Barne­advokater med skarp kritikk av norsk barne­vern

Etter ett år som advokat i Barneadvokatene oppsummerer Curt A. Lier erfaringene sine.

Barneadvokatene er et advokatfirma som er spesialisert på saker som handler om barn, blant annet barnevernsaker. I barnevernssaker representerer de foreldre eller barna selv i møtet med barnevernet, fylkesnemnda for sosiale saker eller domstolene.

Curt A. Lier har bakgrunn som president i Juristforbundet og fra politiet og hadde ingen spesiell erfaring med barnesaker fra før da han startet i Barneadvokatene.

– Jeg var jo forberedt på at sakstypen kan være krevende. Men jeg er både overrasket og skuffet over norsk barnevern. Det er altfor mange som fratas ungene sine på sviktende grunnlag, sier han.

Juristen møter Lier sammen med Susanne Eliassen. Hun har nettopp startet som advokatfullmektig i samme firma.

Eliassen har tidligere blant annet jobbet i barnevernet i seks år og har vært hos kommuneadvokaten i Oslo, der hun hadde barnevernssaker.

Hun har også vært visepresident i Juristforbundet og skal «erstatte» Curt A. Lier i Barneadvokatene ettersom Lier søker nye utfordringer på nyåret, som advokat i NHO Luftfart.  

Mener det er for varierende praksis

– Jeg mener at mye av den kritikken som har kommet mot barnevernet er berettiget. Barnevernet burde være statlig drevet. Jeg mener det er altfor varierende praksis og kompetanse ute i kommunene, sier Curt A. Lier.

– Jeg har for eksempel opplevd at barnevern i én kommune har stått mot barnevern i en annen kommune i samme sak. Barnevern på hver side har altså stilt seg bak enten mor eller far og bruker ulike argumenter. Det er svært bekymringsverdig og ikke betryggende å oppleve, sier han.

Lier mener de sakkyndiges rolle er et stort problem. 

– Det er altfor overvurdert hva de sakkyndige kan mene noe om. Jeg mener mye er ren synsing og jeg lurer på hvor fagligheten er. Det kan handle om barns sårbarhet, barns behov eller et barns blikk. Det som presenteres av sakkyndige er ikke etterprøvbart. Men samtidig er man helt avhengig av at sakkyndige gir tilfredsstillende svar.

– I dag ser man det brukes begreper som «emosjonell omsorg». Det er vanskelig å få tak i hva det betyr i mange tilfeller og det virker som man gjetter på hva ting skyldes. Jeg mener det må vurderes om det må inn psykologer som sakkyndige fra begge parter i sakene.

Han mener også at Fylkesnemndene og domstolenes kontroll ikke er god nok.

– Jeg er ikke imponert over myndighetskontrollen på dette området. Vi ser at Fylkesnemndene svært ofte følger barnevernets syn og at også tingrett og eventuelt lagmannsrett legger det til grunn. Det skjer også i tilfeller der det etter mitt syn er åpenbare mangler ved de sakkyndiges rapporter. Det synes jeg er bekymringsverdig, sier han.

– Mitt inntrykk er at myndighetskontrollen er for lav. Barnevernet har et enormt gjennomslag i domstolene.

Vil hjelpe foreldrene mer

Lier og Eliassen er opptatt av at mange saker kunne vært løst på en bedre måte, ved at foreldrene fikk mer hjelp og støtte.

– Barn skal beskyttes og vi snakker ikke om saker der det ikke er tvil om mishandling og fullstendig uskikkede foreldre. Men i mange saker kan det være foreldre som trenger noe hjelp.

– Det er i mange tilfeller helsevesenet som har sviktet. Likevel blir konklusjonen at barnet må flytte. Det kan gjelde krevende barn med autisme eller andre diagnoser. Dersom det svikter i psykisk helsetjeneste eller i skolen så ender det ofte med at foreldrene ikke orker mer.

– Kontrasten blir så stor når man ser hvilke ressurser som brukes når barnet har flyttet. Fosterforeldrene får en masse hjelp og støtte som foreldrene aldri fikk. Det må brukes mer ressurser på å hjelpe foreldrene, sier Susanne Eliassen.

– Manglende raushet

– Det er en manglende raushet i systemet, sier de.

De bruker som eksempel tilfeller der barn blir involvert i foreldrenes konflikter med barnevernet.

– Selvsagt vil barn bli det. Men det at foreldre for eksempel gråter kan bli brukt mot dem i spørsmål om samvær. Det er altså ikke rom for at vi er forskjellige eller at vi viser følelser.

– Dere beskriver et temmelig nådeløst system?

– Jeg tror det har blitt en utvikling der man har en frykt for å ikke gripe inn. Det har jo vært saker der barnevernet skulle gjort det men var for passive. Og så har pendelen svingt for langt den andre veien, sier Eliassen.

– Det er også slik at når et barn er flyttet så er det blitt det for alltid. Det praktiseres ikke en midlertidighet. Det er jo noe av det EMD reagerer på og som norske myndigheter kritiseres for av domstolen. 

– EMD-sakene må få følger for de sakene der barn blir adoptert bort eller saker der barn blir hentet allerede på fødestua. I Norge går man ofte til omsorgsovertakelse. Min erfaring fra et par dusin saker er at de kunne blitt løst på en annen måte, sier Lier.

Det biologiske prinsipp står mot det sosiologiske prinsipp. I Norge vinner det sosiologiske prinsippet ofte frem.

– Det er hjerteskjærende å se at søsken som har tett forhold splittes opp helt bevisst fordi barnevernet mener det bør brytes opp.

Etterlyser kompetanse

Susanne Eliassen mener det må mer kompetanse inn i barnevernet, både juridisk og psykologisk. Hun mener også det burde vært særdomstoler på dette feltet. 

– Dommere trenger mengdetrening for å behandle dette.

– Dessuten blir barn sett og hørt for lite i disse sakene. Det gjelder både i nemnder og domstoler. Jeg mener personlig at barna burde ha en egen advokat, både i barnevernssaker og i foreldretvistsaker, sier hun.

Curt A. Lier gir seg i Barneadvokatene på nyåret. Da skal han være advokat i NHO Luftfart og jobbe med forhandlinger.

– Det har vært en utrolig erfaring å jobbe med disse sakene og jeg har hatt kjempegode kolleger. Men det er klart at dette er svært krevende saker å jobbe med som advokat. Det er mye gråt og fortvilelse og alle klientene du møter er i livskrise. Jeg legger ikke skjul på at det kan være tungt, sier han om erfaringene han har gjort seg.