Jurister ønsker å lære mer om beslutningspsykologi

Hesselberg er blant annet kjent fra de populærvitenskapelige TV-seriene «Folkeopplysningen» på NRK1 og «Typisk deg» med Petter Schjerven på TVNorge, hvor han både jobbet i redaksjonen og dukket opp på skjermen. I år har han gitt ut en populærvitenskapelig bok om beslutningspsykologi, «Bedre beslutninger – Om kreftene som påvirker vurderingene dine og hvordan du tøyler dem».

Overfor Juristen forteller Hesselberg at han, etter å ha holdt en rekke kurs for ulike yrkesgrupper, deriblant dommere og advokater, har et inntrykk av at jurister er den yrkeskategorien som er mest opptatt av beslutningspsykologi.

– For juristene er det særlig kurs om de mentale snarveiene hjernen tar og de tankefellene, kognitive bias, som vi går i som følge av snarveiene, som er de mest populære. I tillegg har det vært stor interesse for gruppepsykologi, sier han.

– Jurister, advokater, dommere, skal søke fakta og forsøke å holde irrelevante faktorer utenfor. Dette gjelder ikke minst i rettssalene. På hvilke områder, og i hvilke tilfeller, mener du psykologi kan spille en særlig viktig rolle for juristene?

– Psykologisk forskning har avdekket mange situasjoner der vi er sårbare for å bli påvirket av irrelevante faktorer, som regel uten at vi er klar over det. Disse fellene bør vi alle være klar over, men det er naturligvis ekstra viktig når man skal ta beslutninger som i stor grad påvirker andre menneskers liv, som dommerne gjør stadig vekk.

– I tillegg til å belyse fellene kan psykologisk forskning også si noe om hvordan man bør tilrettelegge beslutningsprosesser for å unngå dem, sier Hesselberg, som fortsetter:

– Heldigvis mener også dommere at psykologisk forskning er viktig. Jeg gjennomførte en undersøkelse blant landets dommere i forbindelse med Dommerseminaret i 2018. Da svarte 98 % at de var enige i at psykologisk forskning hadde noe å tilføre beslutningsprosessene i norske domstoler, sier han.

Forskning

Hesselberg peker på at det for øvrig er en stor fordel for jurister at mye av beslutningspsykologisk forskning er gjort nettopp på jurister, jusstudenter, dommere, jurymedlemmer og advokater, og viser til boken han har gitt ut sammen med journalist Reidunn Lognvik Reinholdt.

– Jeg nevner mange av disse studiene i boken. En av mine favorittstudier så nærmere på hva som skjedde i saker der en part takket nei til et forlikstilbud og saken fortsatte i retten. I 85 prosent av tilfellene kom parten som avslo forlikstilbudet til en dårligere deal i retten. Og da hadde man ikke tatt hensyn til saksomkostningene og tidsbruken, så egentlig er resultatene enda mer nedslående. Uavhengig av hvem som har ansvaret for beslutningene, er det rimelig å si at det er et forbedringspotensial der, sier Hesselberg.

– Du skriver at du, etter å ha holdt kurs for både dommere og advokater, har et inntrykk av at jurister er den yrkeskategorien som er mest opptatt av beslutningspsykologi?

– Jeg baserer det på hvem det er som har fattet interesse for temaet og kontaktet meg med ønske om å lære mer. Det er ingen yrkesgruppe jeg har snakket mer for enn jurister. Juristforbundet var tidlig ute etter at jeg dukket opp i Folkeopplysningen for å snakke om hvor irrasjonelle vi kan være. Domstolsadministrasjonen også. Nå er beslutningspsykologi en sentral del av introduksjonsprogrammet for nye dommere. I tillegg har mange advokatfirma tatt kontakt.

– Jeg opplever jurister som genuint interessert i å forstå og bedre beslutningsprosesser. Paradoksalt nok er inntrykket at psykologer er ganske lite interessert i det. Kanskje handler det om at de tror de utlært. I så fall tror jeg de tar grundig feil.

Støy rammer oss

– Mener du at for eksempel dommere vil kunne avsi bedre rettsavgjørelser, og dommer ved å sikre seg bedre kompetanse innen beslutningspsykologi?

– Nå tror jeg norske dommere er blant de som er mest opptatt av dette i utgangspunktet, men jo, jeg tror de vil ha noe å hente på å forstå de ubevisste snarveiene vi tar enda bedre. Jeg tror også norske domstoler har godt av litt mer vitenskapelig tenkning og målinger.

Hesselberg forteller at han til daglig med å analysere data fra beslutningsprosesser der eksperter vurderer tvetydig informasjon.

– Et tilbakevendende resultat er at eksperter som vurderer nøyaktig samme informasjon lander på ulike konklusjoner. Det kan dreie seg om saksbehandlere i et forsikringsselskap, professorer som vurderer søknader om forskningsmidler eller sensorer som vurderer norskstiler. Uenigheten er problematisk stor. Vi kaller den gjerne «støy» og internasjonal forskning viser at dette også rammer dommere. Problemet er at vi ikke undersøker og måler hvor mye støy det er i beslutningsprosessene i norske domstoler. Det burde vi gjort regelmessig. Dette er tross alt noen av de viktigste beslutningene som blir tatt i landet vårt, sier han.

I boken tar Hesselberg blant annet for seg temaer som «støy» og «beslutninger i grupper». Dette mener han er kan være til særlig hjelp for jurister.

– Støy fordi det forklarer hvor omfattende utfordringer vi står overfor når vi skal bedre beslutningsprosesser – og hvor viktig det er gå systematisk til verks. Og kapittelet «Beslutninger i grupper» fordi vi nesten aldri tar beslutninger alene og fordi gruppeprosesser ofte viser seg å forsterke vurderingsfeilene vi gjør individuelt snarere enn å jevne dem ut, sier Hesselberg.

Til daglig er han programsjef i Stiftelsen Dam hvor han blant annet skal kvalitetssikre utdelingen av nær 500 millioner kroner årlig til norske helseprosjekter og norsk helseforskning og tar i den forbindelse en doktorgrad i beslutningspsykologi ved Universitetet i Oslo.