«Koronakrisen: kan den gi mer menneske­rettigheter?»

Korona rammer landet. For å holde fienden unna har vi regulert ferdsel, holder oss på vakt, angir de som ikke respekterer påbud, og avventer neste skritt. Ikke så ulikt ruspolitikken. For 60 år siden truet «narkotika» med å invadere vestlige samfunn og våre ledere erklærte krigstilstand. Vi snudde grunnlovfestede prinsipper på hodet, umyndiggjorde alle som ikke lystret, og overlot til politiet de som saboterte dugnadsånden.

De videre forskjellene er åpenbare da Koronaviruset er ensidig plagsomt og angriper hvem som helst. De illegale stoffene gleder jo ofte mer enn de skader, samt berører primært brukerne, men allikevel opprettholdes krigstilstanden. Vi tenker ikke på at vi forskjellsbehandler denne grupperingen opp mot konsumenter av alkohol og tobakk, og gir blaffen i folkerettslige prinsipper.

Det er sånn sett å håpe at koronaen kan få oss til å våkne. Den har kastet oss inn i en ny tid, en hvor folk ikke kan gjøre som før, og vi ser en stigende trang til opprør. 

Mange ser det selvsagt som naturlig å etterkomme pålegg. Allikevel, når justisdepartementet foreslår utvidet taushetsplikt for Koronakommisjonen i 100 år tyder det på ugler i mosen. Det indikerer at statens autoritet ville fått en slagside om sannheten kom ut, at politikerne har latt seg forlede, og at vektige hensyn ikke er ivaretatt.

Det er sånn sett gode grunner til å være skeptisk. Stadig flere lurer på om det er skjulte agendaer involvert, men politikerne kan ikke bruke hemmelighold som påskudd for å holde normaltilstanden i sjakk. I stedet kommer menneskerettigheter med i bildet. Og om viruset skulle vise seg omtrent like problematisk som en influensa, samtidig som de repressive tiltakene gir utslag i selvmord og annen elendighet, kan folk med fordel tenke på grunnlovfestede rettigheter. 

Disse legger lista for statlige forpliktelser. For koronaen innebærer det at staten må kunne vise gode grunner for å holde på en restriksjon. Og om vi en vakker dag blir fengslet for å reise på hytta i Sverige, med begrunnelse i et kunstig oppjustert fiendebilde, kan vi motsette oss slik inngripen. Vi skal da få saken prøvd av en uavhengig, upartisk, og kompetent domstol. Denne skal avgjøre om problembildet er reelt, og en forholdsmessighetsanalyse veier individets rett til frihet mot samfunnets behov for beskyttelse.

Det er sånn samfunnskontrakten normalt fungerer. Vi så et eksempel i 2010 da rederne klagde på en ny skattelov: de mente at tilbakevirkende lover var imot deres rettigheter og fikk medhold i Høyesterett. 

Nå er det nok først om tvangsvaksinering blir aktuelt at koronakrisen gir grobunn for mer organisert motstand. Men om det skjer, får borgerne håpe at staten gir dem mer verdig behandling enn narkotikalovbryterne.

I motsetning til rederne, har denne grupperingen forsøkt å få saken sin prøvd i over 10 år og norske myndigheter nekter fortsatt avklaring. Det vitner om forskjellsbehandling som er vanskelig å forsvare—og spesielt problematisk blir dette etter at rusreformutvalget kom med rapporten sin. 

Denne rapporten viser at menneskerettslige forpliktelser helt klart kommer inn i ruspolitikken. Den viser at straff ikke bare er prinsipielt betenkelig, men at staten må gi gode grunner for å fortsette som før. Dette har staten ennå til gode å akseptere. Til tross for at utvalget har gjort klart at det er uforenelig ansvaret for forfulgte grupperinger, fortsetter politikerne å argumentere for straff—og det er denne situasjonen Koronapandemien kan fremskynde.

Nå gjenstår det å se hvor lenge restriksjonene vil vare og hvor inngripende tvangen blir. Et problembilde er hele tiden i forandring, og i hvilken grad staten veier individuelle hensyn opp mot fellesskapets kan bare fremtiden vise. Statens ønske om hemmelighold i 100 år er imidlertid et varsko om at årvåkenhet er på sin plass. Det samme gjelder ruspolitikken. Og om vi skal vurdere politikerne etter slike målestokker, er det godt mulig at vi får en borgerrettsbevegelse av hytteentusiaster eller vaksinemotstandere i 2030.