«Vilkårlig vern for svindelofre»

Nylig har det vært skrevet mye om ID-tyveri og BankID-svindel i aviser og på nett. Dette er en problemstilling Jussbuss jobber mye med, både i vår saksbehandling og i vårt rettspolitiske arbeid. Det er flere problematiske sider ved lovverket og praktiseringen av dette.

I denne artikkelen vil jeg rette særlig oppmerksomhet mot svindelofferets reelle mulighet til å få saken prøvd og avgjort, og hvilke rettssikkerhetsspørsmål dette reiser.

Svindelofre har i praksis tre muligheter for å få saken sin prøvd og avgjort; Finansklagenemda, forliksrådet og tingretten. For svindelofre, som har liten eller ingen betalingsevne, er Finansklagenemnda ofte det eneste alternativet, fordi det er gratis for kunden å klage inn.

Nemnda er spesialiserte innen tvister mellom forbruker og finansforetak og består av aktører fra finansnæringen og Forbrukerrådet, og er i utgangspunktet et godt alternativ hvor forbrukere kan få saken sin rettslig vurdert.

Finansklagenemnda behandler saker som springer ut av kontraktsforhold mellom kunden og banken, jf. vedtektene pkt. 1.3. Når en kunde bestrider å ha inngått en avtale selv, som typisk er tilfellet ved BankID-svindel, avviser nemnda klagen fordi kunden anfører at det ikke foreligger et kontraktsforhold.

Dette gjør at forbrukere som har et reelt behov for å få saken prøvd og avgjort, er avskåret fra å benytte seg av det mest kompetente organet på området.  Dette er uholdbart. Både klienten og samfunnet er tjent med at saken kan bli prøvd og forhåpentligvis bli løst på et tidlig stadium.

Finansklagenemnda er en sentral aktør i kontrollvirksomheten av finansnæringen, og deres sentrale oppgave er å ta stilling til om næringen overholder gjeldende lovverk. Nemnda skal være et lavterskeltilbud for tvister mellom banker og forbrukere, i tillegg til å inneha en særskilt kompetanse på finansområdet.

Ved å avskjære muligheten for behandling av slike typer saker, tvinges svindelofre til å ta saken til forliksrådet, hvor beslutningsmyndigheten er lagt til personer uten slik særkompetanse.

Forbrukere står altså med valget mellom å ta saken for forliksrådet, som ikke har juridisk kompetanse, eller å ta saken til tingretten, noe som innebærer en langt høyere prosessrisiko som for de aller fleste er for stor.

Når man er blitt svindlet for opp mot en million kroner, er det sjelden slik at man kan ta risikoen for å måtte dekke partenes saksomkostninger. Dette gjør seg spesielt gjeldende fordi de fleste svindelofre er svindlet i flere ulike banker, slik at det er tale om flere runder i retten før hele svindelsaken er avgjort. Kostnadene vil da kumuleres.

Jussen som regulerer tilfeller av BankID-svindel, er komplisert. Det er delte meninger om hvilke tilfeller som faller innenfor og utenfor finansavtaleloven, og reglene både på lovfestet og ulovfestet område er til dels dårlig tilpasset dagens bankpraksis og den teknologiske utviklingen med bruk av BankID.

Dette gjør at sakene bør vurderes av et organ med særkompetanse på området, og ikke av forliksrådet. Vår erfaring er dessuten at sakene ofte blir innstilt grunnet sin kompleksitet og høye verdi, slik at saken uansett må tas til tingretten med den høye prosessrisikoen det innebærer.

Finansklagenemndas avgrensning av disse sakstypene synes ikke å være i tråd med dagens svindelproblematikk. Mange forbrukere står i realiteten uten tilstrekkelig rettsvern og har svært begrenset mulighet til å bestride avtaler inngått i deres navn.

Jussbuss mener at dette er uholdbart, og krever at også svindeltilfeller skal behandles av Finansklagenemnda.