Går til politikken for å sikre psykotiske drapsmenn nødvendig helsehjelp

Vi kommer inn i en romslig, velstelt kjellerleilighet på Røa i Oslo. Her henger bildene av tantebarna på veggen, side ved side med den innrammede utnevnelsen av henne til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, som hun fikk av kong Harald i 2017 for sitt «fremragende samfunnsgavnlige virke».

– Den er jeg fryktelig stolt av, sier den kjente psykiateren i et litt uvanlig ydmykt tonefall.

Rosenqvist er kjent for sin utrettelige innsats for å hjelpe utagerende og alvorlig psykisk syke forvaringsdømte ut av et liv i eneromscelle på Ila landsfengsel og forvaringsanstalt, og inn i psykiatrien med behandling og en sjanse til en bedre fremtid. For å klare dette går Randi Rosenqvist langt ut over den jobben hun kunne nøyd seg med å gjøre.

Noe vi raskt forstår da vi spør hva hennes oppgave har vært etter at hun ble ansatt som sakkyndig i kriminalomsorgen i 2009.

– Hovedoppgaven har bestått i å gjøre risikovurderinger av forvaringsdømte og jeg har hatt et lite psykologteam som jobbet sammen med meg på Ila. Når innsatte kommer inn med en fersk forvaringsdom, gjøres en omfattende risikovurdering med to intensjoner.

– Det ene er å dokumentere et utgangspunkt ved innkomst, og det andre er å finne ut forbedringspotensialet, både for hva den innsatte kan jobbe med selv, og hvordan Ila kan legge til rette for en utvikling gjennom soningen slik at risikoen blir redusert ved prøveløslatelse. Og før en sak skal i retten prøver vi å dokumentere hvordan utviklingen har vært under forvaringen, fordi det er det sentrale i forhold til prøveløslatelse, sier Rosenqvist.

Farlige og psykotiske

Etter å ha utført disse oppgavene kunne hun reist hjem og slengt seg på sofaen i leiligheten på Røa, og ingen ville klandret henne for det. I stedet har hun jobbet under høytrykk for å få forvaringsdommene til mange psykotisk syke omgjort til dom på tvungent psykisk helsevern. De fleste oppgitt av alle andre. Psykotiske og mange urolige og utagerende. Noe som gjør at anstalten ofte må isolere dem av hensyn til andre innsatte, og eneromsplassere dem uten at de får den helsehjelp de har krav på etter norsk lov.

I deres liv har Rosenqvists brennende engasjement representert selve nerven i disse menneskenes rettssikkerhet.

På spørsmål om hvorfor hun har engasjert seg ut over jobben hun kunne nøyd seg med å gjøre, svarer hun:

– Det viste seg å være ganske mange forvaringsdømte på Ila som har vært fryktelig syke. Jeg har brukt masse tid på å prøve å få psykotiske innsatte inn i sykehus, og det er riktig at dette egentlig ikke var min jobb da både psykiater og psykologer fra primærhelsetjenesten har hatt kontordager på Ila. Men det har ikke vært mulig å få lagt inn folk og jeg har derfor jobbet veldig mye med å få helsehjelp til forvaringsdømte som er forferdelig dårlige og har veldig dårlig fungering uten å være klassisk schizofrene. De har ofte hjerneskade og er veldig impulsive og aggressive.

– Hvorfor nettopp deg? Hvorfor ditt brennende engasjement for dem, spør vi, og får en ettertenksom og nøktern respons.

– Jeg har intet annet svar enn at dette er noe jeg må gjøre. Som et anstendig menneske.

– Fem prosent uten skyldevne

Rosenqvist har gått gjennom alle forvaringsdommer fra 2009 og frem til i dag for å se om tilregnelighets­spørsmålet har vært riktig vurdert av de rettspsykiatrisk sakkyndige.

Som rettspsykiatrisk sakkyndig og tidligere mangeårig leder av Rettsmedisinsk kommisjon har hun trygg kompetanse på området. Og hennes funn er i realiteten en aldri så liten bombe.

– Jeg fant at fem prosent av de som ble dømt til forvaring i stedet skulle vært dømt til tvungent psykisk helsevern på grunn av utilregnelighet. Etter mine beregninger har omtrent to av de som hvert år dømmes til forvaring vist så alvorlige avvik og store psykotiske symptomer at de burde vært funnet utilregnelige.

– De har ikke skyldevne, men har likevel blitt ansett for å være tilregnelige og blitt dømt til forvaring, sier psykiateren som gjennom nitid dokumentasjon og utrettelig innsats har bidratt til at mange forvaringsdømte har fått omgjort forvaringsstraff til dom på tvungent psykisk helsevern, og dermed fått disse menneskene ut av kriminalomsorgen og inn i psykiatrien.

– For noen blir forvaringsdommen opphevet etter ny vurdering i Gjenopptakelseskommisjonen, men det er en lang prosess og vanskelig mange år etter å påvise at vedkommende egentlig var utilregnelig på gjerningstidspunktet. For andre har det gått så lang tid at forvaringsdommen løper ut.

– Forvaringsdom skal jo bare videreføres når det er en risiko for nye voldshandlinger. Hvis man får fastslått at den domfelte oppfyller kriteriene for dom til tvungent psykisk helsevern i dag, så kan man få dom til tvunget psykisk helsevern for voldshandlinger begått i fengsel for eksempel. Og så blir han overført til psykiatrien. Og så lar man være å forlenge idømt forvaringsdom. Så da kommer han inn på riktig spor, sier hun.

Rosenqvist er ikke beroliget over utsiktene til å få mer korrekte vurderinger i tiden som kommer.

– Jeg syns at det er bekymringsfullt at så mange får feil dom, og med den nye utilregnelighetsregelen tror jeg det blir veldig mye synsing og enda mindre presist.

– Men er det ikke retten som skal ta mer styring nå?

– Jo, og retten består på landsbasis av 8000 legdommere, og kanskje 1000 jurister og de skal skjønne forskjellen på psykoser, paranoia og psykopati. Selv om rettspsykiateren naturligvis skal beskrive med så norske ord som mulig, så er det jo veldig mange som ikke har greie på hvordan det er å være helt gal. Og det er jo ganske mange, også politiske partier, som rett og slett bare mener at folk må ta seg sammen. Da skjønner de ikke hvor gale og syke det går an å bli.

To inn i psykiatrien hvert år

Rosenqvist har, gjennom sitt arbeid, klart å få plassert en del psykotiske forvaringsdømte i psykiatrien, men understreker at behovet er langt større.

– La oss si at jeg klarer å presse to av disse personene inn i psykiatrien hvert år. Og når de endelig kommer inn, er erfaringen at de blir bedre alle sammen. Jeg har ikke hatt én eneste en som jeg har fått inn i psykiatrien som ikke har profitert på det, sier hun og viser til flere eksempler.

En av disse var en mann som begikk drap i psykotisk tilstand.

– Å være eneromsplassert, eller isolert, gjennom flere år er jo forferdelig destruktivt, men det skjer, og vi har noen syke som trekker seg tilbake og ikke blir utagerende. Ved et tilfelle fant jeg en forvaringsdømt mann på Ila som jeg skulle gjøre en oppdatert risikovurdering av. Han hadde kommet inn der før jeg begynte på Ila, og det viste seg at han stor sett satt i et hjørne på cellen sin, og var verken utagerende eller voldelig. Han var stille og rolig, men turte ikke gå over dørstokker, sier Rosenqvist.

Da forvaringen gikk ut fikk hun ham inn i psykiatrien.

– Han ble vanlig tvangsinnlagt og psykiatrien tok vare på ham. Nå lever han i en psykiatribolig i en kommune og har det ganske bra. Omtrent en gang i året ringer han til helseavdelingen på Ila for å si at han har det bra. Han hadde sittet 8-9 år på Ila, og var syk hele tiden, men fikk antipsykotisk medikasjon så han var litt dempet, men fikk ikke noe rehabilitering før han kom over i psykiatrien. De fleste vil nok være enig i at det ikke er bra for en psykotisk drapsmann å sitte stille i et hjørne og være redd de som går forbi, men slik var det for ham.

– Fengselsvesenet oppdager de som er veldig bråkete. De som er stille og tilbaketrukket, og det er det jo en del schizofrene som er, de oppdages ikke så lett.

Behandling etter seks år

En annen forvaringsdømt på Ila brukte Rosenqvist og andre hjelpere seks år på å få overført til behandling i psykiatrien.

– Han ble da faktisk mye bedre, og har, ved hjelp av sin advokat Anita Hessen, saksøkt staten i en sivil rettssak fordi han ikke fikk adekvat helsehjelp. Saken kommer opp for Oslo tingrett i september, sier Rosenqvist som selv er å finne på saksøkers vitneliste.

Hun har få lovord å si om myndighetenes satsing på psykisk helse, og særlig helsetilbudet til alvorlig psykisk syke innsatte.

– Det er et faktum at flere psykotiske forvaringsdømte sitter i årevis på Ila landsfengsel og forvaringsanstalt uten at de blir overført til psykiatrien for adekvat behandling. Dette er konsekvensen av en systematisk nedbygging av psykiatrien de siste 30 årene, sier Rosenqvist.

Rettssikkerhetsprisvinneren er også bekymret over det nye lovforslaget til tvangsbegrensningsloven.

– Det består av en NOU på 825 sider som har vært ute til høring og nå ligger i departementet, der intensjonen er å lage en felles lov for all tvang i helsevesenet. Slik at det skal være samme regler for demente gamle damer som for aggressive psykotiske unge menn med stor grad av energi. Og jeg er ikke sikker på at det er veldig lurt selv om jeg skjønner intensjonen om at psykiatri og somatikk ikke skal behandles veldig forskjellig og slikt, sier Rosenqvist.

Hun lanserer imidlertid en ide om å fokusere mer på kvalitet i bruken av tvang.

– Tenk om noen hadde nedsatt et utvalg som skulle utrede det som burde få navnet «tvangskvalitetsloven»? Det hadde virkelig vært noe. Jeg mener vi er helt nødt til å yte omsorg og behandle folk som ikke er i stand til å ta ansvar for seg selv. Og når folk da ikke samtykker blir det definert som tvang i norsk lov, hvilket jeg synes er dumt for det gir helt andre assosiasjoner enn sånn som det var i psykiatrien frem til 2001 da het det «innleggelse uten eget samtykke». Noe som gir andre assosiasjoner enn tvangsinnleggelse, sier Rosenqvist som understreker at behandling uten eget samtykke av og til må gjøres fordi det ikke er alle som kan samtykke.

– Men når man behandler folk uten samtykke, om det er psykiatrisk eller somatisk, så må kvaliteten være god nok. Det å sperre folk inne i et stort sykehus og låste døren og håpe at det går, er jo ikke bra nok slik som vi nå ser i fengslene hvor de psykotiske sitter isolert i 23 timer i døgnet. Det er helt skrekkelig, men det skjer.

Sikkerhetshjem

Selv om hun er pensjonist og ikke lenger ansatt i jobben på Ila, er hun fortsatt engasjert i oppgaver for fengselet. Hun har også flere andre gjøremål som holder henne opptatt, som å ta oppdrag som rettspsykiatrisk sakkyndig i rettssaker rundt om i landet.

Og nå kommer også politikken til å ta en del av hennes tid. Inn i politikken tar hun med seg sitt engasjement for å sikre helsehjelp til psykotiske i fengsler.

– Jeg meldte meg inn i partiet Sentrum i januar måned. Selv om jeg ikke tror Sentrum akkurat kommer i regjeringsposisjon med det første, så tenkte jeg at vi kan løfte en del saker og valgte Sentrum fordi jeg tenker at det er et parti som hvert fall foreløpig er anstendig som følge av at det til nå ikke har vært nødt til å inngå for mange kompromisser, sier Rosenqvist etterfulgt av en kort, tørr latter.

Rosenqvist står på andreplass på Sentrum Oslos liste, etter Geir Lippestad.

– Jeg har prøvd å påvirke politisk tidligere, men sett at det ikke har vært spesielt vellykket. Nå har jeg faktisk fått til at både Arbeiderpartiet og partiet Sentrum har tatt med i sitt program at man går inn for å bygge det jeg kaller sikkerhetshjem. Det vil bli permanente boliger for folk som ikke mestrer et autonomt liv på grunn av psykisk sykdom og som da blir aggressive, sier Rosenqvist som politisk vil jobbe for at hvert av landets helseforetak etablerer ett slikt boligkompleks.

– Dette skal være et boligkompleks hvor folk som trenger livslang omsorg kan få et kvalitativt godt liv. Med minst mulig tvang, men dog med tvangshjemler. Når jeg kaller det sikkerhetshjem så er de litt for å selge det inn. Da jeg tenker at det er noen som er dømt til tvunget, psykisk helsevern, noen som er dømt til tvungen omsorg, noen er dømt til forvaring som aldri kommer til å bli autonome personer, sier Rosenqvist.

Hun peker på at det – parallelt med nedbyggingen av psykiatrien – har vokst fram en kultur og forståelse av at man i stadig større grad skal legge vekt på at behandling, også i psykiatrien, skal skje på frivillig basis.

– Selv står jeg for det paternalistiske i denne omsorgen. Det er jo ikke politisk populært og de siste 30 årene har jo hele den norske politikken gått på mindre tvang og mer frivillighet – og jeg tenker at autonomi er blitt en så stor verdi i dette samfunnet. Autonomi har blitt mye viktigere enn å motta nødvendig omsorg, og jeg er uenig i dette.

– Jeg er jo klar over at for vellykkede, velutdannete, velfungerende personer, så er jo det å være autonome veldig verdifullt, men for de som ikke mestrer et autonomt liv forlanger vi da en autonomi som bare er destruktiv for dem.

– Hva er årsaken til at de ikke mestrer et autonomt liv?

– Hvis du er veldig psykotisk, så klarer du ikke å vurdere omverdenen rundt deg. Du klarer ikke å se ting i perspektiv. Ja, du klarer ikke å ta imot hjelpen. Hvis du er virkelig psykotisk, så kan du ikke samarbeide med noen som helst annet enn kanskje med folk med høy psykiatrisk kompetanse.

– Det var det vi opplevde på Gaustad etter at jeg startet regional sikkerhetsavdeling der i 1987. Da tok vi alle de utagerende psykotiske pasientene. Vi tok noen fra Reitgjerdet og vi tok noen fra andre sykehus, og alle fikk faktisk god behandling. Det var ingen som ble helt friske, men alle ble bedre. Og det tok lang tid. Men folk ble skrevet ut til boliger, bemannede boliger og egne boliger med oppfølging, slik at vi fikk til veldig mye. Men vi hadde da plass. Vi hadde personalet, vi hadde mulighet til en del tvangsmessig omsorg vil jeg kalle det, som nå er tvang som må begrenses fordi sikkerhetsavdelingene siden 1985 hele tiden har opplevd stadige innskrenkninger på hva psykiatriske avdelinger kan gjøre av grensesettende tiltak eller avgjørelser for pasienter som ikke er i stand til å samtykke selv, sier Rosenqvist.

Ikke psykiatrisk slum

For å sikre at alvorlig psykisk syke og psykotiske innsatte får behandling og ikke blir sittende isolert på Ila, mener rettsikkerhetsvinneren at sikkerhetshjem etableres som en permanent plassering i helsevesenet og ikke i kriminalomsorgen.

– De bør heller ikke etableres i regi av kommunene, fordi vi snakker om altfor tunge pasienter for den enkelte kommune. Hvert helseforetak bør ha et sikkerhetshjem med 6 til 8 boenheter. Jeg synes det er veldig leit at de psykiatriske sykehjemmene ble avviklet for 25 år siden, men tenker at disse boenhetene trenger spesialistkompetansen for at det skal bli konstruktive boliger og ikke psykiatrisk slum.

Om det å bli tildelt rettssikkerhetsprisen sier Rosenqvist at hun håper det bidrar til økt bevissthet rundt betydningen av å sikre helsehjelp for gruppen hun kjemper for.

– Dette er mennesker som er de mest utsatte av de utsatte, med den laveste status av alle statuser i samfunnet. For deres skyld er jeg glad for denne prisen og håper fokuset den gir vil kunne bidra til å hjelpe, sier hun.