– Immun mot trynefaktor

En ny dommer er på vei til hovedstaden. Fra slektsgården i Trøndelag til Høyesterett i Oslo.

– Jeg vet litt om hvordan ting ser ut utenfor Oslo. Jeg tror det er forskjellige ting som er viktige for folk ulike steder i landet. Det er et litt annet perspektiv, understreker Lars Marius Heggberget (53) til Juristen. 

Men først må han finne et sted å bo.

– Jeg skal pendle. Det går jo, jeg har gjort det før, men det er ikke optimalt. Jeg trenger tid til det praktiske i forbindelse med oppstarten. Jeg må bli kjent i lokalene, lære datasystemene og trene opp førerhunden til å finne fram, forteller han. 

Han har vært kommuneadvokat i Trondheim siden 2019 og har med seg en solid erfaring fra kommune-Norge inn i dommerrollen. 

– Jeg har representert kommunene og vet litt om hvilke problemstillinger de står i. Det er jo de som yter de fleste av de offentlige tjenestene til innbyggerne. Det er der veldig mye av rettsanvendelsen faktisk skjer. Mange av dem som anvender juss til daglig er ikke jurister, men lærere, sykepleiere eller andre ansatte i kommunen, sier Heggberget.

Lars Marius Heggberget

• Bor i Melhus kommune i Trøndelag. Driver en gård på Kvål som har vært i slekten siden 1787.
• Utdannet jurist fra Universitetet i Oslo (1998).
• Cand. mag. med historie grunnfag og fransk mellomfag. 
• Advokatfullmektig og advokat i Wiersholm fra 1998-2002. 
• Stipendiat ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo. Fra 2001–2004.
• Jobbet fra 2004–2018 som advokat hos kommune­advokaten i Oslo.
• Advokat i SANDS i Trondheim fra november 2018 til april 2019. 
• Kommuneadvokat i Trondheim fra april 2019. 
• Har tidligere hatt flere verv i Juristforbundet: vært leder og nestleder for kommune­seksjonen i Oslo kommunes juristforening, nestleder og senere leder i Juristforbundet seksjon kommune og medlem av hovedstyret i flere perioder.
• Ble innstilt som ny dommer i Høyesterett i mars i år og utnevnt til høyesteretts­dommer i statsråd 17. april.

Da stillingen som høyesterettsdommer ble lyst ut, begynte Heggberget å vurdere om han skulle søke. Men han var usikker. 

– Det er jo i Oslo, så det dro litt ned. Samtidig har jeg det veldig bra der jeg jobber i dag. Men jeg tenkte at det var en rolle jeg kunne bruke kompetansen min i og bidra til, sier han.

– Uaktuelt med tingretten

Høyesterett var det eneste nivået som kunne få ham til å vurdere en dommerrolle.

– Hvis jeg først skulle prøve meg som dommer, så var det helt uaktuelt å være i tingretten eller lagmannsretten. Det er en helt annen rettslogistikk. Ting forandrer seg mer underveis. Det er vitner og mer bevisførsel der, sier han.

Han innrømmer at han veide lenge fram og tilbake om han faktisk skulle sende inn søknaden til Høyesterett. 

– Jeg hadde vurdert det litt fram og tilbake, men så slo jeg det egentlig fra meg. Det hadde vært artig, men så begynte jeg å fokusere på at det innebar pendling til Oslo og at det er slitsomt. Orker jeg det?

Avgjørelsen ble tatt helt på tampen av søknadsfristen.

– Jeg bestemte meg i løpet av den siste helgen etter å ha blitt mast litt på. Hadde det ikke vært for den dytten, så ville jeg ikke ha søkt, medgir han.

Hvem som ga ham dytten, vil han ikke si.

Frustrasjon over dommer

Heggberget har bakgrunn som advokat, stipendiat ved Universitetet i Oslo og tillitsvalgt i Juristforbundet.

– Jeg er en generalist og tenker det er en styrke ved det norske systemet at dommere er generalister. Det er viktig å ha det perspektivet, så man motvirker silotenkning, konstaterer han. 

Han liker språk. Men ikke stammespråk.

– Det holder ikke bare å skrive «særlig sårbare barn». Man må forklare hva sårbarheten faktisk handler om, presiserer han. 

Som advokat har han kjent på frustrasjon over hvordan enkelte dommer er skrevet.

– Jeg har naturlig nok noen ganger blitt frustrert over dommer. Ikke nødvendigvis over innholdet i dommene, men håndverket – hvordan dommen er utformet og skrevet, sier han, før han fortsetter:

– Du skal jo skrive en dom så den som taper skjønner hvorfor den taper. Det skal ikke bare være «vitnet sa slik, dokumentet viser slik», og så to linjer på slutten om at retten etter en helhetsvurdering har kommet til dette. Det gir jo ikke så mye for den som taper, sier Heggberget.

Interessen for språk kan spores tilbake til videregående skole i Frankrike hvor han fikk en klassisk skolering i litteratur, filosofi og argumentasjon.

– Alt skulle bygges opp med tese, antitese og syntese. Det har jeg egentlig fortsatt med etterpå.

Tillit og fordommer

Heggberget mener Høyesterett har en viktig rolle i å avklare rettstilstanden, men også i å bevare tilliten til domstolene.

– Høyesteretts uavhengighet er kjempeviktig. Men i bunn og grunn er man avhengig av tillit. At folk har tillit til at Høyesterett faktisk er uavhengig og forstår hva som er viktig for folk, sier han.

Heggberget sier han har forståelse for at offentligheten er opptatt av at han blir den første blinde høyesterettsdommeren i Norge.

– Men jeg er ikke ute på noe blindekamp-prosjekt. Jeg har bare lyst til å gjøre jobben.

Han bruker skjermleser og lyd for å lese dokumenter og forberede saker.

– Jeg kan jo lese dokumenter veldig, veldig fort. Jeg leser med høy lydhastighet, så folk skjønner ofte ikke hva som blir sagt når de hører det. Men jeg er vant til det.

Han forteller at noen fortsatt undrer seg over hva blinde faktisk kan gjøre.

– Noen blir overrasket over at jeg som blind klarer å skrive et brev, sier han.

Selv tenker han ikke at slike reaksjoner nødvendigvis handler om vond vilje.

– De fleste av oss har vel fordommer, også jeg. Men man må være åpen for å justere dem.

Han mener samtidig at folk ofte overvurderer hvor mye man kan lese av et menneske visuelt.

– Jeg blir jo i alle fall ikke påvirket av hvordan advokatene i skranken ser ut. Jeg er immun mot trynefaktor, sier han.

Samtidig beskriver han hvordan det å orientere seg i nye omgivelser krever mer energi.

– Jeg bruker veldig mye på å navigere og få med meg det som skjer rundt meg.

Likevel er det først og fremst rollen som motiverer ham.

– Jeg håper at jeg får bidratt. Det er egentlig ikke et selvrealiseringsprosjekt. Jeg tror faktisk jeg har litt å bidra med, og da har jeg lyst til å bruke det.