Rettsikkerhet bak murene: – Uholdbar situasjon for alvorlig psykisk syke innsatte

Tonje Sandal er sjefsjurist, seniorrådgiver og leder for straffegjennomføringsseksjonen ved Ila fengsel og forvaringsanstalt. Hun fremhever en uholdbar situasjon for alvorlig psykisk syke i fengsel når Juristen spør henne hva myndighetene bør satse særlig på for å bedre rettssikkerheten for innsatte i fengslene.

I løpet av de siste årene har vi intervjuet Sandal flere ganger om forholdene på Ila, både før og under pandemien. I en reportasje i Juristen med tittelen: «Vokter av rettssikkerhet bak murene» i februar 2019 tok den erfarne juristen et kraftig oppgjør med konsekvensene det fikk for de forvaringsdømte at anstalten ikke ble tildelt ressursene som trengtes for å innfri kravene til individuell oppfølging av alle forvaringsdømte der. Ila skulle den gang ha midler til å gi 67 forvaringsdømte individuell oppfølging, men hadde 78 på forvaringsdom, og ble tvunget til å plassere flere på vanlige domsavdelinger uten tilstrekkelig oppfølging.

I intervjuet sa Sandal blant annet: «Forvaringsstraff forutsetter at den domfelte skal tilbys ulike tiltak for å kunne redusere sin farlighet. Hvis dette ikke skal være realiteten, bør det kanskje heller vurderes å innføres livstidsstraff. Hvis vi ikke kan oppfylle forutsetningene blir alt bare ord. Uten innhold.»

Fikk mer ressurser

Etter dette har det vært en utvikling når det gjelder tildeling av ressurser til oppfølging av forvaringsdømte, og Sandal svarer i dag følgende på spørsmål fra Juristen om hvordan situasjonen for denne gruppen av innsatte er i dag:

– Bevilgningene til Ila fengsel er økt som en følge av det økte antallet forvaringsdomfelte. Det er fortsatt flere som soner forvaringsstraff i Ila enn det det er bevilgninger til, men dette er en utfordring det fortsatt jobbes med. Ila har i dag ansvaret for litt over 100 forvaringsdomfelte.

Med 12 år som jurist i fengselet, fungerende fengselsleder i ferier og assisterende fengselsleder på Ila fra sommeren 2018 til våren i år og nå leder for straffegjennomføringsseksjonen, har Sandal solid og løpende erfaring med norsk kriminalomsorg.

– Hvilken betydning har det, etter ditt syn, for et samfunn å ivareta rettsikkerheten til personer som sitter i soningsanstalter etter å ha blitt dømt til forvaring eller fengselsstraff for alvorlige forbrytelser?

– Jeg mener det sier mye om et samfunn hvordan det behandler innsatte i fengsel. I Norge skal fengselsstraff innebære frihetsberøvelse, ikke innskrenkning av andre rettigheter. Et samfunn kan velge å behandle innsatte med respekt for deres rettigheter og med det formål å legge til rette for at domfelte kan endre livsførsel, eller kun sørge for at dører er låst og at det ikke skjer nye straffbare handlinger under soning.

– Jeg mener det er avgjørende at vi ivaretar innsattes rettigheter under soning og at vi tilbyr innsatte både muligheter for blant annet utdanning, annen kompetansetilførsel og behandling. I Norge er det et grunnleggende prinsipp at alle skal ha mulighet til å bli tilbakeført til samfunnet, og vi må tenke på hva som gir de beste forutsetninger for at en person skal kunne vende tilbake til et liv i frihet uten ny kriminalitet.

Kun frihetsberøvelse

– Mange som er dømt til streng straff har begått lovbrudd som samfunnet tar sterk avstand fra. Mange i samfunnet spør kanskje om det er riktig å bruke ressurser på å ivareta deres ve og vel under soningen. Hva er ditt syn på det?

– Jeg synes vi som samfunn skal være stolte av at grunntanken i Norge er at fengselsstraffen kun skal innebære frihetsberøvelse og at innsatte ikke skal fratas grunnleggende rettigheter. Jeg mener det er en selvfølge at vi skal jobbe for at innsatte tilføres ny kunnskap og kompetanse og at de får hjelp til ulike utfordringer. I Norge har vi ikke livstidsstraff, og kriminalomsorgen skal jobbe for at alle domfelte gis en mulighet til å returnere tilbake til samfunnet.

– For at dette skal kunne oppnås er det helt nødvendig under soning å forberede dem på dette, slik at de de senere er bedre rustet til ikke å begå nye alvorlige straffbare handlinger. Min erfaring er også at mange innsatte ikke har hatt en oppvekst eller støttepersoner som har gitt dem gode forutsetninger for å leve et lovlydig A4-liv.

– Hvilken betydning mener du det har for de innsatte på Ila at fengselet har tilknyttet psykiater/psykolog? Hvilket samarbeid er det i dag mellom de ansatte i denne yrkesgruppen og dere jurister?

– Psykologene i Ila fengsel jobber ikke som behandlere, men foretar risikovurderinger av de forvaringsdomfelte. Anstaltens psykologer er således ikke en del av helsevesenet, men en del av kriminalomsorgen.

– Psykologenes risikovurderinger er sentrale i anstaltens arbeid med de forvaringsdomfelte, både når det gjelder gjennomføring av straff, herunder hvilke tilbud den domfelte bør delta i til hvilken tid, men også i forbindelse med anstaltens vurdering av gjentakelsesfare. I sine risikovurderinger beskriver psykologene hva som er den domfeltes risikofaktorer og hvordan den domfelte eventuelt kan jobbe med disse, forteller Sandal.

Samarbeid psykolog-jurist

Sandal forteller videre at hun mener psykologenes risikovurderinger kan være nyttige for den domfelte under gjennomføringen av straffen, som støtte i den enkeltes endringsarbeid.

– Psykologene ønsker å ha dialog med den domfelte i forbindelse med arbeidet og de er opptatt av hvordan den domfelte selv oppfatter sin risiko og hva de trenger hjelp med. I forbindelse med utarbeidelsen av risikovurderingene samtaler psykologene med den domfelte, samt at de domfelte tilbys samtale i forbindelse med at vurderingen er ferdigstilt. Dette for at psykologene kan forklare sin vurdering til den domfelte og for at den domfelte kan stilles eventuelle spørsmål til vurderingen og psykologen, sier Sandal.

Psykolog og jurist er inne i flere av sakene som behandles på Ila.

– Psykologene og juristene på Ila samarbeider tett, særlig i saker om prøveløslatelse fra forvaring og saker om forlengelse av tidsrammen for forvaring. Det er juristene som på vegne av fengselet utarbeider fengselets vurdering i saken, og psykologenes risikovurdering utgjør en viktig del av vurderingsgrunnlaget. I disse sakene er det videre normalt ansvarlig jurist og ansvarlig psykolog som vitner i retten på vegne av fengselet.

Vanskelige valg

For et år siden intervjuet Juristen Tonje Sandal om situasjonen i fengselet under korona-pandemien. Hun fortalte da at førsteprioritet var å hindre smittespredning i fengselet.

– Hvordan har det gått siden den gang? Hvordan har det vært å ivareta hensynet til de innsatte når det gjelder bruk av isolasjon, begrenset besøk og kontakt det siste året?

– Hensynet til innsattes rettssikkerhet har vært førende for kriminalomsorgens håndtering av den pågående pandemien og dette har vist seg på alle nivåer i etaten, fra direktoratet til tjenestemennenes arbeid i avdelingene. I likhet med samfunnet for øvrig har de innsatte levd med strenge restriksjoner over lang tid, og de innsatte har nok vært særlig rammet når det for eksempel kommer til å ha fysisk kontakt med familie og venner, sier Sandal.

Hun forteller at både muligheter for besøk i fengselet og permisjoner fra fengselet har vært sterkt begrenset, og at dette har vært en ekstra belastning for mange innsatte.

– Manglende fysisk kontakt med omverdenen har blitt forsøkt kompensert med blant annet utvidet og gratis ringetid samt videobesøk. Det at pandemien nå er i en annen fase og at innsatte igjen kan få mer fysisk kontakt med venner og familie er viktig og vi jobber hele tiden for at de restriksjonene innsatte har måttet leve med kan lempes på, eventuelt hvordan de kan bøtes på.

Det har vært mange og vanskelige vurderinger hittil under pandemien, særlig når det kommer til innsattes muligheter for kontakt med familie og venner.

– På den ene siden har hensynet til smittevern veid tungt, mens hensynet til den domfeltes rett til kontakt med pårørende også veier tungt. Dette har vært vurderinger som ikke har vært gjort lettvint og de ansatte i fengselet har kjent tungt på ansvaret de har forvaltet.

Kontakt med nære

– Mener du de innsatte får gode nok muligheter til å holde kontakt med sine nærmeste? Hvilken betydning har det, i et rettsikkerhetsperspektiv, at de får slike muligheter?

– Uavhengig av om det er pandemi eller en normalsituasjon tenker jeg at det

for mange innsatte nok ville vært fint å ha enda større og flere muligheter til å holde kontakt med sine nærmeste. I fengsler med høyt sikkerhetsnivå, slik som Ila fengsel, er mulighetene for innsatte til å holde kontakt med sine nærmeste begrenset av sikkerhetsmessige grunner.

– Innsatte har for eksempel ikke tilgang til mobiltelefon eller åpent internett, noe som selvfølgelig påvirker muligheten for kontakt med omverdenen. Når det gjelder telefonsamtaler og besøk, kan dette også bli begrenset av kapasitetsmessige grunner, som for eksempel at det ikke er ledig kapasitet i besøksavdelingen på et gitt tidspunkt. Når det er sagt, har vi kontinuerlig fokus på at innsatte har rett til kontakt med sine nærmeste, og etableringen av videobesøk under pandemien viser at det er mulig å etablere nye kontaktformer.

– Hvordan ser du på mulighetene til å ivareta rettsikkerheten for de innsatte i tiden som kommer? Hva mener du det er viktig at myndighetene har fokus på, og velger å prioritere?

– Det er et veldig stort spørsmål og svaret vil kunne avhenge av hvilke områder man ser hen til. Vi vil også i fremtiden jobbe for at innsattes rettssikkerhet ivaretas, i små og store avgjørelser. Det er mange områder det er viktig å ha fokus på når det kommer til frihetsberøvelse, men hvis jeg skal peke på noen vil jeg fremheve psykisk syke innsattes rettigheter og innhold i gjennomføring av straffer.

– Vår erfaring er at alvorlig psykisk syke innsatte ofte ikke får den hjelpen de bør få, og at de som en følge av at de er frihetsberøvet ikke kommer inn til langtidsbehandling i psykiatrien. Dette mener jeg er en uholdbar situasjon. Innsatte har like rettigheter som befolkningen for øvrig når det kommer til helsehjelp og vi kan ikke akseptere at alvorlig psykisk syke mennesker er i fengsel fremfor at de får behandling i psykiatrien. Selv om fengselsbetjenter gjør sitt beste for å ivareta denne gruppen innsatte, er de ikke helsepersonell og kan ikke gi denne gruppen innsatte det de behøver.

– Jeg er også opptatt av at kriminalomsorgen må ha budsjetter som muliggjør at innholdet i straffen er meningsfull, tilpasset og variert og at det er midler til å ha nok ansatte på jobb, både for å sikre innsattes og ansattes sikkerhet, men også fordi jeg mener det er av avgjørende betydning at innsatte har stabile og trygge ansatte som er til stede for dem når de trenger det.

Bjarkeid og Rosenqvist

I juni i år døde Knut Bjarkeid etter å ha vært direktør og leder for Ila fengsel og forvaringsanstalt siden 2001. Bjarkeid var ikke sjeldent ute offentlig med kritikk av manglende bevilgninger som førte til svekkede rettigheter for de innsatte, og Sandal roser sin tidligere sjef for hans mot:

– Knut Bjarkeid dedikerte sin karriere på Ila til å jobbe for innsattes rettigheter, og da spesielt psykisk syke innsattes rettigheter. Han var modig og brukte sin stemme selv om det nok også kostet. Det at han mottok Amnesty prisen for sitt arbeid tror jeg sier sitt om hvilken betydning hans arbeid hadde. Vi er flere i kriminalomsorgen som ønsker å fortsette hans arbeid.

En annen som har spilt en stor rolle innen rettspsykiatrien og kriminalomsorgen både før og etter dom, vurdering av gjentakelsesfare blant innsatte, og med et tydelig fokus på alvorlig psykiske innsattes rettigheter, er psykiater Randi Rosenqvist. Hun arbeidet tidligere, blant annet, som spesialrådgiver for Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Tonje Sandal understreker Rosen­qvists betydning for både anstalten og innsatte med psykiske lidelser.

– Randi Rosenqvist har spilt en utrolig viktig rolle for Ila og for psykisk syke innsatte. Hun har lært oss om psykiatriens verden, lært oss om hvilke muligheter vi som fengsel kan benytte oss av og hun har «tatt opp kampen» i enkeltsaker hvor hun har ment at en innsatt har trengt behandling.

– Uten Randi tror jeg situasjonen hadde vært helt annerledes for mange innsatte og Ila hadde nok ikke vært like gode på å håndtere situasjoner hvor vi har psykisk syke innsatte.

Ila fengsel og forvaringsanstalt har på grunn av teknisk rehabilitering midlertidig flyttet sin virksomhet og alle de forvaringsdomfelte til Romerike fengsel, Ullersmo avdelings lokaler. Rehabiliteringen er beregnet å ta mellom 18-24 måneder. 

Ifølge informasjon fra kriminalomsorgen er flyttingen av de forvaringsdomfelte kun ment å innebære en geografisk endring, ikke en endring i innholdet i forvaringsstraffen. I perioden hvor rehabiliteringen på Ila pågår er fengselslederen for Romerike fengsel, Ole Jonny Rydland, også fengselsleder for Ila.