Jusstudenten som ble krigsfange

"Så satt vi der da, på lesesal 1. Vi bøyde oss over bøkene om strafferett, og prøvde så godt vi kunne å konsentrere oss."

Det er 30. november 1943, og den 23 å gamle jusstudenten Ragnar Ziener Dietrichs har sammen med et fåtall av sine medstudenter bestemt seg for å bli værende på lesesalen til tross for rykter om at universitetet skal besettes og studentene arresteres av tyskerne. 

"Jeg trodde det ikke. Ingen trodde det. Vi mente det hele var et anstaltmakeri fra den samme ansvarsløse gjengen som hadde foranstaltet de idiotiske protestene som nesten alle hadde levert, og de aller fleste forbannet" skrev Dietrichs ned i ettertid, da han satt i tysk fangenskap. 

"Noen av mine studiekamerater dro på ski til Løvlia. Hadde jeg bare blitt med dem!"

Farfars dagbok

Den nå avdøde sorenskriveren fortalte aldri spesielt mye om tiden i fangenskap til verken kona, barna eller barnebarna.

Barnebarnet Erik Sveberg Dietrichs oppfattet det likevel aldri som at han ikke ville snakke om det. Det var ingen hemmelighet hvor de flere hundre sidene med dagboknotater fra tida i fangenskap lå, eller at det hos besteforeldrene lå nazisymboler som farfaren i protest hadde klippet av den tyske uniformen han ble tvunget til å bære. 

- Det høres rart ut, men han fortalte historiene på en måte som kunne få oss til å le. Kanskje ville han ikke skremme barnebarna, og kanskje ville han ikke snakke om de vanskelige minnene, sier Erik.

Nå har han, sammen med søsteren Inger og med hjelp av pappa Espen, laget bok ut av farfarens dagboknotater.

I "Farfars dagbok. Et år og én dag i nazistenes fangenskap" forteller de historien om hvordan den unge jusstudenten arresteres, fraktes til en fangeleir i Stavern, videre med fangeskipet Donau til en straffeleir i Polen, til en opptreningsleir for SS-frivillige og til slutt til fangesykehus med tuberkulose.

- Det er over 400 håndskrevne sider, og det er jo ikke alt som er interessant for offentligheten. Blant annet skrev han mye om bridge og bridgeresultater. Det har nok vært en måte å flykte litt fra virkeligheten på, tror Erik.

Genèvekonvensjonene

Søsteren Inger Sveberg Dietrichs forteller at hun tidlig interesserte seg for dagboknotatene, og at tematikken føltes mer aktuell da hun studerte i USA på tidspunktet da Donald Trump ble valgt til president.

- Jeg så at høyreekstremismen fikk en ny grobunn. Flere medstudenter ble sittende fast i eller utenfor USA på grunn av innreiseforbudene, og mange venner som tilhører minoritetsgrupper fikk en mer usikker hverdag, sier hun.

Hun forteller at hun gjennom arbeidet med boka har fått en mer nyansert forståelse av hvordan nazismen bredte seg utover hele Europa. Det gjorde inntrykk å lese om hvor mange internasjonale frivillige det var i SS-leiren farfaren ble sent til.

- Det var også veldig spennende å få en så detaljert og subjektiv beskrivelse av hvordan det var å leve side om side med fienden, sier hun.

I boka beskriver de også hvordan studentene brukte kunnskapen fra studiene i fangenskap.

- Dagboka er klar på at mange flere liv ville gått tapt hvis de ikke var for innsatsen til medisinstudentene, mens jusstudentene brukte kunnskapene om blant annet Genèvekonvensjonene til å motstå presset fra nazistene og bedre leveforholdene til studentene i leiren, sier Inger.

- Ellers er farfars beskrivelser av undervisningen de fikk i leiren, som hadde som mål å omvende dem til nazister og potensielle ledere for det «nye Norge», også ganske unike.

Satte seg opp mot nazistene

Blant historiene barnebarna hørte flere ganger mens farfaren fortsatt levde var en historie om forviklingene som oppstod da en 16 år gammel tysk sersjant fikk ansvar for å lede noen av fangene ut av Østerrike og mot Norge da de ble sluppet fri ved årsskiftet 1944/45.

En annen av historiene som gikk igjen handlet om en kommandant som kjørte rundt i arbeidsleiren i en vogn trukket av geitebukker og virket «ganske sprø».

- Dette var i Hägerwelle, som jo var et forferdelig sted hvor de sendte fanger som skulle straffes ekstra hardt. Det var så mange som ble hengt i trærne der at leiren fikk tilnavnet Hangerwelle. Det er jo egentlig ingen ting som er morsomt med det bakteppet, sier barnebarnet Erik, og fortsetter:

- Men farfar fortalte alltid om hvordan en av de norske studentene en dag ble bedt om å oversette en tale denne kommandanten holdt. Alle studentene forstod jo tysk, men det visste altså ikke nazistene, og da kommandanten truet med henrettelse oversatte studenten med at «alle forstår at denne mannen er splitter pine gal».

Notatene fra året i fangenskap ble i utgangspunktet skrevet ned på dopapir og smuglet med hjem. Da Erik sammen med søsteren begynte å lese dagboka i voksen alder ble han kjent med historien på en annen måte.

- Det er klart det var spesielt å lese. Dette er et år av hans liv hvor han må ha levd med en enorm belastning. Han satt fengslet, faren satt fengslet, broren hadde rømt til Sverige og moren satt alene igjen hjemme, sier han.

«Skjegg og skitt vokste»

«Jeg fant meg en plass i vinduskarmen og åpnet matpakken, vel vitende om at det kunne bli lenge til neste måltid. Nede på Karl Johan kunne jeg se en anstendig menneskemengde begynne å samle seg, men den tyske beredskapen var stor. Ingen slapp hverken inn eller ut fra universitetsområdet.»

I dagboknotatene forteller den unge jusstudenten Ragnar Dietrichs om hvordan dørene plutselig ble revet opp og tyske politisoldater stormet inn, fullt uniformert med bajonetter i hendene.

«Alle hinnaus,» skrek de. «Los. Los.» Det var selvfølgelig ikke annet å gjøre enn å gå. Kvinnene skulle slippe fri, så jeg sa adjø til min hyggelige studiekamerat Synnøve Berentsen, og ruslet ut med soldatene i helene.»

Etter å ha blitt pågrepet sammen med rundt 300 andre UiO-studenter den novemberdagen i 1943 ble Ragnar Dietrichs først sendt til en fangeleir i Stavern. Der møtte han igjen flere han kjente, og notatene fra dette første stoppet bærer preg av rutiner.

«Dagene gikk i grunnen ganske raskt, mens skjegg og skitt vokste» skrev Ragnar.

«Foruten røykeforbudet ble det bestemt at vi skulle hilse på alle de tyske soldatene vi så, selv de menige. Både tyskerne og vi forstod raskt at det var helt umulig for dem å håndheve denne nye regelen. Vi ignorerte dem totalt, og vi hørte ikke noe mer om det.»

Leir for SS-frivillige

Etter en stund i Stavern gikk ferden videre med fangeskipet Donau til Polen for Ragnar.

Til studentenes overraskelse blir en gruppe sendt videre til en opptreningsleir for SS-frivillige. I boka beskriver barnebarna til Ragnar hvordan en psykologisk krig mellom studentene og de tyske offiserene oppstår.

- De måtte forklare offiserene i Senheim at de var krigsfanger og ikke frivillige. Det endte med en psykologisk kamp hvor studentene vekselvis ble lovpriset for sitt ariske utseende og drapstruet for å ha lakket over hakekorsene på uniformene, forteller barnebarnet Inger.

- Han må ha visst hvor farlig det var, og i tillegg ble han alvorlig syk, sier broren Erik.

Ragnar fikk nemlig tuberkulose i fangenskap, og ble igjen sendt videre – denne gangen til et sykehus for tuberkulosesyke fanger. Det kan ha blitt redningen for ham, tror barnebarna, som er usikre på hvordan historien hadde endt om farfaren ble værende igjen i leiren.

Da Ragnar ble sluppet fri og fraktet ut av Østerrike ved årsskiftet 1944/45 klarte han å få med seg dagboknotatene, som var skrevet på dopapir og gjemt i bukser og truser, hele veien hjem til Norge.

Fullførte jusstudiet

Tilbake i Oslo fullførte Ragnar jusutdannelsen ved Universitetet og begynte etter hvert å jobbe i Justisdepartementet. Senere ble han sorenskriver i Nes tidlig på 1970-tallet.

- Farfar startet på jussen rett fra artium, og var alltid veldig stolt av yrket sitt. Hans far igjen var gruveingeniør, men endte som lønnssjef i Aker kommune, forteller Erik Dietrichs.

- Det var sånn sett aldri naturlig for ham å gå i sin fars fotspor, og han så nok jussen som en veldig nyttig utdannelse.

I arbeidet med boka fant søskenparet også ut mye de ikke visste om sin oldefar, som en periode jobbet som gruveingeniør i USA før han valgte å komme tilbake til Norge. Også han, Karl Georg Dietrichs, ble arrestert under krigen.

Like etter at sønnen Ragnar kom hjem ble han for andre gang arrestert for «stats- og folkefiendtlig virksomhet» og havnet hos en av de verste torturistene i statspolitiet, forteller Erik. Denne delen av historien kjente verken han eller søsteren til da de begynte å lese dagboka.

- Det har virkelig vært tankevekkende å jobbe med denne boka og innse hvordan hverdagen for farfar var, sier han.

- Det er vanskelig å tenke seg hvordan det må ha vært å arresteres, stues sammen i trange brakker, blir forsøkt omvendt av nazistene, bli alvorlig syk i fangenskap og være så langt vekk fra familie uten å vite hvordan de har det – alt i en alder av 23 år.

Da boka endelig gikk i trykken tidligere i høst var Erik og Inger Dietrichs mest spent på hva farmor på 98 ville synes.

- Det var et premiss for boka at farmor syntes det var en god idé. Hun har hele tiden støttet oss og vært interessert. At hun er fornøyd betyr veldig mye.