Ja eller nei til endring av gradsforskriften?

Av Faria Noreen (USN), Andreas Brechan (UiS), Hedvig Røhne (HiNN) og Christian Kvendseth (UiA)

Det var ingen overraskelse at det ble både debatt og motstand da regjeringen på nytt fremmet forslag om endring av gradsforskriften. Det har vært drøftet tidligere, og ble gjenstand for kritikk også den gang.

De typiske argumentene imot endringen har vært ressursbruk, kvalitetssikring og etterspørsel av nyutdannede jurister. Dette er argumenter som i sin tid har vært velbegrunnet, men det er nå hevet over enhver tvil at omstendighetene har endret seg.

På vegne av bachelorstudentene ønsker vi derfor å ta del i ordskiftet og nyansere debatten, for å understreke hvorfor vi mener at dette ikke er et spørsmål om det er tilbørlig med en endring i utdanningssystemet, men snarere når og hvordan. Det er tross alt oss dette forslaget er rettet mot.

Trangere nåløye

Hvert år er det flere tusen søkere som ønsker seg inn på rettsvitenskap ved de tre juridiske fakultetene vi har i landet. I fjor var det 1 968 søkere som ønsket seg inn på masterprogrammet ved UiB alene. Av disse var det kun 390 som kom gjennom nåløyet. 80 % av søkerne måtte altså finne seg noe annet å gjøre.

Har du 58 studiepoeng fra videregående – noe som for kun få år siden var mer enn godt nok – rekker ikke det lenger enn til ventelisteplass med over 400 kandidater foran deg.

Dette er i utgangspunktet et helt årskull med meget sterke kandidater som faller gjennom. Dette mener vi er en trist og uheldig sløsing av velferdssamfunnets ressurser.

De som kommer inn på førsteåret ved bachelorprogrammet til UiA eller UiS må i dag innfri høyere opptakskrav enn hva de som nå skriver master ved UiB måtte.

Likevel er det karakterene vi opparbeidet oss i en alder av 15-18 som skal bli avgjørende, til tross for at de er totalt uegnet til å bedømme hvorvidt vi blir gode jurister.

Etterspørsel

Opptakskravene ved de juridiske fakultetene har tjent som et nåløye som brått har blitt trangere. Utviklingen skyldes at studiet har blitt mer attraktivt, og tiltrekker seg stadig flere søkere.

Det var nettopp dette som ble avgjørende da høringen om endring i gradsforskriften ble holdt i 2015. Den gang ble det funnet at behovet for jurister ikke kom til å endre seg, i alle fall ikke frem til 2025.

Følgelig ville ytterligere masterprogrammer ved nye studiesteder medføre en stor offentlig kostnad, og en haug med nyutdannede som ikke fikk seg jobb. Med andre ord en betydelig sløsing av ressurser.

Heldigvis har mye har skjedd siden den gang. Etterspørselen er det ikke grunnlag for å stille spørsmålstegn ved lengre.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) poengterte til mediene ved offentliggjøringen av den nye stortingsmeldingen at det var stor etterspørsel etter jurister, samtidig som kvalifiserte studenter ikke får plass.

Han uttalte videre at: «[r]egjeringen mener tiden er overmoden for å lette på gradsforskriften». Ifølge en rapport fra NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) fremgår det at etterspørselen etter juridisk kompetanse vil øke, og at det er nødvendig med økt utdanningskapasitet.

Det juridiske fakultetet i Bergen skriver på egne nettsider at «Få utdanningar fører fram til jobb i så mange ulike bransjar som juristutdanninga. Vi finn juristar overalt i arbeidslivet og det vil alltid vere stor etterspørsel etter dei med juridisk utdanning». Videre oppgir UiB at hele 92 % er i relevant jobb kort tid etter endt utdanning.

I skrivende stund gir søket «jurist» og «advokat» på de ulike jobbportalene i underkant av 1 000 treff. Dette kommer i tillegg til alle som får tilbud om fast stilling gjennom traineeships man har gjennom studietiden, som også utgjør en betydelig andel.

Det kan altså sees forbi tankegangen om manglende etterspørsel og behov. Vi har nå en situasjon der vi på den ene siden har mange sterkt kvalifiserte kandidater som ikke når gjennom nåløyet, og på den andre siden et stort samfunnsmessig behov for nettopp disse kandidatene.

At disse ikke får utdannet seg er dermed en stor sløsing av samfunnets ressurser.

Kvalitetssikring

Et annet poeng motstanderne av endring i gradsforskriften har forsøkt å få frem, er kvalitetssikringen av studiet. Dette er noe vi alle stiller oss bak. Det er ingen som ber om at det skal være fritt frem for å undervise i juss. Det vi ønsker å få frem er at å bruke kvalitetsargumentet på denne måten er kontraintuitivt.

Jusstudiet i Norge har med tiden sett store endringer, og den moderne standarden er enda relativt fersk. Frem til de juridiske fakultetene ble opprettet ved UiB og UiT i henholdsvis 1980 og 1997, var det ikke uvanlig at man var selvlært.

Dette innebærer at for ikke mer enn 40 år siden var alt som måtte til for å få bli jurist å bestå en juridisk embetseksamen. Utdanningen slik den så ut åpnet for store variasjoner i kvalitet og kompetanse hos de som utdannet seg. I lang tid var det flere høyesterettsdommere enn professorer i rettsvitenskap.

På starten av 90-tallet var det ikke flere enn 20 professorer, og det generelle juridiske fagmiljøet hadde begrenset med undervisningsmateriell, fagstoff og pensum. Det juridiske fagmiljøet var med andre ord lite utbygd sammenlignet med i dag.

Med et slikt utgangspunkt er det klart at det måtte fattes tiltak for å øke og samtidig sikre kvaliteten.

Det er kun i de to siste tiår, og særlig i det foregående, at rettsvitenskap virkelig har skutt fart og blitt blant de mest attraktive studiene. Vi har siden utvidet det juridiske fagmiljøet til å bestå av et mangedoblet antall professorer og fagverk, i tillegg til at de som søker seg inn på studiet nå er blant de best kvalifiserte kandidatene Norge har.

Som tidligere nevnt innfrir dagens bachelorstudenter høyere krav enn masterstudentene gjorde for kun få år siden. Det er også verdt å nevne at bachelorprogrammet på UiS, UiA og HiNN følger de tre første årene av masterprogrammet til UiB strengt, mens bachelorprogrammet på USN følger det samme løpet som jusstudentene på UiO.

Vi har stort sett de samme fagene, det samme pensum og mange av de samme foreleserne. En student fra tredjeåret ved UiS, UiA, USN eller HiNN er derav ikke dårligere stilt enn en ved UiB eller UiO.

I likhet med Asbjørn Strandbakken, professor og tidligere dekan ved Det juridiske fakultetet ved UiB, setter vi lit til det etablerte rammeverket og systemet vi har for kvalitetssikring gjennom Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen).

I dag er altså kvalitetsbehovet i større grad innfridd, og det er behovet i samfunnet som gjør seg mest gjeldende. Det er nettopp dette som fremgår av regjeringens forslag om å endre gradsforskriften.

Mulig løsning

En kan imidlertid spørre seg om hvilket utfall som er best. Det er ikke dermed sagt at den mest kostnadseffektive og kvalitetsmessige løsningen er å innvilge masterprogram for andre studiesteder.

En alternativ – og etter vår mening bedre – løsning ville vært å utvide kapasiteten på de allerede eksisterende juridiske fakultetene.

Det er per i dag kun UiB som årlig tar imot et beskjedent antall på 45 bachelorstudenter. Den resterende andelen er etter tre år med høyere utdanning nødt til å søke opptak til landets juridiske fakulteter på bakgrunn av karakterer fra videregående skole.

Dersom UiB, UiO og UiT utvider sin opptakskapasitet kan man trolig få mer ut av hver skattekrone, og samtidig sikre kvaliteten på utdanningen.

Det er tross alt i fellesskapets beste interesse dersom vi klarer å stå sammen og jobbe for å finne den beste løsningen.