«Å isolere innsatte på bakgrunn av øko­nomiske eller praktiske ut­fordringer er en kortsiktig løsning»

Sivilombudsmannen kom i sommer med en særskilt melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler.

Det fremgår av den særskilte meldingen at dagmålinger fra KDI tyder på at isolasjon som skyldes økonomiske eller praktiske utfordringer hos Kriminalomsorgen, og altså ikke forhold som skyldes den innsatte selv, er den mest utbredte formen for isolasjon.

I mange tilfeller fattes det ikke vedtak om utelukkelse fra felleskap, og det er dette som omtales som de facto isolasjon.

Jussbuss er jevnlig i kontakt med innsatte som forteller om innlåsninger opp til 23 timer i døgnet. Dette er problematisk av flere grunner.

For det første er det i dag bred enighet om at isolasjon kan være svært skadelig for den innsatte. For det andre er denne formen for isolasjon problematisk da det rokker ved innsattes rettssikkerhet. Uten vedtak og dermed uten klagemulighet har den innsatte ingen vei ut av isolasjonen.

Den siste tiden har spørsmålet om lovligheten rundt de facto isolasjon vært oppe for domstolene. Domstolene har i flere nyere saker kommet frem til at Kriminalomsorgen i konkrete tilfeller ikke har hatt hjemmel for isolasjonsbruken og at inngrepene ikke har fulgt et legitimt formål. Inngrepene har ikke vært forholdsmessige og har dermed vært i strid med våre menneskerettslige forpliktelser.

I TSOFT-2018-164558 satt domfelte isolert i ti dager i Bergen fengsel med begrensede muligheter for fellesskap og luftig uten at det var fattet vedtak om isolasjon. Kriminalomsorgen ved Bergen fengsel hadde i saken blant annet begrunnet utelukkelsen med at det var «enormt ressurskrevende» å fatte vedtak på alle som ikke hadde tilgang på fellesskap daglig.

Tingretten stilte seg kritiske til begrunnelsen og kom til at den domfeltes rettigheter etter EMK art. 8 var krenket. Krenkelsen av EMK art. 8 og bruken av isolasjon under soning medførte en straffereduksjon på én måned.

I en annen sak ble en varetektsfengslet mann løslatt til tross for høy gjentakelsesfare. Lagmannsretten fant at isolasjonen den innsatte var utsatt for var en så alvorlig krenkelse av EMK art. 5, EMK art. 8 og Grl. § 94 at fortsatt fengsling måtte anses som uforholdsmessig. I dommen blir isolasjonen mannen ble utsatt for omtalt som «ulovlig isolasjon».

Dommene viser at innsatte i konkrete tilfeller blir utsatt for menneskerettsbrudd i norske fengsler. At dette hos domstolene resulterer i straffereduksjon og løslatelse antyder at domstolene ser alvorlig på problemstillingen og er kritiske til bruken av de facto isolasjon.

Staten skal etter Grunnloven og menneskerettsloven sikre at borgernes menneskerettigheter blir ivaretatt. Innsatte i norske fengsler har samme menneskerettighetsvern som andre borgere, med unntak av at de er frihetsberøvet. Hvor mange tilfeller av «ulovlig isolasjon» skal til før dette tas på alvor? 

Ikke alle innsatte har mulighet til å få sine saker opp for domstolene og det er derfor nødvendig at det etableres en praksis der det fattes vedtak om all utelukkelse fra fellesskap. Dette vil bidra til at innsatte i større grad får sine rettigheter ivaretatt på et tidligere tidspunkt.

Å isolere innsatte på bakgrunn av økonomiske eller praktiske utfordringer er en kortsiktig løsning.

Isolasjon er ingen form for rehabilitering og når isolasjon frembringer skader på innsatte vil det i et langsiktig perspektiv medføre større kostnader for staten.

Spørsmålet om de facto isolasjon er i disse dager oppe for Høyesterett. Dersom Høyesterett kommer frem til at isolasjonen i den konkrete saken er i strid med våre menneskerettslige forpliktelser, håper vi avgjørelsen kan bidra til å få slutt på bruken av de facto isolasjon og at isolasjonsbruken generelt reduseres.