Hva kan jeg gjøre når en kollega har det vanskelig?

Du har lagt merke til at en kollega i det siste har hatt stort sykefravær, og han er sjeldent å se i lunsjen lengre. Når dere hilser i gangen ser alt ut til å være som dere skal. Han smiler og kommer med en morsom kommentar. Som jo han alltid har gjort.

Du har stadig vekk lagt merke til at når dere er på seminarer og konferanser med jobben er en av kollegaene dine alltid svært beruset. Du håper selvfølgelig at du tar feil, og at drikkingen hennes snart går over, men tenk om hun egentlig har et alkoholproblem?

Kanskje kan du kjenne deg igjen i disse scenarioene fra arbeidsmiljøet. Hvordan kan du forholde deg til en kollega eller venn som du mistenker har det vondt eller vanskelig?  Hvordan kan du ta det opp med vedkommende, og hva kan du eventuelt gjøre for ham eller henne?

Invaderende å spørre?

Den tosidige tausheten som ofte oppstår i slike situasjoner, bidrar til gode vekstvilkår for tabuer og tilhørende skamfølelse. Som venn eller kollega kan du ha tanker om at det er best å ikke spørre. Kanskje oppleves det invaderende om jeg spør? Og hvordan skal jeg reagere på det som eventuelt blir meg fortalt?

Frykten for at vi kan komme til å tråkke på en mine, gjør at vi helst holder oss milevis unna det som vekker ubehag i samtaler med andre. Tausheten fra den som bekymringene omhandler, bidrar også til at omgivelsene blir mer usikre, og at «elefanten i rommet» blir større og større.

For omgivelsene er det alltid lettere å hjelpe hvis en kan være åpen om hva en sliter med. Samtidig ligger det fremdeles et slør av skam og nederlag å fortelle at man har det vanskelig og tungt, eller ikke mestrer hverdagen på jobb eller privat.

For mange er det fortsatt et langt mindre tabu å fortelle at et eventuelt sykefravær skyldes en fysisk sykdom, enn om det handler om utbrenthet, angst eller depresjon.

Arbeidskulturen avgjør

Kulturen på arbeidsplassen er i stor grad med å avgjøre hvor lett det er å innlede en samtale om det som er vondt eller vanskelig.

En kultur med fokus på prestasjon og konkurranse, kan være med å fasilitere en frykt for å vise sårbarhet, men også en motstand mot å skulle tilby hjelp og støtte.

Samtidig er det jo slik at de fleste mennesker vil hverandre vel, i familien, i vennegjengen, så vel som på arbeidsplassen.

En stor andel av oss bruker mesteparten av vår våkne tid på jobb. Kollegaene vi har spiller både sentrale, og mer perifere, roller i livene våre. Enkelte har vi sterkere bånd til, og utviser større tillit til, enn andre.

Styrken på relasjonen mellom deg og kollegaen, er derfor avgjørende for hvordan du bør gå frem når du mistenker at noe ikke er som det skal. På den andre siden må vi også respektere at ikke alle ønsker å dele, eller å fortelle om forholdene som for eksempel ligger bak en sykemelding.

Vær obs på sinne

«Hvordan har du det?» er et spørsmål som stilles både titt og ofte, men som mange ganger får et ufullstendig svar i retur. Det får det sosialt aksepterte svaret: «Jeg har det fint. Alt bra her!», og mottakeren kan da puste lettet ut.

Når du likevel kjenner på at en god kollega har forandret seg, bør du ikke gå rundt og late som ingenting.

Vær spesielt oppmerksom på kollegaer som blir gradvis mer innesluttede og isolerer seg, eller er sinte og mer oppfarende enn det som har vært normalt tidligere.

Slike forandringer er gjerne tegn på at noe ikke er som det skal.

Ikke terapaut

Som kollega skal du ikke være terapeut. Du skal være en venn, og vise at du bryr deg. Er du usikker på hvordan du skal gå frem, eller ikke føler at du strekker til, kan det være nyttig å spørre om råd fra helsepersonell. Konkrete observasjoner kan uansett være gode innganger til å ta opp din bekymring med en kollega. Tenk likevel igjennom dette før du innleder samtalen:

• Hva er grunnen til at jeg er bekymret?
• Husk å formulere deg tydelig og konkret, men undertonen skal være omsorg og varme.
• Hold deg til fakta og egne observasjoner, og snakk i «jeg-form», ikke «vi-form».
• Still åpne spørsmål, og unngå å komme med påstander som krever innrømmelser.
• Du skal heller ikke stille noen diagnose.
• Minn den andre på at du er tilgjengelig for å snakke om dette også senere, og foreslå gjerne at dere kan møtes senere, eller snakkes på telefon om ønskelig.

Kanskje møter du på motstand i en slik samtale og opplever at responsen uteblir. Husk likevel at din interesse i, og omsorg for den andre nå er plantet som et frø. Kanskje var det det som skulle til for at vedkommende kunne innrømme overfor seg selv at det er lurt å gjøre noe med situasjonen.

Har du først tatt et initiativ, vist at du er der, er en som bryr seg og lytter, kan det bli nettopp deg kollegaen din kommer tilbake til når vedkommende føler seg klar. Da kan du bli en viktig ressurs for at vedkommende kan makte å komme seg gjennom tunge dager.

Mange forteller at åpenheten med enkelte personer i kollegamiljøet, nettopp har ført til at det å gå på jobb har fått en positiv innvirkning på egen helse og livssituasjon.