Vokter av retts­sikkerhet bak murene

- Ila er dimensjonert for å gi individuell oppfølging av 67 forvaringsinnsatte. Vi har i dag 78 med forvaringsdom hos oss, og beregninger viser at vi kan komme til å få ansvaret for 90 forvaringsinnsatte på Ila i nær framtid. Situasjonen er nå slik at vi ikke er i stand til å innfri vårt samfunnsoppdrag når det gjelder ivaretakelse av nye forvaringsdømte, sier Sandal.

- Håper noe blir gjort

Kriminelle som er dømt til forvaring anses på innsettelsestidspunktet å utgjøre en fare for samfunnet. Drapsmenn, brutale voldtektsmenn, ransmenn, barneovergripere. Dersom de er dømt til forvaring skal de ha en tilrettelagt soning hvor blant annet bruk av kognitive endringsprogrammer kan føre til endrede reaksjonsmønstre, og på sikt en endret adferd som gjør at de ikke er farlige for samfunnet den dagen de løslates.

- Vi tilføres ikke nok ressurser til å kunne rehabilitere alle som er dømt til forvaring. Dette er en uholdbar situasjon som jeg håper det nå blir fokus på, sier Sandal.

- Med så mange innsatte på forvaring er Ila nødt til å plassere mange på vanlige domsavdelinger uten tilrettelagt soning.

- Vi har ikke mannskap og ressurser nok til å gi alle de forvaringsinnsatte den individuelle oppfølgingen de trenger for å kunne tilbakeføres til samfunnet på en sikker måte, sier hun.

Fem jurister

Sandal jobber som jurist blant landets aller farligste kriminelle. Likevel er hun glad for sitt yrkesvalg bak piggtrådgjerdene og murene på Ila. Der er hun leder for en gruppe på totalt fem jurister, og fungerer i dag i tillegg som assisterende fengselsleder.

Vi kommer inn i anstalten, etter å ha blitt sjekket grundig og vel og etter å ha blitt sluset gjennom en rekke fysiske hindre og sikkerhetsforanstaltninger. Såpass er sikkerhetsregimet at vi undrende spør en åpenbart erfaren kvinnelig fengselsbetjent i vakten: Må det være så vanskelig å komme inn i et fengsel da? Hvorpå vi får et lunt, men myndig og underfundig svar: Her er det ikke lett, verken å komme inn, eller ut.

Men vi kommer inn til slutt. Blir tatt varmt imot av Tonje Sandal, og loset inn på direktørens kontor som for anledningen er utlånt henne til dette intervjuet.

Vi spør Sandal om hun får reaksjoner fra andre på at hun jobber i en anstalt hvor de fleste av de innsatte er blitt vurdert som så farlige for samfunnet at de er idømt forvaring.

- Privat, utenfor jobb, hender det at venner og bekjente spør om jeg er redd. Svaret mitt er at jeg aldri har følt meg redd inne i fengselet. Det er selvfølgelig sikkerhetstiltak man må følge inne i et fengsel, men de er så gode at jeg ikke føler noen utrygghet, sier Sandal.

Som med et tydelig og sterkt engasjement forteller om betydningen av å utøve et yrke som jurist bak murene.

- Fradømt sin frihet

- Jeg føler at jobben er viktig. Selv personer som er dømt for de verst tenkelige forbrytelser har rettigheter. For oss som jurister handler det ikke om å ta parti for eller mot noe eller noen. En person som er idømt fengselsstraff, er fradømt sin frihet. Det er straffen. Vi som jobber inne i fengselet har fokus på at de ikke skal påføres ytterligere lidelse av oss, og at de er mennesker med rettigheter også her. Som jurist ser jeg det som en svært viktig oppgave å være med på å sikre at de rettighetene innsatte har ivaretas på best mulig forsvarlig måte. Man skal ha respekt for straffen. For hva den er, og for hva den ikke skal være, sier Sandal.

Å få komme ut og trekke frisk luft, rett til å delta i aktiviteter og å kunne ha menneskelig samvær er faktorer som kan virke som en selvfølge for den som ikke sitter i fengsel.

- Men for mange av de som sitter i fengsel på dom eller forvaring er slikt med på å gi dagene mening, sier Sandal.

Forsterket juristkorps

Mens andre av landets fengsler ikke har ansatt jurist, eller maksimum 1-2 jurister, har Ila en hel håndfull jurister.

- Vi er med på å gjøre vurderinger blant annet i forbindelse med søknader om permisjoner, begjæring om prøveløslatelser og forlengelser av tidsrammen for forvaring. Vi har flere jurister ansatt her enn det som er vanlig i et fengsel som en følge av at Ila er hovedanstalten for forvaringsdomfelte og at dette stiller ekstra krav til saksbehandling og farlighetsvurderinger. De fleste saker om prøveløslatelser og forlengelser går i retten. Der stiller fengselet med to vitner. En av oss jurister og en psykolog. På forhånd har vi da deltatt på stormøte, med en rekke ansatte fra ulike fagområder til stede og gjort en omfattende vurdering av den forvaringsdømtes farlighet, sier Sandal.

Myndigheten til å innvilge permisjoner ligger hos kriminalomsorgen på regionalt nivå. Men først innhenter Sandal og hennes juristkolleger informasjon om den innsattes oppførsel i fengselet fra, blant andre, fengselsbetjentene. Juristene har som hovedregel at de selv ikke snakker direkte med den som søker om permisjon.

- Dette er bevisst, for å sikre objektivitet. Vi innhenter opplysninger og gjør våre vurderinger ut fra disse, uten direkte kontakt med den innsatte, før vi sender vår anbefaling til kriminalomsorgens regionskontor, sier Sandal som forteller at hun opplever en variert arbeidshverdag hvor det hele tiden er nye ting å lære.

- Jeg har en jobb i skjæringspunktet mellom juss og psykologi, så her er det erfaring å hente også utenfor mitt eget fagfelt, sier Sandal som forteller om et svært godt miljø mellom juristene på Ila.

- Vi har en høy trivselsfaktor og en meningsfull jobb. Noe som bidrar til at mange velger å jobbe her lenge, sier hun.

Fra universitet til fengsel

Selv valgte hun å søke på jobben fordi hun var nysgjerrig på noe annet enn forretningsjuss, som mange andre valgte.

- Jeg kom hit rett etter at jeg var ferdig utdannet og hadde ikke en gang noe bevisst forhold til at de hadde jurister i fengsel. Noe av det som gjorde at jeg søkte jobb i fengsel er fordi m jeg er opptatt av at den makten som forvaltes i fengsler skal gjøres med respekt og etter regelverket, sier Sandal.

Skal ha et annet innhold enn straff

I likhet med Sandal har fungerende direktør for Ila fengsel og forvaringsanstalt, Gøran Nilsson, rettet søkelys på misforholdet mellom antall fanger på forvaring på Ila, fengselets manglende ressurser og mulighet til å gi individuell oppfølging. Nilsson skrev nylig en kronikk i Aftenposten som han avsluttet på følgende måte:

«Dette bør gjøre flere enn oss bekymret».

Forvaringsdømte har ingen lovfestet rett til å få et soningsforløp som reduserer deres farlighet. Tonje Sandal understreker imidlertid at når personer idømmes forvaring, skal de under soningen gis bedre muligheter til å håndtere aggresjon, rusproblematikk og andre forhold som har gjort dem så farlige at samfunnet må beskyttes mot dem.

- I forvaringsforskriften heter det blant annet: «En viktig forutsetning er at forvaringsstraffen skal ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand og at innholdet skal tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov».

Sandal peker også på hva som angis i retningslinjene for bruk av forvaring, hvor bemanningssituasjonen nevnes spesielt:

 «Forvaringsstraffen forutsettes å skulle ha et annet innhold og være mer individuelt tilrettelagt enn straff i tradisjonell forstand. Gjennom bygningsmessige tilpasninger, bedre bemanning pr innsatt, tverrfaglig kompetanse, individuelt tilrettelagte påvirkningsprogrammer og andre tiltak skal forvaringsavdelingen ha spesielle forutsetninger og fagkompetanse for å tilrettelegge et hensiktsmessig forvaringstilbud med utgangspunkt i kartlegging og risikovurdering av den enkelte».

- Ord – uten innhold

Hun peker på to mulige konsekvenser av ikke å kunne følge opp de forvaringsansatte, slik forskriften sier.

- Det ene er at forvaringsdømte, som vi mener fortsatt utgjør en fare for samfunnssikkerheten, løslates dersom de har vært svært lenge i fengsel, og vi ikke har hatt ressurser til å følge hans utvikling. Da kan vi kanskje ikke dokumentere fortsatt farlighet. Dermed vil farlige forvaringsdømte kunne slippe ut av fengsel.

- Den andre konsekvensen vil kunne bli at noen aldri slipper ut av fengsel fordi de ikke har fått individuell oppfølging og fortsatt vil bli ansett som en fare for samfunnets sikkerhet. Forvaringsstraff forutsetter at den domfelte skal tilbys ulike tiltak for å kunne redusere sin farlighet. Hvis dette ikke skal være realiteten, bør det kanskje heller vurderes å innføres livstidsstraff.

- Hvis vi ikke kan oppfylle forutsetningene blir alt bare ord. Uten innhold.