Bjørn Kristian Soknes (70) går av etter 32 år som statsadvokat: – Den gode samtalen kjenner ingen pensjonsalder

–  Jeg har alltid likt å være i dialog med folk, og helst i møte fysisk, ansikt til ansikt. Nå håper jeg å kunne bruke enda mer tid på å dyrke den gode samtalen, sier Bjørn Kristian Soknes.

Som statsadvokat har Soknes aktorert noen av de mest brutale drapssakene i Norge, og har ledet, og leder fortsatt viktige utredningsutvalg. Selv ble han formelig «headhuntet» inn yrket i 1979 av en årvåken politimester. 42 år senere – i desember i fjor – rundet han 70 og gikk av for alder i jobben som førstestatsadvokat og embetsleder ved Trøndelag statsadvokatembeter. Men lite tyder på at han har tenkt å la tidsfordriv bli hans nye hobby. Ser vi på antall offentlige utvalg han enten leder eller er med i nå og fremover, og det engasjementet han legger ned i frivillig arbeid, så levnes tommeltottene liten sjans for å bli tvunnet.

Soknes mener det er mye tilfeldighetenes spill at han havnet i påtalemyndigheten, vår nysgjerrighet gjør at vi selvfølgelig vil vite: hvorfor?

– Jeg studerte juss ved Universi­tetet i Oslo, og var sommervikar på lensmannskontoret på Røros i to somre. Da jeg var ferdig jurist og hadde begynt på min verneplikt på Trandum, ble jeg oppringt av politimesteren i distriktet som Røros lensmannskontor lå under, Uttrøndelag politidistrikt. Han spurte om jeg hadde lyst til å begynne som jurist i politiet. Det var i 1979, sier Soknes. Unge Soknes svarte ja og ble i politiet som politijurist i fem år.

– Luktet vel nesten litt headhunting av dette?

– Hehe. Kanskje det. Men jeg tror det er slik for mange av oss, uavhengig av yrkesvalg, at det er en del valg som bare skjer, relativt tilfeldig, men som blir pregende for resten av livet. Faren min var med å drive forretning her i Trondheim, men jeg hadde ikke noen interesse av å gå inn i forretningslivet. Jeg har aldri vært noen kremmer. Har heller aldri vært opptatt av de store inntektene. Det har aldri vært en drivkraft i mitt karrierevalg, selv om det absolutt har bydd seg anledninger, sier Soknes, som har vært statsadvokat i Molde to ganger.

Første gang i 1989, før han var en tur innom Økokrim som statsadvokat fra 90-93. Deretter gikk turen til Oslo i 1993. Der ble han i 10 år, og var i en toårsperiode da også leder av Juristforbundet, fra juni 1997 til juni 1999, en tid hvor han blant annet var med på å stifte Akademikerne.

Kunne blitt Oslo-advokat

10 år som statsadvokat ved Oslo statsadvokatembeter var ingen hvilepute, og Soknes ble lagt godt merke til i det juridiske miljøet. Nok en gang ble han kontaktet om jobbtilbud.

– Under tiden i Oslo fikk jeg to seriøse tilbud om å gå inn i advokatfirmaer i Oslo, og jeg skal ikke underslå at de aktuelle tilbudene om lønn lå langt over det jeg tjente som statsadvokat. Jeg nevner ikke navn på advokatfirmaene, men det siste tilbudet var særlig fristende. Da hadde jeg imidlertid akkurat blitt småbarnsfar og fant det ikke som et passende tidspunkt å skifte jobbfokus. Så har jeg da også alltid ment at lønna jeg har fått som statsadvokat hele tiden har vært mer enn tilstrekkelig for at jeg har kunnet et godt nok materielt liv. Og når jeg veier det opp mot de utrolig interessante oppgavene jeg har hatt er jeg glad for at jeg valgte som jeg gjorde.

Soknes kan vitne om en særdeles hektisk, men også spennende og givende tid som statsadvokat ved Oslo statsadvokatembeter.

– En utrolig flott arbeidsplass, som det sikkert fortsatt er, og det var en spennende periode med mye reising da vi som statsadvokater deltok på relativt mange bevisopptak utenfor Norges grenser. For egen del var jeg blant annet i Pakistan to ganger og i Afrika. Spenning og variasjon er stikkord for de ti årene i Oslo, sier Soknes.

Aktorerte saken mot Greven

– Husker du noen av de største sakene du hadde i Oslo?

– Drapssaken mot Varg Vikernes er kanskje en sak de fleste vil huske. Den aktorerte jeg, med nåværende politimester i Oslo, Beate Gangås, som min bistitter, eller medhjelper. Hovedforhandlingen pågikk over flere uker. Vikernes ble dømt til 21 års fengsel.

Tor Erling Staff var hans forsvarer, og advokat Olav Hestenes forsvarte den andre medtiltalte i saken.

– Drapssaken var knyttet til et rivaliserende black-metal-musikkmiljø hvor det var personer som startet en rekke kirkebranner på den tiden. Flere ble pågrepet og etter hvert domfelt. Alle brannene var med på å sette Norge kartet i negativ forstand og det hadde jo også en viss spredning, da det dukket opp tilvarende saker både i Tyskland og så langt borte som i Australia hvor man kunne se en viss inspirasjon gjennom den musikkbevegelsen som hadde bredt seg stort internasjonalt, sier Soknes.

Han fikk også en annen alvorlig og relativt godt kjent straffesak å retteføre. Det ble begått et drap i inngangspartiet til Oslo tinghus i 1995.

– Den særdeles hyggelige og nå dessverre avdøde advokat Tor Kjærvik var nær ved å bli skutt i det han var på vei inn i tinghuset sammen med sin klient, som ble skutt og drept der og da. Klienten var en tilkommende svigerfar til mannen som skjøt. Kjærviks klient var under straffeforfølgning for seksuelle overgrep mot et nært familiemedlem av mannen og mannen som skjøt var sikker på at «svigerfaren» ikke ville få like streng straff som han ville fått i gjerningsmannens hjemland Egypt, og bestemte seg derfor for å skyte ham. Jeg aktorerte saken, som vel er eneste gang det har vært drap i tinghuset. I Oslo i hvert fall, sier Soknes som totalt har aktorert et trettitalls drapssaker.

– Tragisk nok er det slik at en drapssak fort går i glemmeboka så fremt det ikke har vært noe spesielt ved den som gjør at den blir husket, sier han ettertenksomt.

Spenn i oppgaver

Noe av det Soknes trekker fram som en årsak til at han med glede har stått i yrket som statsadvokat i en hel yrkeskarriere, er de store variasjonene som jobbhverdagene har bydd på. Ett eksempel på hvor varierte arbeidsoppgavene kunne være, var da han som statsadvokat i Oslo opplevde å være i ferd med å få dømt de siste tiltalte i kirkebrannene og å få lukket kirkebrannkapittelet.

– Da sa riksadvokat Georg Rieber-Mohn, som var min første sjef, til meg: «Bjørn du må gå opp og snakke med biskop Andreas Aarflot, og ha et møte med ham hvor du kan fortelle at vi nå har kontroll på kirkebrannene, og at det er trygt igjen.» Jeg tok med meg Beate Gangås og et par etterforskere, så vi var fire fra politi og påtale som møtte i bispegården i Gamlebyen. Vi fortalte biskopen hva vi hadde gjort og at vi mente kirkebrannene nå var noe som var tilbakelagt, og at kirkens menn og kvinner nå kunne føle seg trygge, sier Soknes.

Fra kontoret i bispegården kunne de nesten se ned i Lodalen. Fra biskopens kontor tenkte Soknes på neste dags oppgave, som var å møte opp i Lodalen for å kjøre lokomotiv!

– Jeg skulle nemlig aktorere en sak i Høyesterett, hvor en lokomotivfører var blitt frifunnet i lagmannsretten etter å ha vært tiltalt for å ha plassert noen bremsehendler i feil retning slik at lokomotivet begynte å rulle bakover og inn i et togsett som sto på Nordstrand stasjon, hvor flere mennesker ble drept som følge av kollisjonen. For å kunne sette meg inn i lokomotivførerens situasjon måtte jeg da ut og kjøre et slikt lokomotiv for å forstå bruken av hendlene og bremsemekanismen. Så fra møte med biskopen en dag, og lokomotivfører neste.

– I jobben var det stadige kontraster og variasjoner i oppgaver. Det ble aldri kjedelig. Du må hele tiden ha en nysgjerrighet på å gå inn i nye saker og forhold. Og det blir aldri slutt på spenningen så lenge du er nysgjerrig på å oppleve nye ting.

Tilbake til Molde

I 2003 hadde Soknes og kona fått to barn på kortere tid enn to år. Da bestemte han at jobbtiden i Oslo var over.

– Stine er født i 2001, og Fredrik i 2003, og da fant jeg ut at det var litt for hektisk jobb til å være en godt voksen småbarnsfar. Jeg fungerte jo også i perioder som nestleder på embetet i Oslo. Jeg valgte å slutte og å gå tilbake til jobben som statsadvokat i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, hvor jeg ble i fem år. Det var utvilsomt en roligere tilværelse enn å være statsadvokat i Oslo, sier Soknes som høsten 2008 begynte som embedsleder ved Trøndelag statsadvokatembeter i Trondheim hvor han jobbet helt til han gikk av ved årsskiftet.

– Er det noen enkeltpersoner du har satt spesielt pris på i påtalemyndigheten?

– Jeg har hatt utrolig mange gode kolleger, og flere gode sjefer. Og det er spesielt to jeg vil fremheve. Den ene er Tor-Aksel Busch, en leder som jeg tror har vært inspirerende for veldig mange av oss som har valgt å søke oss inn i høyere påtalemyndighet og ikke minst har valgt å bli der. Og det føltes riktig at han i 2019 fikk Rettssik­kerhetsprisen. Han var en veldig tilstedeværende sjef, markerte viktigheten av en god påtalemyndighet på en veldig fin måte og han fikk oss til å strekke oss opp mot de gode egenskapene som personer som jobber i høyere påtalemyndighet skal ha, ikke minst i forhold til de etiske standarder.

– Det er en ting å være passe flink som jurist, den seleksjonen er for så vidt grei nok, for den klarer man lett å lese seg fram til, men også det at man har en riktig holdning til jobben man skal gjøre er svært viktig. Busch har preget oss veldig i forhold til det. Blant annet at han ga uttrykk for at det ikke alltid var det viktigste å oppnå høyest mulig straff, men heller at man brukte strafferettsapparatet på en riktig måte. Og man bør noen ganger stoppe opp og tenke på hva vi egentlig holder på med. Vi skal vedlikeholde gode normer i samfunnet hvor det noen ganger er riktig å reagere med streng straff. Han hadde veldig gode refleksjoner blant annet knyttet til dette, sier Soknes.

Den andre Soknes trekker frem er tidligere leder for Oslo statsadvokatembeter, førstestatsadvokat Lasse Qvigstad.

– Han hadde jeg som sjef i hele perioden jeg jobba i Oslo. Han er en person med stor klokskap og en integritet som var beundringsverdig. Han er en virkelig en fagperson på jussen og særlig på enkelte deler av jussen, med en helt eminent refleksjonsevne og en klokskap som var helt ekstraordinær, etter min mening.

Monika-saken

– Hvordan var det å granske etterforskningen av Monika saken?

– Det var en oppgave jeg fikk da jeg ble valgt til å være leder av utredningsgruppen som riksadvokaten nedsatte på slutten av 2014. Den oppgaven var svært tung. Det er ikke noe særlig fristende å skulle etterprøve arbeid som kolleger har vært med på, og nærmest være en sensor for det, men jeg fikk inntrykk av at vi traff ganske bra i våre vurderinger. Vi var den første gruppa som leverte rapport i Monika-saken, og den inneholdt en ganske massiv kritikk av politi og påtalemyndighetens gjennomføring av saken. Vårt arbeid medførte store konsekvenser også utover selve utredningen da han som absolutt skulle vært dømt tidligere, ble dømt etter hvert.

– Utvalgets arbeid, og rapporten, fikk også en konsekvens både for politimesteren i Hordaland og for så vidt også for en del andre involverte. Det var også en tøff periode for ansatte i påtalemyndigheten i distriktet i den perioden da vi hadde samtaler med mange av de som hadde vært involvert i saken. At også rapporten vår ble en belastning for både enkeltpersoner og for kolleger i Bergen er forståelig, sier Soknes.

– Vi så jo etter læringspotensial, og for meg både den gang og nå er det totalt uforståelig at denne saken kunne henlegges som en oppklart selvmordsak. Monika-saken var en sak som opprørte og var blytung å utrede, men som jeg i dag mener vi klarte å gjennomføre på nødvendig analyserende og konstruktiv måte.

– Hvordan har det vært å kombinere påtalejobben med familielivet?

– Jeg har jobbet 100 prosent pluss, pluss, og mye av livet mitt har gått med til å jobbe. Når en jobb i tillegg også er såpass interessant og krever så mye i timeinnsats, så blir jobben en del av tilværelsen. Det blir en tilstand. Jeg har kun de siste årene vært nødt til å føre timer for jobbingen, for det krever systemet, men jeg har aldri brydd meg om å tenke hvor mange timer jeg har brukt på jobben hver uke. Og det skal jeg ta selvkritikk på, nemlig at det har blitt for mye jobbing som har gått på bekostning av samvær med familien, sier Soknes.

– Jeg har en flott sønn Fredrik, som nå er 18 år og som har bebreidet meg for at jeg var litt for lite til stede i perioder av hans første tenår. Og det har han rett i.  Jeg har sagt til han at jeg absolutt har vært til stede, men ikke alltid fysisk. En refleksjon jeg har gjort er at jeg kanskje skulle ha valgt litt annerledes, men jeg har prøvd så langt som mulig å tilpasse en ganske krevende jobb til det å være en tilstedeværende far, og synes stort sett jeg har lykkes, da jeg og min kone nå har to flotte ungdommer nå på 20 og 18 år.

Etisk holdning

– Som statsadvokat og aktor er du representant for samfunnet og staten. Er det slik det kjennes også i jobben, at du er der på vegne av samfunnet?

– Det er viktig å ikke bli retthaversk – du må ikke bli moralens vokter hele tiden. Vi må ha en viss respekt for at vi alle er fleraspektret og jeg vil si at mennesker har flest gode sider ved seg. For å kunne gjøre en god jobb som statsadvokat, eller som påtalemyndighet og for så vidt også som dommer, må du ha noen holdninger til både eget liv og til det jobblivet du skal ha, som er samsvarende. De etiske holdningene du har som privatperson må gjenspeiles i den jobben du gjør og viser versa. Og det betyr ikke nødvendigvis at du skal bli en kjedelig privatperson, altså man kan ha mye moro innenfor det som både er lovlig og etisk riktig. Det er ikke noe motsetningsforhold i det.

– Jeg synes det er noe som bør gjelde alle som jobber innenfor justisvesenet, uansett om man jobber innenfor sivilretten eller strafferetten, at man har etiske holdninger i privatlivet, som ideelt sett også gjenspeiles i hvordan man skal utføre jobben sin og motsatt, sier Soknes som beskriver med eksempel:

– Som aktor kan du ikke stå i retten og prosedere på streng straff i en fartsovertredelsessak, og så sette deg inn i bilen og kjøre like raskt selv som privatperson.  Det gjelder uansett om du jobber som advokat eller dommer, eller innenfor påtalemyndigheten. Det bør være samsvar mellom hva du mener er riktig og galt privat og det du står og predikerer i jobbrollen din, sier Soknes, som roser sine kolleger for å ha en høy etikk og gode holdninger.

– Jeg er glad for å kunne si at jeg under mine år i påtalemyndigheten knapt nok kan huske å ha hatt kolleger som har manglet de riktige etiske holdningene til yrkesutøvelsen.

Utredinger og utvalg

Som høyt betrodd statsadvokat og embetsleder har Soknes også blitt spurt om å utføre viktige oppgaver utenfor sin vanlige jobb.

– Jeg har blitt med på noen særoppdrag og har blant annet vært med på å skrive noen NOUer. En heter «Fra ord til handling», om behandling av voldtektssaker, som kom i 2008, og jeg var ett av medlemmene i det som ble kalt partnerdrapsutvalget, og som leverte NOUen «varslede drap» i desember 2020. I tillegg har jeg skrevet et par utredninger etter oppdrag fra riksadvokaten.

– Hvilke oppdrag fortsetter du med som pensjonist?

– Sannsynligvis vil jeg påstarte en halv stilling knyttet til rettspsykiatri i St Olavs-systemet her i Trondheim. Det er mye å ta tak i når det gjelder rettspsykiatri. Det engasjerer meg veldig, ikke minst når du får saker som Kongsvinger-saken og Bislett-saken, hvor det stilles kritisk lys på hvordan psykiatrien fungerer i dag, både opp mot den kliniske delen, men kanskje like mye opp mot den samfunnssikkerheten som psykiatrien skal ha et bevisst forhold til, sier Soknes som også er leder av Innstillingsrådet til den rettsmedisinske kommisjon, og er fast veileder på masterstudiet ved juridisk fakultet, på UiO.

I tillegg til mer offisielle oppdrag har han flere på frivillighetssiden:

– Jeg sitter som nestleder i landsstyret i Kirkens SOS, er leder av meningsrådet i domkirken i Trond­heim, sitter i styret i justismuseet samt en 3-4 andre styreverv i ideelle organisasjoner. Det ideelle frivillighetsarbeidet som Kirkens SOS, og andre kristne organisasjoner gjør, er veldig interessant å delta i. Når man mener man har noe å bidra med, så er det å gå inn i frivillighetsarbeid, og ikke tenke at man skal ha noe igjen for det man gjør i kroner og øre, noe ganske herlig befriende. De fleste av oss har nok til å leve et materielt mer enn tilfredsstillende liv, men det å være engasjert og være med i noe som samfunnet har nytte av, er noe av det største man kan holde på med, sier Soknes.

– Godt å være sosial

– Hva gjør Bjørn Kristian Soknes på det personlige og private plan som pensjonist?

– Jeg prøver å få brukt mye tid sammen med familien min. Ikke minst følge mine to flotte ungdommer som nå står på terskelen til å bli voksne, selvstendige og begynne å leve uavhengige liv. Jeg håper jeg skal få lov til å kunne følge dem litt i den prosessen dette er. Så har vi en hytte i Trollheimen, som jeg prøver å bruke jevnlig.

– Det jeg setter størst pris på, og som har gitt meg mest, er å kunne ha god kommunikasjon med hyggelige folk. Jeg er et sosialt menneske, og liker å være sammen med folk, rett og slett. Jeg er et nysgjerrig menneske og tenker at det alltid er noe bakenfor, og bortenfor, innenfor, som jeg ikke har opplevd enda, og det kan du oppleve blant annet ved å ha gode samtaler med andre. Den gode samtalen har ingen pensjonsalder.