Ønsker mer akademisk debatt om retts­spørsmål

At samfunnet aksepterer at man ikke har eller i svært liten grad har forskningskompetanse innenfor viktige samfunnsområder som skatterett og trygderett mv. er uforståelig, skrev professor Asbjørn Strandbakken i sine merknader til rapporten om EØS/NAV-saken som ble overlevert i august fjor.

Han skriver også at forskning innenfor basale fag bør skje ved flere institusjoner.

«Dersom det kun er forskning innenfor et fag på ett sted, kan det skapes «menigheter» som i liten grad stiller seg kritisk til hverandres forskning. Først når forskningen spres på flere institusjoner oppnår man den nødvendige distanse som skal til for å vurdere forskningen tilstrekkelig kritisk. Dette gir økt mulighet for å avdekke kortslutninger eller mangler ved forskningen. En bredere anlagt forskning i juridiske basalfag ville bidratt til rettssikkerheten i samfunnet», skriver Strandbakken.

Han mener at en økt styring av å prioritere forskningsområder ikke innebærer et angrep på institusjonenes autonomi så lenge staten ikke kan definere forskningsresultatene. 

«Slik situasjonen er i dag, med fullstendig fravær av sentrale forventninger til hva en jurist skal kunne etter endt utdanning, er det fare for tilsvarende «juristskandaler» også i fremtiden. Man trenger en debatt om hva jurister skal kunne, hvor mye ressurser som skal legges i utdanning og forskning, og ikke minst at sentrale aktører som Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet kjenner større eierskap til sluttproduktet», skriver han.

– Har du fått noen reaksjoner på synspunktene om forskning og utdanning?

– Noen, men ikke overveldende mange. Noen har sagt at jeg setter ord på det mange kjenner på, sier Strandbakken til Juristen.

– Er det i dag «menigheter» ved institusjonene som i liten grad stiller seg kritisk til hverandres forskning?

– Jeg mener at det bør være mer akademisk debatt om rettsspørsmål, og man i større grad etterprøver kollegaers synspunkter. Det er nok ikke veldig lett å kritisere andre ved samme institusjon. Men på noen områder ser at man meningsmotstandere ties i hjel fremfor at man går i saklig debatt om deres synspunkter.

Underdimensjonert

I rapporten skriver Strandbakken at den faglige svikten som ble avdekket i NAV/EØS-saken gjør at det all grunn til å reise spørsmål om universitetenes ansvar som leverandør av undervisning og forskning. 

Når det gjelder jusutdanningen, skriver Strandbakken at det i dag er totalt fravær av normeringer om hvilken kompetanse ferdige jurister skal ha.

«Om et fag studeres ved ett av de juridiske fakultet og hvilket omfang det har, vil i stor grad avhenge av om faget er representert ved sterke fagpersoner som makter å få gjennomslag for at akkurat vedkommendes fag er så sentralt at alle jurister må kunne faget. En slik utvelgelse tar ikke nødvendigvis hensyn til mer overordnede samfunnsbehov.»

– Du skriver om fravær av sentrale forventninger til utdanningen. Gjelder det også til forskning? Har sentrale aktører for lite bevissthet?

– Det er jo en nøye sammenheng mellom undervisning og forskning. Når man har underdimensjonert undervisningsressursene, har man også underdimensjonert forskningsressursene. Jeg mener fortsatt at det er underlig at staten ikke ser det som sin oppgave å ha tung juridisk kompetanse innenfor områder som er vital for staten, som skatt, trygd, havrett mv.

– Ting er i ferd med å bedre seg på noen områder, men det er mer tilfeldige initiativ fremfor en statlig styring av hvilken kompetanse samfunnet trenger, sier han.

Fellesskapsinteresser

– Hvilke konsekvenser får det?

– Konsekvensene kan være at staten ikke blir i stand til å ivareta fellesskapsinteresser eller står i fare for å begå overgrep mot enkeltpersoner. Fellesskapsinteressene taper dersom staten ikke er i stand til å mønstre like god juridisk kompetanse i skattesaker som store internasjonale konsern.

– Staten kan tape i internasjonale forhandlinger dersom man ikke har tilstrekkelig kompetanse innenfor havrett, ressursforvaltning mv. Og dersom man ikke har tilstrekkelig kompetanse om betydning av internasjonale forpliktelser som ivareta enkelt borgere, kan det bli begått grove overtramp overfor enkeltindivid.

– Hva ønsker staten å få ut av de juridiske fakultetene og de juridiske miljøene – utdanningsinstitusjoner eller også forvaltning av nødvendig juridisk kompetanse som samfunnet har brukt for ?, spør han.

– Hvordan er rammene for juridisk forskning? Er ressursene gode nok?

– Her er nok de som sitter i ledelsene for de enkelte fakultetet nærmere til å svare. Men etter mitt syn er svaret bestemt nei. Det er mange områder som krever økt oppmerksomhet fra juridiske forskere.

– Eksempler er beredskap for å utrede hvordan man kan utforme inngripende tiltak overfor befolkningen i krisetider uten at man trår grunnleggende rettigheter for nær, hvordan man ivaretar rettigheter til innsatte i norske fengsler jf. ombudsmannens meldinger for soningsforhold mv. Det er nok å ta av, sier Asbjørn Strandbakken.