Voldsutøvere skylder staten over én milliard kroner

Til tross for at Kontoret for voldsofferstatning fatter vedtak om å kreve regress fra gjerningsmennene, betaler staten ut mer penger til voldsofre enn den klarer å kreve tilbake fra skadeforvolder.

Fra 2015 til 2017 økte statens utestående krav mot voldsutøvere fra 959,6 millioner kroner til nesten 1,3 milliarder kroner. I samme periode gikk antall vedtak om regress ned fra 1740 til 1133, viser tall fra Kontoret for Voldsoffererstatning (KFV). 

Fra 2015 til 2016 økte beløpet som voldutøverne skylder med over 60 millioner. Økningen ble mindre fra 2016 til 2017, da skadevoldernes «gjeld» til AS Norge «kun» økte med nær 7 millioner.

Breivik skylder 310 millioner

Utbetalinger i forbindelse med terroren 22. juli utgjør 310 millioner.

Dette er beløp som staten har forskuttert til ofrene for Anders Behring Breiviks terror, og som står som krav mot ham. Beløpet utgjør derfor en konstant del av det utestående milliardbeløpet.

Over 700 millioner kroner er utestående krav som staten har mot andre voldsutøvere, og dette beløpet øker.

- Vil alltid utbetales mer

Ole-Kristian Olsen hos Kontoret for voldsoffererstatning sier det er et viktig uttalt prinsipp at skadevolderen skal holdes økonomisk ansvarlig så langt det er mulig. Likevel vil det alltid utbetales mer i voldsoffererstatning enn hva som kan kreves inn.

- Dette skyldes for det første ordningens formål; at den er ment å gi erstatning til ofre hvor gjerningsmannen er ukjent. For det andre setter rettssikkerhetsprinsipper skranker, som gjør at regress kun kreves hvor gjerningsmannens skyld er konstatert ved dom eller annen skyldkonstaterende påtaleavgjørelse. Voldsofre vil kunne ha rett på erstatning selv om strafforfølgningen er henlagt, og i disse tilfellene vil det ikke kreves regress. Det ligger i dette at det vil bli et sprik mellom utbetalinger og hva som kreves i regress, sier Olsen.

Olsen påpeker at årsaken til at antall regressvedtak har sunket i perioden 2013 til 2017 er at de hadde et stort etterslep av både søknader om voldsoffererstatning og saker med mulighet for regress i 2012.

- Som følge av økning i driftsmidler i form av en tilleggsbevilgning fra 2012 kunne vi fokusere på å redusere restansene og å fremme regresskrav mot skadevolderne. Dette arbeidet tok gradvis fart, og i 2014 hadde vi i stor grad kommet a jour med disse sakene. Nå behandler vi krav om regress fortløpende etter at vedtak om voldsoffererstatning foreligger, og antall regressvedtak vil derfor ha en naturlig variasjon. 

Han påpeker videre at når det gjelder innbetaling av krav fra skadevolder er det normalt et etterslep på innbetalingene på minst to år eller mer fra tidspunktet krav om regress gjøres gjeldende. En del av skadevolderne får også avtalt en innbetalingsplan som gjør at beløpet kan betales ned over lengre tid. 

Redusert betalingsevne

Hos Statens innkrevingssentral (SI) får de selve erstatningskravet til innkreving når saken er avgjort ved dom eller forelegg. Når skyldneren eller skadevolderen blir dømt eller underskriver forelegg er han også som utgangspunkt klar over sin betalingsforpliktelse og oppfyllelsesfrist og har dermed plikt til å betale direkte til tilkjente.

Det er dermed kun de saker der en erstatningsberettiget ikke har et slikt grunnlag at SI ikke kan kreve inn før KFV fatter vedtak om regress.

- SI har likevel en utfordring knyttet til de saker vi har oppnådd trekk i lønn eller pant i formuesgode på erstatningskravet og KFV deretter forskutterer en utbetaling til den tilkjente uten å samtidig fatte et vedtak om regress. SI kan ikke holde på et pant eller fortsette trekk i lønn uten å ha et krav å dekke dette mot, selv om vi antar at det vil komme et regresskrav i fremtiden, sier Aleksander Millang, informasjonssjef hos SI. 

- I ytterste konsekvens kan vi bli nødt til å betale tilbake til skadevolder før det kommer et vedtak om regress. Et forslag til forbedring her er at KFV tar stilling til om vilkårene for regress er til stede samtidig som man avgjør spørsmålet om voldsoffererstatning, mener han. 

Millang sier at deres erfaring er at det først og fremst er skadevolders økonomi som er årsaken til at regresskravene ikke får dekning. 

- Handlinger som medfører erstatningskrav og etterfølgende regresskrav fører ofte til en ikke-ubetydelig fengselsstraff, som igjen fører til at dekningsutsiktene reduseres.