Illustrasjon: Knut Løvås
Illustrasjon: Knut Løvås

– Offentlighet og åpenhet har ikke blitt prioritert høyt nok

Det gikk nesten to måneder før media slapp inn på innsiden av et norsk sykehus for å dokumentere hva som foregikk da koronapandemien rammet landet. Offentlighetsprinsippet er spesielt viktig i en krisetid, sier Presseforbundets generalsekretær.

Torsdag, 3. september 2020 - 6:36

Den norske rettsstaten får Rettssikkerhetsprisen. Juryen for prisen sier de tenker at rettstaten er «oss alle», og har valgt å dele den ut til statsmaktenes representanter, som «våre» representanter, med pressen for anledningen også som folkets stemme. Generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund mottar prisen på vegne av pressen.

– Som representant for den frie presse; føles det rart å skulle hedres sammen med statsmaktene pressen skal kritisere?

– Jeg må innrømme at jeg kjenner litt på det. Det er litt uvant å skulle framsnakke samspillet mellom pressen og statsmaktene. Vi har den maktkritiske rollen og skal komme litt utenfra. Det er for oss den viktige. Men man kan lese juryens begrunnelse nettopp slik, sier Floberghagen.

– Også kjenner jeg på det å motta pris på vegne av pressen og folket når vi fortsatt er midt i denne krisen. Vi vet ikke helt hvordan man i etterkant vil se på håndteringen. Gjorde pressen dette bra? Gjorde statsmaktene dette bra? Hva fungerte ikke? Vi er i en situasjon med veldig mange usikkerheter akkurat nå.

– Hvordan har pressens arbeidsvilkår vært så langt i koronaperioden? Hvordan har det vært med åpenhet og innsyn?

– Det har vært litt todelt. På den ene siden var det med en gang helt åpenbart for oss at det aldri har vært et større behov for journalistikk. Vi ser at folk har strømmet til redaktørstyrte medier; nasjonale som lokale. Behovet for løpende informasjon, dokumentasjon, oversikt og for kritisk journalistikk har aldri vært større. Mediene har også gjort alt de kan for å unngå å stenge ned. Man har gjort alt for å holde hjulene i gang – og for intensivere aktiviteten kraftig for å møte informasjonsbehovet.

– Men på den andre siden har det vært en del skjær i sjøen. Det har særlig vært knyttet til at man nedprioritert, mener vi, det helt grunnleggende prinsippet om offentlighet og åpenhet, sier Floberghagen.

Innsyn krevende

Hun peker på flere utslag av det.

– Vi mener at helsevesenet har strammet inn i denne perioden - hvor det har vært mer behov for informasjon enn før. De strammet inn for pressens muligheter til å dokumentere fra sykehusene og om smitteutviklingen i de ulike regionene i Norge. Innsynsrettighetene har vært krevende.

– I kommunestyremøter og andre folkevalgtmøter har man gitt mulighet for at publikum ikke skulle være tilstede. Det er noe vi mener blir tatt for lett på i den situasjonen. Det er helt avgjørende med åpenhet og kritikk i en krisetid hvis man skal lykkes.

 

Noen steder har man fått vite veldig mye, mens andre steder nesten ingenting

 

– Ble de andre statsmaktene mindre tilgjengelig?

– Vi har jo hatt noen runder med for eksempel Domstoladministrasjonen og enkeltdomstoler om dette med å tilrettelegge for at det skal kunne utøves journalistikk der og komme ut informasjon. På et vis har vi hatt god dialog med både regjering, storting og domstolene i denne perioden, men vi mener nok at man ikke har hatt systemer som har håndtert eller prioritert høyt nok behovet for åpenhet.

– Vi har sett eksempler på hvor viktig det har vært for å få den kritiske debatten til å fungere slik at beslutningene blir bedre. Mye av det har det blitt tatt hensyn til. Vi spilte blant annet tidlig inn til Regjeringen at vi mente at Offentlighetsloven var satt ugrunnet til side og fikk ganske prompte svar på at det skulle den ikke være og at den gjaldt uinnskrenket. Men realiteten har nok likevel vært at det har vært så stort behov for informasjon at man har ment at det ikke kunne prioriteres høyt nok.

Elin Floberghagen. Foto: Thomas Brun / Scanpix
Elin Floberghagen. Foto: Thomas Brun / Scanpix

Ulik praksis

– Hva blir konsekvensen?

– For eksempel at det er vanskelig for befolkningen å få oversikt over smittesituasjonen i sitt distrikt, sammenliknet med andre distrikter. Hvor trenger man å sette inn tiltak? Skal det være lokale tiltak eller skal de være nasjonale? Du vet kanskje ikke tall på smittede, innlagte, eller hvor mange som er på respirator. Samtidig har det vært andre deler av helsevesenet som har vært helt åpne. Noen steder har man fått vite veldig mye, mens andre steder nesten ingenting.

– Så offentlighet og åpenhet har vært praktisert veldig ulikt?

– Ja, absolutt. Noen steder har man etter vår mening overtolket taushetsplikten. Pressen ber ikke om identifiserende informasjon for enkeltpersoner. Vi snakker om anonymisert informasjon som kan gi befolkningen grunnlag til å vurdere både egen situasjon og som kan gi beslutningstakere mulighet til å gjøre ting enda bedre.

Presseforbundet har også vært kritisk til at man ikke har lagt fram de faglige rådene og vurderingene før de politiske beslutningene er fattet.

– Hva er begrunnelsen for det? Tror man at folket ikke klarer å forstå forskjellen på det? Jeg tror folk kan få se de faglige rådene og så vil man forstå at det er noen politiske prioriteringer og beslutninger som må tas.

Slapp ikke inn

Det gikk nesten to måneder før en norsk redaksjon kom på innsiden for å dokumentere hva som foregikk på et norsk sykehus i denne perioden. Man hadde vært i Italia og andre land, men man kom ikke inn på norske sykehus. VG var på innsiden av sykehus i Italia allerede i april.

– De første var da Aftenposten slapp inn på Lovisenberg sykehus i mai – to måneder etter at pressen burde vært inne på et sykehus. Det var mange redaksjoner som prøvde, men det finnes altså ikke viktig fotodokumentasjon fra den mest kritiske perioden i norsk etterkrigstid. Det er veldig spesielt, mener Floberghagen.

– Mediene hadde selvfølgelig klart å håndtere behov for taushetsplikt og smittevern. Men det ble ikke prioritert. Dette var en krisesituasjon og selvfølgelig er det slik at hovedprioritet har vært liv og helse og å få hjulene til å gå rundt. Men vi mener det var en mangel som gjorde at vi gikk glipp av viktig informasjon.

– I en krise blir det vel til at alle går litt i takt, men gikk man for mye i takt i en periode?

– Noe av grunnen til at mye har gått bra, henger nok sammen med at det i Norge er høy tillitt til statsmaktene. Det inkluderer også pressen. Det siste tillitsbarometeret, som ble presentert i forbindelse med Arendalsuka, viser at den bare har økt. Det skiller Norge fra mange andre land og er noe som har vært et viktig element her. Samtidig må vi ikke være så naive at vi ikke bruker tid på kritikk og på å finne fram til det som ikke fungerer så bra og vise det fram.

Koronaloven

– Ble prosessen rundt koronaloven og debatten om det dekket bra nok?

– Det ble jo dekket, men det er vanskelig å svare på. Alt gikk veldig raskt. Det var bra at det det juridiske miljøet kom så sterkt og raskt på banen. Det kunne sikkert vært dekket enda mer og det kunne, sett i etterpåklokskapens lys, blitt stilt enda flere kritiske spørsmål til akkurat hvilke fullmakter som skulle gis.

– Klarer man å se slike rettssikkerhetsperspektiver i pressen eller er man avhengig av at jurister engasjerer seg?

– Det er nok et samspill, men akkurat i dette tilfellet var de juridiske miljøene viktig - de kom selv på banen og mediene brakte kritikken inn.

– Så kan man jo også spørre seg om man generelt klarte å følge med i svingene når det var en enorm produksjon av forskrifter i denne perioden som har vært preget av ekstremt korte frister og med enorm knapphet på tid. Det har samtidig vært helt avgjørende å ta raske beslutninger.

Evaluering

Floberghagen forteller at Presseforbundet var inne på et evalueringsmøte hos koronakommisjonen rett før sommeren, for å spille inn sine saker.

– Evalueringsjobben kommisjonen skal gjøre blir ekstremt viktig. Vi må ha beredskapsplaner som klarer å håndtere en ny krise som måtte komme. Og det gjør den, uten at vi vet hvordan og når. At vi ikke var godt nok forberedt på noe som dette er åpenbart. Det gjelder også pressen. Også vi vil nok ha behov for å gjøre egenevalueringer etter dette.

– Det har vært en enorm omstilling som har skjedd på kort tid?

– Jeg er imponert over hvor raskt hele Norge har omstilt seg og tatt i bruk teknologi og nye arbeidsmåter. Også har det vært tillitt til tiltakene som har vært satt inn. Når jeg ser de arbeidsvilkårene pressen har i en del andre land i denne perioden så har det vært forferdelig i mange tilfeller.

– Det har blitt innført koronalover der redaktører og journalister kan settes i fengsel for såkalte falske nyheter – og der det bare er regjeringen som definerer hva det er. Lovgivning som har gjort pressefriheten enda trangere i mange land. Sånt ser vi ikke her. I Norge ser statsmaktene behovet for en fri og uavhengig presse, selv om bildet er litt mer nyansert også her i hverdagen.

– Det har vært mye snakk om koronaloven, men har vi nok debatt om tiltakene generelt?

– Jeg tror vi kommer til å få det sterkere nå. I starten var det en enorm oppslutning og alt var mer uoversiktlig. Nå har krisen vart en stund og vi er kanskje i en litt annen fase.

– Hva har vi lært?

– Blant annet at offentlighetsprinsippet er enda viktigere i en krisetid enn ellers og at vi trenger systemer som kan sikre tilgang til informasjon. Ingen har nødvendigvis klare svar, men det er behov for debatt.

Ledige stillinger:

LOGO Bømlo kommune
Bømlo kommune
Søknadsfrist: 
03.10.2020
LOGO Politiet
Søknadsfrist: 
04.10.2020
LOGO Justervesenet
Justervesenet
Søknadsfrist: 
05.10.2020
LOGO TEKNA
TEKNA - Teknisk- naturvitenskapelig forening
Søknadsfrist: 
05.10.2020
LOGO Br sund
Søknadsfrist: 
07.10.2020
LOGO NVE
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
Søknadsfrist: 
15.10.2020