Menneske­rettighetenes direktør

Det er lett å engasjere Adele Matheson Mestad (38). Men i jobben som direktør for NIM (Norges institusjon for menneskerettigheter) må hun hele tiden øve på å velge bort noe.

Adele Matheson Mestad, direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Foto: Tuva Bønke Grønning
Adele Matheson Mestad, direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Foto: Tuva Bønke Grønning

- Jeg hadde allerede fra starten en ganske idealistisk inngang til jussen. Jeg hadde vel den klassiske oppvåkningsreisen som mange har i 18-19-årsalderen hvor man får en dypere forståelse for verdens urettferdighet. Jeg kjente mye på at jeg hadde vært heldig, og følte at det forpliktet litt, sier Adele Matheson Mestad.

Den ferske direktøren for den også ganske ferske organisasjonen Norges institusjon for menneskerettigheter rydder hektisk pulten etter å ha ønsket velkommen. Orden, systemer og rettferdighet står høyt i kurs hos den engasjerte 38-åringen.

At det var jussen som skulle hjelpe henne å sortere ting i en kaotisk verden var ikke nødvendigvis klart fra starten av. Både psykologi- og statsvitenskapstudier ble forsøkt, men frustrasjonen vokste stadig over de mange fine teorier som aldri endte opp med noe fasitsvar. I jussen fant Mestad til slutt det samfunnsfaget hun mener ligner mest på matte.

- Du operasjonaliserer verden på en måte, og sier at «Okay, dette argumentet veier for, og dette veier imot». Så vekter du og kommer frem til et slags resultat. I en kompleks og rotete verden er jusfaget et ryddig fag. Det tiltaler meg veldig.

Byråkratkjærlighet

Systemer og orden i jusen til tross – det er ingen tvil om at direktøren til tider har mange baller i lufta. Å velge bort ting når man engasjerer seg i det meste er ikke alltid like lett.

Adele Matheson Mestad, direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Foto: Tuva Bønke Grønning

Mestad bøyer seg godt fremover og river seg en god stund i håret når hun får spørsmål om hvordan hun er som leder.

- Ens sterke sider kan jo også være ens svakeste. Det at jeg blir fort begeistra og engasjert er jo bra, men noen ganger må man si at selv om noe er interessant kan vi ikke jobbe med det. Jeg prøver å ha systemer rundt meg som gjør at jeg ikke kaster meg hodestups inn i enhver ide, forteller hun.

- Når man er leder går det ikke bare utover en selv lenger. Jeg påtar meg jo oppgaver på vegne av andre også, så jeg jobber mye med å være bevisst på det.

Da hun i 2016 startet i NIM la Mestad bak seg nesten ti år hos Regjeringsadvokaten. Som nyutdannet jurist hos Regjeringsadvokaten fikk hun virkelig kjenne på den variasjonen jussen kan gi i arbeidshverdagen.

- Den første saken min handlet om hest var å anse som kjæledyr i avgiftsrettslig forstand. Det var en kjempemorsom sak. Uka etter var det en utvisningssak av en iransk konvertitt hvor en del av diskusjonen gikk på hvordan uttrykke indre overbevisning om at man har konvertert fra islam til kristendom, forteller hun.

En annen ting Mestad tar med seg fra årene hos Regjeringsadvokaten er en stor kjærlighet for «alle de flinke folka i statsforvaltningen».

- Jeg er veldig glad i byråkrater, men ikke så glad i å kalle dem det – i alle fall ikke når ord som avbyråkratisering brukes så mye. Jeg tror at hvis folk hadde visst hvor mange flinke folk som jobber i den norske staten så hadde de blitt veldig beroliget.

Adele Matheson Mestad var hos Regjeringsadvokaten i ti år. Her sammen med kollega Marius Emberland (t.v.) under rettssaken der Anders Behring Breivik stevnet staten for brudd på menneskerettighetene. (Foto: Lise Åserud / NTB scanpix)
Adele Matheson Mestad var hos Regjeringsadvokaten i ti år. Her sammen med kollegaMarius Emberland (t.v.) under rettssaken der Anders Behring Breivik stevnet statenfor brudd på menneskerettighetene. (Foto: Lise Åserud / NTB scanpix)

Folkeopplysning og jusspråk

Mestad forteller at det også var «systemene» som ga ro da hun jobbet hos Regjeringsadvokaten.

- Jeg syntes domstolene som regel tok gode avgjørelser, og hvis ikke kunne man anke, og Høyesterett er jo en domstol som av svært gode grunner nyter høy tillit. Det er stor grad av forutsigbarhet i rettssystemet, og gode argumenter blir hørt og vinner ofte frem. Slik er det ikke nødvendigvis i offentligheten ellers, sier hun.

Og nettopp det opplevde hun som en av de største forskjellene da hun begynte i NIM.

- Det er veldig mange andre faktorer som spiller inn på en beslutning enn det faglige premisset: alt fra mediepress til politiske agendaer til timing på ting. Det er mer komplisert. Det er ikke slik at en får rom for argumenter fra to sider før en dommer bestemmer.

Og etter at hun ble oppnevnt som direktør for organisasjonen i mars i år har hun også fått god trening å spisse juridiske budskap og opplyse om menneskerettigheter, ikke bare til andre jurister, men til hele folket.

- Vi har et eksplisitt folkeopplysningsmandat. Noen ganger skal vi bidra med et standpunkt, men ofte bare med kunnskap om de menneskerettslige premissene. Det er det et stort behov for. Det er utrolig viktig at de juridiske premissene for samfunnsdebatten er tydelige og kjente.

Selv om hun trives med å uttale seg, forteller Mestad at det kan være krevende å finne riktig form og å fjerne seg fra «jusspråket».

- Jeg tror mange jurister føler at de fjerner en del av profesjonaliteten når de ikke bruker jusspråket, fordi jus er språk. Det er en trygghet i å ta alle de forbeholdene og bruke den terminlogien, men justerminologien er samtidig ganske fremmedgjørende for mange, sier hun.

- Jeg øver meg på å prate på en måte som er tilgjengelig for alle. Man må passe seg for at et faglig ego ikke kommer i veien for det, og det er ikke alltid så lett

Eldre som sårbar gruppe

Psykisk syke i fengsel, vold og overgrep, ytringsfrihet, domstolenes uavhengighet, enslige mindreårige asylsøkere, eldres rettigheter og barns rettigheter. Engasjementet kommer tydelig frem når Adele Matheson Mestad skal fortelle om hva hun brenner for i jobben.

Hun trekker frem vold og overgrep i minoritetsgrupper og eldres menneskerettigheter som to saker som for øyeblikket står hennes hjerte nært.

- Det blir stadig flere eldre i Norge, og operasjonalisering av menneskerettighetstematikken i relasjon til eldre som sårbar gruppe er mindre utviklet enn annen menneskerettighetstenkning, sier hun.

En studie fra NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) fra 2017 indikerer at mellom 56.000 og 76.000 hjemmeboende personer har vært utsatt for vold og/eller overgrep etter fylte 65 år.

- I tillegg til vold og overgrep er underernæring, vergemål og bruk av tvang på demente aktuelle og viktige problemstillinger som det bær ses nærmere på, mener Mestad.

At tallene for vold og overgrep er høyere i det samiske samfunnet enn ellers er også noe vi bør snakke mer om, mener Mestad.

- Dette gjelder nok i andre minoritetsgrupper også. Ulike grupper krever ulike tiltak. Vi må sette inn kunnskapsbaserte tiltak som hjelper, og da må man ha kunnskap om hvor utfordringene ligger og tørre ta de samtalene. Her har det samiske samfunnet vært modige: de har tatt opp dette og går løs på det med dødsforakt, sier hun, og forteller nesten uten pause, hele tiden fremoverlent:

- Også barna da. Alle som er opptatt av menneskerettigheter er opptatt av barn. Hvordan vi behandler barna våre får enorme samfunnskonsekvenser. Uansett hva det gjelder – barnevern, psykiatri, kriminalomsorg, rus – så er forebygging alltid best for barna, men også samfunnsøkonomisk billigst. Som stat burde vi egentlig bruke uendelig antall midler på forebygging og på barna.

- Det er et paradoks at man ofte først ser barnet ordentlig og setter i gang grundige undersøkelser og tiltak når barnet har havnet i justissektoren.

Adele Matheson Mestad under besøk på Ila fengsel og forvaringsanstalt sammen med tidligere NIM-direktør Petter E. Wille. (Foto: Tore Kristiansen, VG)
Adele Matheson Mestad under besøk på Ila fengsel og forvaringsanstalt sammenmed tidligere NIM-direktør Petter E. Wille. (Foto: Tore Kristiansen, VG)

Holder menneskerettighetsfanen

Mestad var 26 år gammel da hun tok et halvt års permisjon fra jobben hos Regjeringsadvokaten for å jobbe for påtaleenheten i Den internasjonale domstolen for forbrytelser i Rwanda. Hun beskriver det som en sjokkartet opplevelse, som hun fortsatt tenker mye på, 12 år senere.

- Hvis du ser på det som skjedde i Nazityskland så ser vi jo at mye skjedde fordi mange gjorde jobben sin i en militær hierarkisk kommando. Det som er så sjokkartet i Rwanda er antallet drapsmenn og overgripere, hvor mange man fikk med seg på folkemordet. At naboer snudde seg mot naboer. Det klarte jeg aldri helt å forsone meg med, sier hun. 

Oppholdet i Rwanda gjorde henne enda mer glad i å forsvare sivilisasjonsutvikling som handler om å bygge gode institusjoner og systemer som er rigget for hindre lignende hendelser.

- Jeg har tenkt mye på dette. Bor dette i alle? Vi vet at vi må ha gode systemer og bolverk for å demme opp for grunnleggende menneskelige følelser som i ytterste konsekvens kan få farlige utslag.

- Jeg tenker at til tross for polarisering og hatprat er vi godt skodd i Norge med gode systemer og grunnleggende gode verdier. Men vi ser internasjonalt at ting snur fort, og det skal vi være klar over.

Mestad tenker at hennes viktigste jobb som direktør i NIM er å holde menneskerettighetsfanen høyt og ikke tenke at slaget er vunnet for alltid.

- Menneskerettighetsprinsippene er under press i mange land, og det er viktig at Norge som stat går foran med et godt eksempel. At vi viser at vi tåler disse debattene og ulike oppfatningene, og at den norske stat tåler å få kritikk iblant. At vi er interessert i å bruke det demokratiske dansegulvet vi har bygget.

- Alle er idealister

Sammen med skuespiller Henrik Mestad har Adele Matheson Mestad barna Vilja (9) og Iben (6).

- Jeg tror jeg kommer til å tape jobbkampen. Når jeg har med barna på jobb kan jeg vise dem stiftemaskiner eller kopimaskiner, men når de er med pappa på jobb kan de ta en tur med «Den kjempestore pæra» eller prøve piratkostymer. Det er nok litt mer forlokkende, ler Mestad.

Hun understreker likevel at hun får sneket inn en del jus også.

- Det kan være en utfordring å ha barn som er godt opplært i barns rettigheter. «Mamma! Ifølge barnekonvensjonen har barn rett til å bli hørt, så når jeg roper MÅ du svare» ropte Iben forrige uke.

Da ferden gikk videre fra Regjeringsadvokaten til NIM var målet å jobbe noe mindre. Det har den nyoppnevnte direktøren foreløpig ikke klart, men til høsten tar hun en liten permisjon for å bruke litt ekstra tid med de der hjemme.

- Det blir veldig mye jobb.

Ofte er det mye møter på dagen, så Mestad må bruke kveldene til å lese.

- Men herregud, jeg er heldig da: når jeg må lese på kvelden så er det jo bare utrolig spennende ting. Hva sa egentlig den siste undersøkelsen om hatprat? Eller Sivilombudsmannen særskilte, og meget viktige, melding om alvorlige utfordringer knyttet til behandlingen av psykisk syke innsatte i norske fengsler?

Hun ler litt.

- Hvis man først skal drive og jobbe på kvelden, har jeg jo flaks som får drive med så viktige og spennende ting.

De fleste av oss er egentlig idealister, tror Mestad. På jakt etter en mening i det de gjør.

- Det er veldig få som går på jobb bare for å tjene penger. Det tror jeg ikke noe på. Vi skal være forsiktig med å forbeholde det idealismegreiene for folk som jobber i Amnesty eller en menneskerettighetsorganisasjon. Det mener jeg faktisk.

- Det er mange rundt omkring som har en idealistisk motivasjon for å gå på jobb. Gjøre noe litt bedre. Passe på en brikke i det puslespillet som utgjør samfunnet, det være seg i forvaltningen, politikken, akademia, kunsten eller næringslivet som er viktig for at alt skal gå rundt og virke. Mosaikk av behovet for mening.