Domstolkommisjonen: Hvor mye skal dommere spesialiseres?
Det kan bli økt spesialisering i blant annet barnesaker og store økonomiske straffesaker.
Domstolkommisjonen anbefaler såkalt «moderat spesialisering» i domstolene og mener særskilt fagkunnskap i enkelte sakstyper vil heve kvaliteten ved den enkelte rettsavgjørelse og effektiviteten i saksbehandlingen.
Det anbefales spesialisering i blant annet barnesaker, saker som berører samiske interesser, store kommersielle tvistesaker og store økonomiske straffesaker.
Kommisjonen anbefaler også at domstolene vurderer mulighetene for spesialisering innen ulike prosessformer og oppgaver, herunder rettsmekling.
Norske dommere er i dag hovedsakelig generalister som behandler alle typer saker, selv om bruken av moderat spesialisering å ha økt de senere årene, ifølge Domstolkommisjonens utredning, der det tas til orde for at hensynene bak generalistprinsippet bør ivaretas ved at spesialiserte sakstyper ikke bør utgjøre en for stor andel av porteføljen.
Store kommersielle saker
Når det gjelder for eksempel store kommersielle tvistesaker, skriver kommisjonen at hensynet til å skape rettsavklaring, og dermed sikre rettslig forutsigbarhet, som er viktig for samfunnets verdiskaping, tilsier at domstolene bør tiltrekke seg flere slike saker.
«Det kan være flere grunner til at kommersielle aktører i en del tilfeller velger å løse disse tvistene utenfor det alminnelige domstolssystemet. I mange tilfeller skyldes nok en preferanse for voldgift at partene ønsker sikkerhet for å få en dommer med tilstrekkelig juridisk spesialkompetanse på feltet», heter det i utredningen, som anbefaler at det legges til rette for moderat spesialisering av store kommersielle tvistesaker i større domstoler.
Det anbefales også i store økonomiske straffesaker.
«Store økonomiske straffesaker kan følgelig være svært kompliserte, faktumtunge og krevende å administrere. Etter kommisjonens syn tilsier dette at de bør behandles av dommere som har erfaring med denne sakstypen. Det vil også kunne bidra til en bedre og mer hensiktsmessig saksforberedelse og at domstolen og de øvrige aktørene kommuniserer mer aktivt, slik at gjennomføringen av disse sakene blir mer smidig og effektivt», heter det i utredningen.
