DeCastbergske barnelover 100 år Lovene som revolusjonerte barneretten

I 1915 fikk vi en rekke nye lover pådet familierettslige feltet – fortsatt kjent som de Castbergske barnelover, oppkalt etter Johan Castberg, som etter lang kamp fikk de banebrytende lovene gjennom i Stortinget. Lovene innebar viktige sosialpolitiske reformer og var også et rettslig nybrottsarbeid,ved å sikre en tilnærmet juridisk likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap.

«De såkalte «uekte» barn hadde inntil da bare familietilknytning til sin mor og var faren og hans slekt familierettslig uvedkommende. De nye barnelovene gjorde Norge til et foregangsland på det barnerettslige området», skriver Geir Kjell Andersland i antologien om lovene – en bok han er redaktør for.

Bidragsyterne i boka har forskjellige perspektiver på temaet og inkluderer blant andre juristene Jørn Øyrehagen Sunde, Aslak Syse, Elisabeth Gording Stang, Kirsten Sandberg, Lena R. L. Bendiksen, Trude Haugli og Thea Totland – i tillegg til Andersland selv. For øvrig inneholder boken noen mer politiske og historiske tekster.

Geir Kjell Andersland har jobbet på barnerettsfeltet i en årrekke, både som advokat og nå som fylkesnemndsleder. Han har også jobbet politisk med feltet. Andersland er aktiv Venstrepolitiker og har vært statssekretær i Sosialdepartementet og byråd for kultur og oppvekst i Bergen kommune.

– Vi jurister husker jo disse lovene fra studiet, men å lage bok om de Castbergske barnelover er noe jeg ble inspirert til å gjøre da jeg gjennom mitt barnerettslige arbeid ble meg bevisst hvor viktige og banebrytende disse lovene hadde vært, sier Andersland til Juristen.

- At det i 2015 var 100 år siden de ble vedtatt, ga meg en gylden anledning til å invitere fremtredende fagpersoner til å bidra med ulike tekster i en antologi. Jeg synes for øvrig at det har vært en overraskende og skuffende mangelfull markering av dette jubileet fra fagmyndighetenes side. Jeg har ikke sett eneneste kommentar hverken fra barneministeren eller justisminister vedrørende noe av det viktigste som har skjedd i norsk og internasjonal barnerett. Både lovene i seg selv, og det enorme pionerarbeidet juristen og politikeren Castberg nedla, hadde fortjent en stor offisiell markering, sier Andersland til Juristen.

Jus og politikk

Johan Castberg (far til den kjente juristen Frede Castberg) ble født i 1862 i Brevik i Telemark. Han slo seg etterhvert ned på Gjøvik, hvor han drev praksis som overrettssakfører. Deretter var han statsadvokat i Hedmarken og sorenskriver i Toten,Vardal og Biri. Fra 1924 til sin død var han høyesterettsdommer.

Som politiker satt han som stortingsrepresentantfor partiet Arbeiderdemokratene i en årrekke. Han var statsråd i begge Gunnar Knudsens regjeringer og ledet både Justisdepartementet, Handelsdepartementet – og ikke minst Sosialdepartementet, som han selv fikk opprettet.

De Castbergske barnelover ble vedtatt den 10. april 1915. Lovene ga barn født utenfor ekteskap rett tilbåde arv fra far og til hans navn. Tidligere måtte ugifte unge mødre, også de som fikk barn med bemidlede menn, takle både skam og fattigdom hvis faren ikke tok ansvar for farskapet. 

Castbergs svigerinne, kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller, hadde ellers stor påvirkning på arbeidet han gjorde. Boka om lovene tar utgangspunkt i Castbergs pionerarbeid.

– Castberg arbeidet i kombinasjonen jus og politikk. Det er noe jeg selv også finner svært meningsfullt, sier Geir Kjell Andersland, som savner flere jurister i dagens politiskeliv.

– Disse lovene satte Norge på kartet. Andre land kom etter. Det at barn som var født utenfor ekteskapfikk en rettslig stilling i forhold til far, handlet i sin kjerneom ulikheter i samfunnet, om likestilling, om kjønnsmoral og om barn som vokste opp i nød. Barnelovene innebar at alle barn skulle ha samme rettigheter, uansett sivil status. At barn i praksis skulle ses på som egne rettssubjekter, var en rettslig revolusjon nesten 75 år før FNs barnekonvensjon fastslo det samme. Grunntanken er at barn er et selvstendig individ, ikke foreldrenes eiendom, og som har rettigheter uavhengig av foreldrenes og omgivelsenes samtykke,sier Andersland.

Johan Castberg var sosialminister, landets første, da han fremmet proposisjonen for Stortinget i 1914. De thadde vært en lang kamp som ledet opp til dette. Castberg selv kjempet målbevisst for reformene i femten år, men debatten hadde først blitt reist for nærmere tretti år siden.

– Castbergs motivasjon var sosialpolitisk vel så mye som juridisk. Han ville bedre livsvilkårene for svake grupper, og brukte jus som et våpen for å oppnå det. Han hadde sterk tro på at lovgivning kunne skape endring, sier Andersland.

–Sminker historien

Loven innebar at et barn alltid skulle ha en far og for første gang ble det et offentlig ansvar å finne den rette far. Domstolen kunne bestemme farskap, og domstolen kunne fastsette bidrag. Alt dette var nytt.

– Debatten, som gikk i og utenfor Stortinget, før lovene ble vedtatt, hadde svært steile fronter. Fra konservativt hold har det vært en tendens til å sminke historien og fremstille saken som nesten preget av konsensus. Leser man referatene fra forhandlingene på Stortinget, slik jeg har gjort i forbindelse med boken, ser man imidlertid tydelig at det ikke var mangel på temperatur. Det var tvert imot en uforsonlig kamp om den rettslige likestillingen, hvor særlig Høyre og kirken var harde motstandere av reformen, sier Andersland.

– Hva tror du Castberg ville vært opptatt av i dag?

– Jeg vil trekke fram tre saker hvor jeg ser for meg Castberg på barrikadene. For det første er det både overraskende og beklagelig at Norge, som har vært en pioner når det gjelder barnerett, ikke har ratifisert klageordningen til barnekonvensjonen.Vi har ratifisert selve konvensjonen, men ikke den senere etablerte klagemekanismen. Norge har etter dette mistet mye av sin troverdighet som barnerettslig pådriver, sier han, og fortsetter:

- For det andre må barnevernloven bli en rettighetslov. I dag har barnevernet plikt til å gi hjelp, men det enkelte barn har ingen selvstendig rettighet. Det bør barn snarest få, noe som vil gjøre det lettere å overprøve foreldre som ikke vil ha hjelp. I dag er barnevernet avhengig av foreldrenes samtykke for å igangsette hjelpetiltak. Barn i en vanskelig omsorgssituasjon trenger hjelp uavhengig av de foresattes oppfatning.

- Det tredje Castberg antagelig ville tatt tak i handler om at samme rettsinstans må behandle alle saker etter både barneloven og barnevernloven.Dette enten det måtte bli dagens fylkesnemnder, tingretten eller nye familiedomstoler. I dag har vi en situasjon der saker vedrørende barnevernloven behandles i fylkesnemnden, mens saker etter barneloven behandles i tingretten. Vi vet at konfliktnivået kan være så høyt i foreldretvister at de involverte barn i praksis utsettes for omsorgssvikt. Det haster med en prosessuell reform som gir større muligheter for å ta et helhetlig grep til beste for barna som utsettes for omsorgssvikt eller alvorlige foreldrekonflikter, sier han.

Andersland sitter for øvrig selv i det nylig oppnevnte Særdomstolutvalget som nå vurderer disse spørsmålene.