Nyanserer bildet av Høyeste­rett under okkupasjons­tiden

I desember 1940 gikk dommerne i Høyesterett fra sine stillinger i protest, og allerede 4. januar 1941 var nye dommere på plass, utnevnt av NS-statsråden Sverre Riisnæs.

Alle de nyutnevnte dommerne var NS-medlemmer, men spilte det inn i hvordan de utøvet sitt verk i Høyesterett? Det er et av spørsmålene Hans Petter Graver, professor ved juridisk fakultet ved UiO, prøver å besvare i sin nye bok «Okkupasjonstidens Høyesterett».

- Okkupasjonstidens Høyesterett var ikke noen ny institusjon selv om man skiftet ut alle dommerne. Domstolen bygde på det samme grunnlaget og hadde den samme statusen og autoriteten, i alle fall et stykke på vei, sier han.

Graver forteller at boka ble til som et ledd i et større prosjekt hvor han sammen med professorer i andre land i Øst-, og Vest-Europa ser nærmere på hvordan autoritære makthavere forholder seg til rettsapparatet og hvordan rettsapparatet svarer når de plutselig befinner seg i en situasjon hvor makthaverne bygger ned systemet.

Ingen stor endring

Graver har gått gjennom rettsavgjørelser, sakstall og dokumenter fra krigen og rettsoppgjøret.

- Jeg har gått gjennom alle dommene fra okkupasjonstiden. I tillegg har jeg gått i Riksarkivet og delvis gått gjennom brevjournaler fra Høyesterett og Justisdepartementet. I tillegg har jeg lest gjennom straffesakene mot dommerne etter krigen, forteller han.

Han sier han selv trodde vi visste det som var verdt å vite om Høyesterett i denne perioden.

- Bildet vi har fått tegnet, av at høyesterettsdommerne var et politisk redskap for NS og at det var få sivile ankesaker fordi gode nordmenn ikke ville forholde seg til Høyesterett som domstol, stemmer ikke, forteller han.

Graver sier hans gjennomgang viser at Høyesterett var mer preget av kontinuitet enn brudd med fortiden.

- Det var ikke noen særlig endring i sammensetning av saker likevel. Folk fortsatte å ta sakene sine til Høyesterett og avgjørelsene dommerne tok bygde på tidligere avgjørelser, sier han.

- Dette kan ha noe med at folks egeninteresser ofte er sterkere enn politiske holdninger.

Få spor av NS-ideologi

Under rettssakene mot dommerne i ettertid har deres forklaringer gått på at de oppfattet seg som uavhengige dommere, og ikke som et politisk instrument for NS.

- Min gjennomgang viser at det heller ikke er noe som tyder på at NS brukte dommerne på denne måten. Det er vanskelig å finne spor av NS-ideologi i dommene fra okkupasjonstiden, sier Graver.

- Det er imidlertid store forskjeller i hvor ideologisk preget dommerne var. Det er også noen politiske situasjoner hvor de ble bedt om å komme med uttalelser av politisk karakter.

Grever peker da spesielt på uttalelsen om at Høyesterett ikke så noen konstitusjonelle betenkeligheter ved at Vidkun Quisling dannet regjering.

-  Selv om også denne avgjørelsen var bygget på rent juridisk vurderinger, er det jo grunn til å stille spørsmål om dommerne ikke forstod hvordan dette ville brukes.

Høystærverdige herrer, Rikets øverste dommere – hva er det ikke for en fest igjen å kunne bruke disse ordene, som nok har en noe gammelmodig klang, men som har vært benyttet i Høyesteretts sal fra 1815 til 1940 – men som vi nå i 4 ½ år, da uverdige har formastet seg til å iføre seg Høyesteretts kapper, omhyggelig har strøket av vår ordbok.

Gustav Heiberg ved Høyesteretts første møte etter frigjøringen, 14. mai 1945.

Høyesterett som intitusjon

Grever mener gjennomganger av høyesterettsdommene fra okkupasjonstiden også kan fortelle oss noe om hvilken kraft som ligger i Høyesterett som institusjon.

- Det det viser er hvor kraftige føringer som ligger i denne tradisjonen og rettsinstitusjonen – og det er et viktig funn. Det sier noe om i hvor stor grad retten kan være med å beskytte oss mot en autoritær utvikling, mener han.

Graver har tidligere skrevet boka «Dommernes krig», hvor han ser på om domstoler og dommere klarte å bevare sin uavhengighet under andre verdenskrig.