Debatt Det internasjonale voldgifts­miljøet omtales ofte som «pale, male and stale»

I voldgift velger man sine egne dommere. Dette karaktertrekket er noe som gjerne trekkes frem som en av de aller viktigste fordelene ved voldgift. De alminnelige domstolene rekrutterer høykompetente jurister. Ved voldgift kan partene i tillegg sikre seg en spisset fagkompetanse.

Men voldgift, både internasjonalt og i Norge, har vært preget av en nokså ensartet gruppe mennesker. Menn som har oppnådd en viss alder. Og ofte med nesten forbløffende lik faglig bakgrunn. 

Som en motreaksjon mot denne utstrakte praksisen har tematikken «diversity in arbitration» vokst frem. Bevegelsen retter oppmerksomhet mot i alle fall to helt sentrale spørsmål. For det første om nærmest utelukkende oppnevnelse fra «pale, male and stale»-gruppen gjør at man går glipp av talenter. For det andre om oppnevning fra en såpass avgrenset gruppe er en hensiktsmessig praksis for å utvikle voldgift mer generelt.

Å løfte blikket

Velger vi de beste voldgiftsdommerne? Ved å løfte blikket og utvide horisontene, kan man ganske enkelt utvide gruppen med aktuelle kandidater for voldgiftsdommerverv betydelig. Både domstoler, universiteter, juridiske avdelinger og advokatfirmaer bygger til enhver tid opp nye talenter. At en jurist ikke har nevneverdig erfaring fra voldgift kan være av mindre betydning så lenge de juridiske ferdighetene er på plass - sammen med en grunnleggende interesse for og iver i å sette seg godt inn i saken og høre partene.

Hvis betydelig erfaring med voldgift som prosessform er avgjørende for en konkret sak, er det jo bare å ta høyde for dette i sammensetningen av panelet. Rekruttering fra en større gruppe gir mindre gråsoneinhabilitet og risiko for gjentatte oppnevninger fra samme part og advokatfirma - noe som lett kan bli en utfordring i et lite land som Norge.

Vil voldgift som tvisteløsningsmekanisme ha godt av mer mangfold? Selvsagt. Mangfold i både kjønn, alder og bakgrunn vil utelukkende være en fordel. Voldgift skal ikke være en hemmelig klubb, men et alternativ til andre tvisteløsningsformer. Det krever større grad av transparens. Brukerne må ikke føle at voldgift er en mystisk «black box».

På rett vei

Vi er på rett vei. I en tid hvor voldgift, både institusjonell og ad hoc, er i sterk fremvekst i Norge, ser vi et stadig større og høyst kompetent voldgiftsmiljø.

Misforstå meg rett. Noen av juristene jeg har størst respekt for og kollegaer jeg setter størst pris på er menn med grått hår. Jeg er selv mann, og de grå hårene ser ut til å vinne kampen på mitt eget hode. Poenget er at det finnes så mange andre dyktige jurister å velge blant i tillegg.

De som oppnevner voldgiftsdommere må vurdere om det finnes noen utenom «the usual suspects» som kan egne seg. Vi bør heie frem initiativer som Young Arbitration Practitioners Norway (YAPN). YAPN er en gruppe ildjseler som brenner for voldgift og muligheten til å prøve seg. Gruppen har vedtektsfestet kjønnsbalanse i styret. Dette er neste generasjon.

Vi må heie frem mangfoldet. Da blir voldgift i Norge enda bedre og enda mer konkurransedyktig.