En lav summing av stemmer høres i rettssalen idet fire dommere og justitiarius glir inn i sorte kapper. Den siste lukker døren bak seg. De setter seg nærmest lydløst i de høye, tunge stolene bak den hesteskoformede dommerbenken – åpen mot salen.

Et ørlite nikk fra justitiarius. Høyesterett er satt. Det blir stille. Bare lyden av vann som helles i glass, et kremt og knirk fra tunge tremøbler fyller det over fire meter høye rommet med draperte fløyelsgardiner.

Foran dommerne står forsvarer og påtalemyndighet ved hver sin side av skranken. Også de er kledd i sorte kapper og hvite, stive skjorter. Mellom dem ligger bunker med hvite ark og rosa post-it-lapper dandert i sirlig orden.

Mikrofonen til påtalemyndigheten lyser rødt idet statsadvokat Carl Graff Hartmann innleder prosedyren. Han har dommernes fulle oppmerksomhet. Bare notater og korte blikk ned i dokumentene bryter konsentrasjonen deres.

Blant dem sitter Therese Steen (54). Hun følger intenst argumentasjonen som beveger seg mellom Grunnloven, internasjonale konvensjoner og spørsmål om ytringsfrihet og diskrimineringsvern. Hun har forberedt seg grundig og har lest store mengder rettspraksis.

Saker som denne er del av en bredere utvikling der Høyesterettssakene blir stadig større og mer komplekse, mener hun. 

Dommen skal komme to uker senere. Den får bred medieomtale og blir stående som en viktig avklaring av hvor grensene går for medvirkning til hatefulle ytringer.

Høyesterett dømte Alliansen-leder Hans Jørgen Lysglimt Johansen til elleve måneders fengsel, seks av dem betinget, for medvirkning til hatefulle ytringer og grovt trygdebedrageri. Johansen nekter straffskyld.

– Yes!

– Jeg følte at det var ganske skummelt. Og veldig offentlig. Det å stikke nakken frem og søke på dommerstillingen i Høyesterett, sier Steen.

Noen uker før behandlingen av saken om medvirkning til hatefulle ytringer sitter hun i den lyserøde sofaen i det som internt omtales som «terommet» – en stue der dommerne i Høyesterett spiser lunsj.

Marslyset faller inn gjennom de høye vinduene. Rommet er preget av mørke trepaneler, blankpolert gulv og små runde bord mellom lyse stoler. Langs de varmgule veggene står en diskret kaffestasjon under et innrammet landskapsmaleri. Hun lener seg frem og forteller. 

– Når Høyesterett først lyste ut en stilling, tenkte jeg at det er nå eller aldri. Da ble det nå. Jeg trodde ikke det ville bli lyst ut en stilling på det tidspunktet. Jeg hadde mentalt tenkt at jeg skulle ta stilling til om jeg skulle søke om ett eller to år. Så derfor ble det litt spontant, fordi utlysningen kom litt ut av det blå.

Referansene ble sjekket grundig, og flere av dem hadde samtaler på over én time. Hun mener prosessen sier noe om hva Høyesterett ser etter i en dommer.

– De vil vite hvordan du fungerer i et kollegium. Hvordan tåler du at ikke alle er enige med deg? Hvordan håndterer du uenighet?

Steen satt i et morgenmøte i Norges Bank da meldingen fra Jobb Norge tikket inn. 

– Jeg klarte ikke vente til møtet var ferdig. Samtidig kunne jeg heller ikke bare gå ut.

Hun forsøkte å logge seg inn.

– Jeg logget inn feil tre ganger. Det var litt høye skuldre.

Til slutt åpnet dokumentet seg. Øverst sto hennes eget navn.

– Jeg klarte ikke å holde igjen et høylytt «yes!»

– Uenighet er ikke et problem

Det som har gjort sterkest inntrykk på Steen etter et halvt år i Høyesterett, er ansvaret. 

– Vi er siste instans. Hver sak krever hundre prosent mental tilstedeværelse, og du kjenner hele tiden på at dette må bli riktig. Både for partene og for de linjene dommen trekker opp videre.

I mange år har hun vært juristen som ga råd til andre. Nå er hun en av dem som må stå for avgjørelsene selv.

Ansvaret skjerper også måten dommerne arbeider på, mener hun. 

– En av kollegene mine sa det på en veldig god måte: Det vi kan tilby partene, er fem dommeres totale oppmerksomhet. Vi skal møte forberedt, og vi skal være helt konsentrerte om det som skjer.

Steen svarer raskt. Resonnementene tar små omveier før de lander i tydelige poenger. Hun beskriver arbeidet i Høyesterett som mer kollektivt enn hun hadde forestilt seg.

– Man snakker hele tiden om Høyesterett som et kollegium, og det kan høres litt flott ut. Men det er helt konkret slik i praksis, understreker hun. 

Når dommerne sitter i retten, følger alle fem saken like tett. 

– Det er ikke sånn at én eller to er godt forberedt og resten bare følger med. Alle fem må tenke nøye gjennom alle problemstillingene.

Etter forhandlingene trekker dommerne seg tilbake til hvert sitt kontor før rådslagningen begynner.

– Først sitter vi alle fem og følger intenst med. Så sitter vi hver for oss og tenker. Deretter skal vi rådslå saken. Da har alle ansvar for å gjennomgå hele sakskomplekset.

Uenighet blir ikke sett på som et problem, sier hun.

– Vi kan gjerne være uenige, men vi skal sørge for å være tydelige på hva vi er uenige om.

Hun beskriver prosessen frem til ferdig dom som en form for «sliping».

– Men jeg blir slipt i den forstand at jeg blir bedre. Jeg får gode innspill og alternativer. Det føles ikke som en amputasjon. Det blir et ryddigere og bedre resultat, sier hun.

Therese Steen

• Født i 1972 og vokste opp på Røa i Oslo.
• Cand.jur. fra Universitetet i Oslo (1992–1997). 
• Mastergrad i Public International Law fra London School of Economics and Political Science (2004). 
• Advokatfullmektig i Wiersholm på slutten av 1990-tallet. 
• Har jobbet ni år som advokat hos Regjeringsadvokaten. 
• Seniorrådgiver og fagdirektør på Statsministerens kontor 2007–2016.
• Lagdommer i Borgarting lagmannsrett fra 2016–2018.
• Ekspedisjonssjef på Statsministerens kontor 2018–2024.
• Direktør for administrasjon i Norges Bank fra august 2024 til september 2025. 
• Har sittet i flere offentlige utvalg, blant annet som leder for kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll (2017–2021). 
• Var medlem av IT-sikkerhetsutvalget som leverte sin innstilling til regjeringen i 2018.
• Tiltrådte som høyesterettsdommer i Norges Høyesterett 1. oktober 2025.

Det overrasket henne også hvor mye arbeid som legges ned i dissensene. Selv dommere i flertall kan bruke mye tid på å hjelpe en kollega i mindretall med formuleringer og presisjon.

– Det sier noe om hvor sterkt ønsket er om at resultatet – og begrunnelsene – skal bli så gode som mulig, påpeker hun. 

– Effektiv gange

I løpet av Høyesteretts over 200 år lange historie har det vokst frem tradisjoner, ritualer og uskrevne regler som preger hverdagen i domstolen. Tradisjonene lever ikke bare i bygningen, men også i hvordan menneskene fører seg.

– I min første storkammersak gikk jeg sist inn og skulle lukke døren stille, og så raskt, men verdig, finne plassen min, sier Steen. 

Det første komplimentet hun fikk i Høyesterett, handlet ikke om juss.

– Jeg fikk høre at jeg hadde en rask og effektiv gange. Og at jeg ikke smalt igjen døren.

Flere steder ligger bordbrikker i hvit bomull, med «Høyesterett» brodert inn. Men de er ikke til for de kaffetørste. 

– Jeg har egentlig aldri fått noe klart svar på hvorfor. Men noen sier at det ikke skal være noe kaffeslabberas. Litt sånn: Vi er ikke der for å drikke kaffe, sier hun.

Mange av formalitetene viser seg i detaljene. Under kappen er det hvit skjorte som gjelder – både for dommere og advokater. Kappene brukes bare når Høyesterett er samlet i dømmende virksomhet.

– Når vi er i kappe, er vi i rollen. Det er noe fint og formelt i det. Den rollen har du ikke ute i gangen, sier Steen og nikker mot korridoren utenfor.

Reglene følges nøye. Det fikk hun selv erfare under en pause i retten. Beskjeden hadde vært krystallklar: Man går ikke ut av rommet i kappe. Men en dag ringte sønnen hennes mens hun satt i dommerrommet under en pause. Han pleier ikke å ringe i utide. Samtidig var det få minutter til retten skulle settes igjen. Hun sto der i kappen.

– En pause er en pause. Ti minutter er ti minutter. Ikke tolv, ikke femten.

Å gå ut i gangen i kappe var uaktuelt. Å forstyrre de andre dommerne også. Løsningen ble gardinene.

– Jeg listet meg bak en av gardinene og forsøkte å hviske så lavt jeg kunne. Han hadde gått seg bort på vei til reguleringstannlegen.

– Et dyrere rettssystem

Men bak formalitetene ligger et krevende juridisk håndverk. Arbeidet i Norges Høyesterett preges av saker som ofte krever navigering i store mengder internasjonale rettskilder og praksis, mener hun.   

– Ser dere noen utviklingstrekk?

– Jeg har vært her siden oktober, så jeg skal være forsiktig med bastante konklusjoner. Men hovedinntrykket er at sakene blir større og mer komplekse, svarer Steen og legger til: 

– Og dette året vil Høyesterett behandle hele fem saker i storkammer, da de reiser særlig viktige eller prinsipielle rettsspørsmål.

Hun peker særlig på det store tilfanget av internasjonale rettskilder.

– I én av sakene jeg har jobbet med nå, har vi kanskje 10.000 sider i juridiske utdrag der mesteparten var internasjonale og utenlandske rettskilder. Det tar tid å finne frem i dette materialet – både for dommerne og partene.

Steen mener at utviklingen gjør rettssystemet dyrere.

– Hvis én part legger frem enorme mengder materiale, må den andre parten også gjøre det for å få et helhetsbilde. 

Hun mener dette gjør tilgangen til domstolene vanskeligere for private parter.

– Jeg lærte en del om det da jeg jobbet i privat praksis. Du kan ikke bare synes saken er spennende og jobbe uendelig mye med den. Noen skal betale regningen.

Steen forteller at hun fikk større respekt for hva det faktisk koster å føre en sak hele veien til Høyesterett.

– Mange private parter har kjempet i flere år før de kommer hit. Det handler ikke bare om et ønske om å få rett. Det handler også om store kostnader.

Å forutse rettstilstanden

Samtidig mener Therese Steen det er viktig at prinsipielle saker behandles offentlig. Hun peker på at flere store privatrettslige saker de siste årene har gått til voldgift – at de har blitt avgjort utenfor de ordinære domstolene.

– Hvis for mye forsvinner dit, kan det bli vanskeligere å forutse rettstilstanden. Voldgift er jo ikke offentlig.

Det er heller ikke Høyesterett som bestemmer hvilke saker som ankes inn.

– Men vi bestemmer hvilke saker som slipper inn.

Sakene som tas inn skal ha betydning utover den konkrete konflikten mellom partene.

– Vi behandler bare saker som er prinsipielle på en eller annen måte.

Arbeidet i Høyesterett skjer heller ikke alene. Hun beskriver utrederne som «uvurderlige».

– De er svært dyktige jurister som hjelper oss med forberedelser, vurderinger av saker og juridiske spørsmål som dukker opp underveis.

Hun trekker frem et habilitetsspørsmål som oppsto sent en kveld.

– Neste morgen hadde en utreder allerede laget et notat med relevante avgjørelser. Det gjør at vi kan håndtere slike spørsmål raskt og grundig, presiserer hun. 

Domstolens rolle

Samtidig er Steen opptatt av grensene for domstolenes rolle.

– Vi er ikke demokratisk valgt. Vi skal avgjøre enkeltsaker, men avgjørelsene får konsekvenser utover den konkrete saken.

Hun trekker frem balansen mellom domstolene og lovgiver som et gjennomgående spørsmål. Samtidig mener hun betydningen av uavhengige domstoler er blitt tydeligere de siste årene.

– Rundt oss i verden ser vi hvor viktig det er at det finnes selvstendige domstoler som kan avsi avgjørelser også når det finnes sterke politiske strømninger, sier hun.

Samtidig mener Steen at det fortsatt er for få kvinner som prosederer saker for Høyesterett. Bare 78 av 462 advokater med møterett for Høyesterett er kvinner, ifølge tall fra Høyesterett per 31. desember i fjor. Tidligere i år deltok Steen på en samling for advokater som nylig hadde fått møterett for Høyesterett.

– Det var 12 advokater med møterett. Og bare tre av dem var kvinner.

Hun rister litt på hodet.

– Det er det egentlig ingen grunn til.

Steen tror noe av terskelen handler om følelsen av å bli vurdert.

– Veldig mange tenker at når du er ferdig med siste eksamen på jusstudiet, så er du ferdig med eksamen. Men her skal du plutselig opp til en ny prøve.

Hun beskriver Høyesterett som et sted mange forbinder med prestasjon og høyt press. En kvinnelig advokat hun kjenner beskrev følelsen av å komme opp trappene til Høyesterett som fysisk ubehagelig.

– Hun sa: «Jeg kjenner jeg blir helt kvalm når jeg kommer inn her.»

Steen tror mange – både kvinner og menn – kan kjenne på det samme. Likevel håper hun flere kvinner vil prøve.

– Vi trenger flere kvinner i skranken.

Hun tror også noe viktig forsvinner dersom Høyesterett bare forbindes med prestasjon og krevende saker.

– Jeg tror kanskje flere må få se hvor gøy det faktisk er å få prosedere for Høyesterett.

– Hvilken glasur bruker du?

Når Steen ikke sliper formuleringer, dreier hun keramikk. Hun tok opp hobbyen igjen i pausen mellom jobben i Norges Bank og starten i Høyesterett. Hun beskriver det som en helt annen type konsentrasjon enn jussen – og samtidig ikke helt ulik.

– Du kan ikke dreie keramikk hvis du tenker på tusen andre ting. Da klarer du ikke å sentrere leiren, forklarer hun. 

Steen liker også at miljøet er fullstendig løsrevet fra jussen.

– Ingen spør hva jeg jobber med. De spør heller hvilken glasur jeg har brukt.

Så vender hun tilbake til arbeidet i Høyesterett.

– Jeg har dyp respekt for ansvaret vi har. Det sitter i veggene her.

Hun tenker seg om. 

– Det er et privilegium å jobbe her, men også et stort ansvar. Noen dager kjenner man mest på ansvaret, andre dager mer på privilegiet av å få være en del av kollegiet.

– Det er ikke «pynt på skuldrene». Det er ansvaret man kjenner.

---

– Interessant å se hvor grensene trekkes 

Jusstudent Ingrid Andrea Eggan Landsverk fulgte Høyesteretts behandling av saken om medvirkning til hatefulle ytringer.

Rundt henne følger tidligere dommere forhandlingene fra forgylte oljemalerier.

– Bare menn, sier hun lavt og smiler. 

Hun går fjerde året på jusstudiet ved Universitetet i Oslo. Juristen møter henne i en av pausene.

– Jeg er med Carl, for jeg har praksis hos statsadvokaten. De har laget et opplegg der jeg får være med rundt og følge ulike saker, forteller hun til Juristen og nikker i retning statsadvokat Carl Graff Hartmann, som står i skranken foran oss.

Hun beskriver praksisperioden som både spennende og krevende.

– Det er veldig gøy, men også veldig stressende. Det er ikke alltid så god koordinering med skolen. For eksempel er det fag som er obligatoriske, men som ikke tas opp. Da må man velge om man skal være med i Høyesterett eller være på forelesning.

Landsverk beskriver saken som går for Høyesterett som både interessant og dagsaktuell.

– Spesielt spørsmålet om medvirkningsansvar knyttet til hatefulle ytringer er veldig aktuelt med tanke på sosiale medier og spredning. Det er jo ofte en oppfordring til å engasjere seg og spre ting videre på nett. Det synes jeg er veldig viktig å få avklart, sier hun.