Rettskappens historie i Norge
For å finne historikken bak bruken av rettskapper i Norge gjør Juristen et dypdykk i arkivene og finner Dommerforeningens medlemsblad fra 1962. Der gjengis den første tegningen til hvordan kappen skulle se ut, i forbindelse med kongelig resolusjon av 7. desember 1889, hvor bruk av rettskappe ble innført.
I bladet, som var et jubileumsnummer i anledning Den norske Dommerforenings 50-årsjubileum, skrev den daværende kjente lagmannen Gunnar Nissen et kapittel «Rettsseremoniell og dommerdrakter – et tilbakeblikk», hvor det blant annet går frem at det etter 1905 var sterke meninger rundt bruken av uniformer og kapper. I sin gjennomgang i 1962 skrev Nissen blant annet:
«Norge var omkring 1850 et vel uniformert samfunn. Men i tiden fremover meldte kritikken seg med stigende styrke. Uniformsvesenet ble etter hvert forenklet. I 1889 ble uniformer for byfogder i stiftsstedene også reglementer for de øvrige byfogder og for sorenskrivere, skifteforvaltere og kriminaldommere. Snittet på uniformene ble påvirket av moten. Den opprettstående krave sank fra en enorm høyde til et minimum. Etter unionsoppløsningen i 1905 fant Christian Michelsen at tiden var inne til å avvikle en stor del av de sivile uniformer. Embetsmennene ble avesket sin mening. Den eneste gruppe som enstemmig anbefalte status quo var Høyesterett. Men de fleste andre ville ha dem avskaffet. Karakteristisk er byrettsassessor Ole Nordbyes uttalelse:
«at al Udstaffering av civile embedsmænd – det være sig med guld, sølv eller andet glimmer eller hvadsomhelst andet særlig afstikkende eller iøinefaldende av hvad navn nævnes må, lagmandsretskapperne inklusive – bør afskaffes både i og udenfor tjenesten med passende undtagelser for politietaten og lignende».
Lagmann Nissen skrev videre:
«Det ble Gunnar Knudsens regjering med Johan Castberg som justisminister som gjennomførte avskaffelsen. 24. april 1908 ble uniformer avskaffet for samtlige dommere i landet», skrev Nissen i sin oversikt i 1962.
Han fortsatte: «Dommerkappenes historie i vårt land begynner med kgl. Res. Av 7. desember 1989, som i anledning av ikrafttredelsen av vår nye straffeprosesslov innførte dommerkapper for de nye straffelagmannsretter. Ifølge bestemmelsene skulle «de ved lagmansretterne ansatte embedsmænd» under rettsmøtene bære dommerkappe. Utenfor rettsmøtene ble for lagmennene anordnet den samme slags uniform som for justitiarier ved stiftsoverrettene. De tilkalte dommere skulle «tillades» under rettsmøtene å bære samme slags embetsdrakt som lagmannen.
Til toss for byrettsassessor Nordbyes nedsettende uttalelse om dommerkappene var dommerkappenes saga så langt fra ute i og med avskaffelsene av uniformene i 1908. Tvert imot ble bruken etter hvert utvidet til å gjelde samtlige domstoler. Ved resolusjoner av 23. april og 12. juni 1925 ble kapper påbudt for Høyesteretts medlemmer.
Ved gjennomføring av den nye rettergangsorden i sivile saker ble bestemmelsene utvidet til å gjelde også dommerne ved herreds- og byretter. Ifølge kgl. Res. Av 5. januar 1934 skal bydommere bære dommerkapper ved muntlige hovedforhandlinger i straffesaker og sivile saker, mens det for herredsdommerne er en frivillig sak om de vil bære dommerkappe.
For de lagmannsretter som ble organisert ved de nye rettergangslover av 1915, og som trådte i virksomhet 1. juli 1936, ble der ikke truffet noen særskilt bestemmelse om dommerkapper, idet departementet åpenbart har ment at de gjeldende bestemmelser for lagmannsrettene av 1889 var tilstrekkelig.
I sitt rundskriv om dommerkapper av 27. februar 1934 uttaler departementet etter å ha referert uttalelser fra dommerhold at det utvilsomt i mange tilfelle vil befordre rettsapparatets høytidelighet om dommerne ved viktige rettsmøter er iført egen rettsdrakt, og at departementet for så vidt finner det utilstrekkelig å henvise til de erfaringer som i den siste menneskealder er gjort ved lagmannsrettene.
De erfaringer man har hatt siden 1934 går vel i samme retning. Man må derfor være berettiget til å trekke den slutning at dommerkappene er kommet for å bli», skrev lagmann Gunnar Nissen (1987-1991), som var lagmann i Frostating lagmannsrett og i flere perioder konstituert som høyesterettsdommer.
Slik beskriver jusleksikon.no bruken, og utviklingen i bruken av rettskapper:
Allerede i 1889 hadde man regler for bruk av kapper ved domstolene. «De ved Lagmandsretterne omfatte Embedsmænd skal under retsmøderne bære en embedsdragt bestående av en kappe overensstemmende med hosføiet tegning. Kappen bør ha en vidde på ca. 3/ ½ meter, og forfærdiges av sort ulltøy. For Riksadvokaten, dommerne og statsadvokaten anbringes rundt halsen som en flatt liggende krave en 15 cm bred brem, der forfattes i 10 cm. Rundt de vide, åpne ermers nederste kant anbringes en brem av 8 cm bredde. Krave og brem på kappen for Riksadvokaten og dommerne er av sort fløyel, for statsadvokaten av sort silke.»
Fra 1925 til 1937 kom det ytterligere syv kongelige resolusjoner om kappebruk. Det ble bestemt at advokater skulle bære rettskapper når de møtte i Høyesterett eller i lagmannsretten som forsvarer. Det ble også bestemt at bydommere skulle bære dommerkapper, mens herredsdommere kunne bære dommerkapper i hovedforhandlinger.
Til tross for disse resolusjonene var det likevel variasjoner fra sted til sted basert på lokal sedvane. Derfor innførte Oslo byrett «kappetvang» i 1967, noe som førte til at skredderiet Theodor Stabell & co sendte ut rundskriv til advokater i og utenfor Oslo om at de solgte advokatkapper. Firmaet ble i 1974 overtatt av Edvins klær, men beholdt salget av advokatkapper.
Selv om mange klaget på at kappene for advokater var lite hensiktsmessige, ble det ikke noen endringer i reglene uten videre. I 1980 var det et leserinnlegg i Advokatbladet hvor problemet ble tatt opp. Det ble pekt på at de daværende bestemmelser ikke fastsatte kappeplikt for advokater ved hovedforhandling for herreds- og byrettene. Et annet problem som ble påpekt var romforholdene. Siden det ikke var egne omkledningsrom måtte advokatene skifte inne i rettssalen med partene til stede, noe som ble vurdert som upassende.
I 1983 utarbeidet Justisdepartementet et forslag til regler for bruk av rettskapper og sendte det på høring. Den 23. juni 1995 ble det ved kongelig resolusjon fastsatt en landsdekkende forskrift om «Regler om bruk av rettskapper m.v. ved domstolen». Forskriften er gitt med hjemmel i Domstolloven § 142.
Forskriften ble vedtatt i forbindelse med to-instansreformen. Man mente at hensynet til rettens verdighet tilsa at man også i tingretten burde bruke kappe i de mest alvorlige straffesakene, jf. Ot.prp. nr. 25 (1994-95) pkt. 5. Det uttales samme sted at lovforslaget bare stadfester fast sedvane og at det derfor ikke er sendt på høring. Av samme årsak er ikke ordlyden eller innholdet i bestemmelsen kommentert i forarbeidene. Myndigheten etter bestemmelsen var opprinnelig lagt til Kongen (regjeringen), men ble overført til Domstoladministrasjonen ved lov av 15. juni 2001 nr. 62 (Domstolloven § 142).
Forskriften inneholder detaljerte regler om kappebruken for de enkelte rettene. Reglene om kappenes utforming og utseende ble tilføyd i 2009.
Kilde: Jubileumsnummer i anledning Den norske dommerforenings 50-års jubileum 4. mai 1962. Nasjonalbiblioteket og Jusleksikon.no
