Riksadvokaten: – Stort behov for å systematisere og forklare de ulike rettskildene

Forskning innen strafferetten kan være aktuelt innen påtalemyndighetenes område, og vi har derfor spurt riksadvokaten om hans syn på nytten av slik forskning.

Hvilken betydning har det for deg som riksadvokat at landets utøvende påtalejurister er bevisst på straffens legitimitet og hvilken effekt en eventuell straff vil kunne få i den enkelte sak?

– I alminnelighet mener jeg det hører til «allmennkunnskapen» hos embets- og tjenestemenn/kvinner i påtalemyndigheten å ha en grunnleggende interesse for – og kunnskap om de filosofiske teorier som har vært og er styrende for tenkning rundt straffens formål. Når dét er sagt, er det likevel på det rene at håndhevingen av påtalemyndighetens makt er en sterkt regulert virksomhet, med utgangspunkt i autoritative kilder som bør respekteres i et demokrati. Å opptre som rettsfilosof når man først og fremst er påtalepraktiker, innebærer i stor grad å blande sammen ulike nivåer og oppgaver på en måte som kan komme til å utfordre rettens legitimitet. En kritikk av den positive retten, bør etter mitt syn derfor først og fremst komme utenfra vår etat, og bør rettes mot vår lovgiver – Stortinget.

Er det etter ditt syn nok, eller mangel på, rettsvitenskapelig forskning innen strafferetten?

– Forskningen kan på vårt felt bidra på særlig to områder, som ikke er helt løsrevet fra hverandre. For det første kan forskningen bidra til systematisering og forklaring av de ulike rettskildene for praktikerne – typisk ved håndbøker og lærebøker. På dette området er behovet nærmest uendelig stort i det regelmylder som er produsert opp gjennom årene. Det er nok å nevne de mange uoversiktlige spørsmål som har oppstått i tilknytning til regler om innsynsrett, særlovgivning og EØS-rett. For det andre kan forskningen bidra til utforsking av rettens moralske grunnlag og teoretiske fundament for øvrig – til forståelse og evaluering av den positive retten utenfra, og som mulig impuls til eventuelle reformer. For at forskningen skal kunne bidra her, må vi gjerne ha mer men kanskje først og fremst ulike perspektiver dersom det praktiske rettsliv skal kunne absorbere ekstern kritikk på annen måte enn ved å ignorere den eller ved kritikkløst å underkaste seg den.

Når påtalemyndigheten i en straffesak gjør sine vurderinger av hvor streng straffepåstand som vil være riktig å nedlegge, ses det da etter støtte i rettsvitenskapelig forskning, eller er det kun veiledning fra tidligere liknende saker som legges til grunn?

– Når påtalemyndigheten i en konkret sak gjør sine vurderinger av hvilken straffepåstand som skal nedlegges, er det nok først og fremst forskningens systematiseringsfunksjon som håndbok og lærebok som er av interesse, sammen med øvrige autoritative rettskilder som lovtekst, forarbeider og rettspraksis.

Hva mener du bør gjøres for at slik forskning innen strafferetten bedre skal kunne bidra til at straffeforfølgning og straff ikke bare representerer straff, men kanskje også økt samfunnsnytte i form av å være mer rehabiliterende for de domfelte? Kan straffeforfølgning av rusavhengige være et eksempel på at forskning og utvikling innen strafferetten, kan bidra til endringer?

– Dette spørsmålet illustrerer antageligvis godt hvordan man kan ha en god arbeidsdeling mellom forskningen og det praktiske rettsliv. Mitt inntrykk av den forskning som i dag foregår på vårt felt, er at det meste knytter seg til spørsmål rundt ansvarslære og straffbarhetsvilkår. Atskillig mindre om reaksjonslære generelt, og enda mindre forskning om fullbyrding og gjennomføring av straffereaksjoner.