«Kan dommere og advokater være venner på Facebook?»

Av advokat Thea W. Totland, partner og daglig leder av Barneadvokatene

Tenk deg at du står i ditt livs krise. Kanskje er du i konflikt med eksen din om barna, eller kanskje har barnevernet tatt omsorgen for barna og nå skal retten ta stilling til alle spørsmålene knyttet de du har mest kjær. Du forbereder deg så godt du bare kan, men føler allikevel at saken ikke går din vei. Er det bare en følelse, eller er det reelt?

På en innskytelse sjekker du om dommeren er på Facebook og da blir det klart at ikke bare er dommeren på Facebook, men hen er også venn med motpartens advokat. Akkurat som du hadde fryktet eller om du er i det konspiratoriske hjørnet «visste».

Ville du tenkt at det er greit at dommeren er venn med motpartens advokat hvis det var du som var i retten med en sak som er viktig for deg? Eller ville du hatt en dommer som ikke har noen bindinger til noen av partene?

På tide vi tar debatten

Dette scenarioet er ikke fjernt og upraktisk. «Alle» er på Facebook; også dommere, sakkyndige og advokater. Og det er absolutt ikke unaturlig at dommere, sakkyndige og advokater er venner på Facebook, vi er jo også kollegaer med hverandre. Derfor er det på tide at vi tar debatten om hvor grensene går for mulig inhabilitet gjennom relasjoner på sosiale medier.

Facebook-vennskap kan i realiteten være mye forskjellig. I Facebook-universet kan venner være helt nære venner og familie, tidligere studievenner, barndomsvenner og til og med helt fremmede mennesker. Mens noen er venner med alle som spør, er andre er restriktive med hvem de vil kalle en Facebook-venn. Noen har fire tusen venner, andre har hundre.

For en fortvilet klient som har funnet ut at dommeren er venn med motpartens advokat, er det umulig å vite noe om vennskapets karakter. Bare det faktum at man har oppdaget et vennskap skaper en helt enorm usikkerhet, kanskje til og med frykt for at man ikke får en rettferdig rettergang.

Det er nettopp denne usikkerheten som er kjernen i habilitetsspørsmålet. Det er et problem for domstolene dersom tilliten til rettsvesenet blir svekket.

Det har skjedd en endring av kravene til dommerhabilitet i Norge etter avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Høyesterett har fremhevet at det avgjørende er «hvordan det hele tar seg ut»[1]. Man er m.a.o opptatt av hvordan dette fremstår for den alminnelige observatør. Om det er objektivt sett er en rimelig og saklig grunn til å trekke dommerens uhildethet i tvil, skal dommeren vike sete.

Både Høyesterett og EMD viser til at vi må ha en lav terskel, hvor hensynet til effektivitet i rettsapparatet i tvilstilfelle må vike for «tilliten som domstoler i et demokratisk samfunn må inngi i offentligheten».

Skaper usikkerhet

Spørsmålet blir derfor hvordan det ser ut «for en alminnelig» observatør at dommeren er venn med den ene advokaten i en rettssak. Etter mitt syn bør dommeren som er venn med en av advokatene avstå fra å ta saken. Nettopp fordi det skaper en usikkerhet at dommeren, uavhengig av vennskapets karakter, kjenner den ene advokaten.

I rettskretser av en viss størrelse er det problemfritt å finne en dommer som ikke kjenner noen av partenes advokater, men på mindre steder kan det være vanskelig. Alle kjenner alle på små steder. Jeg har selv opplevd mange ganger å være Oslo-advokaten som kommer inn i en rettssal på et lite sted, og det er åpenbart at alle de andre profesjonelle aktørene kjenner hverandre. Ikke nødvendigvis bare fordi de har samme arbeidsplass og derfor har hatt mange felles saker, men fordi de er omgangsvenner, gamle studievenner eller hva det kan være.

En gang overhørte jeg at dommeren og den andre advokaten hadde en sosial avtale fredag kveld. Jeg fikk ikke medhold i den saken. Jeg tenkte mitt selvsagt, men kanskje kan man innvende at jeg i den saken ikke hadde fått medhold uansett. Poenget er at man ikke vet. Kanskje hadde dommeren veldig tillit til den andre advokatens vurderinger. Han var kanskje i dommerens øyne en veldig fornuftig og real advokat som man bør høre på. Dommeren var kanskje i tvil om en slik fin kollega ville tatt på seg en sak for en klient som ikke også var real og fin. Dette tenkte klienten.

Åpenhet

Jeg mener ikke at rettens aktører ikke kan være venner på Facebook, men jeg er opptatt av transparens. Åpenhet om tingenes tilstand.

Dommeren som kjenner den ene advokaten bør avstå fra å være dommer i saken, men om det er absolutt nødvendig, for eksempel fordi det er en liten rettskrets og det ikke er så mange dommere å ta av, må man etter mitt syn informere innledningsvis om at man er venner på nett, men at det er ikke er et personlig vennskap. Man går ikke turer og man møtes ikke for lunsj eller andre sosiale treff. Kanskje er man bare venner på Facebook fordi man har felles interesser og at det er fint å lese artikler o.l som deles av andre med samme interesser. Men da er det jo bare å si det.

Er det et personlig vennskap er det nokså opplagt at dommeren eller den sakkyndige for den sakens skyld ikke kan ta på seg oppdraget i retten. Selv om det er en liten rettskrets.

I mange tilfeller tror jeg ikke det beroliger en nervøs og redd klient at rettens aktører ikke er personlige venner heller. Bare det at de har en såpass nær kjennskap til hverandre at de er venner på Facebook er egnet til å skape en mistillit til systemet.

[1] Rt-2008-1466 avsn.28