«Rettshjelp - behov for en inkluderende førstelinjetjeneste» 

Av Ida Helene Finnanger, saksbehandler i Jussbuss

I et samfunn der lovverket spiller en stadig større rolle i hverdagen, er behovet for rettshjelp mer presserende enn noen gang. Jussbuss mener det er avgjørende å etablere en førstelinjetjeneste for rettshjelp, som ikke setter begrensninger for hvem som kan få hjelp. Denne tjenesten må være tilgjengelig for alle, uavhengig av inntekt, sakstype eller bakgrunn.

Jussbuss erfarer at mange mennesker føler skam og usikkerhet ved å oppsøke tjenester som har kriterier for inntekt eller sakstype. Et typisk tilfelle vi ser, er mennesker som befinner seg i en gråsone når det gjelder inntektsgrenser eller saksområder under en rettshjelpsordning eller organisasjon. Disse unngår ofte å ta kontakt fordi de er usikre på om de kvalifiserer for hjelp. 

For andre mennesker handler det om at man kvier seg for å ta kontakt fordi det er skamfullt å være en del av denne gruppen som trenger hjelp. Det er en barriere å skulle assosieres med den sosioøkonomiske gruppen som de eventuelle kriteriene «skaper». Noen vegrer seg nettopp for å bli plassert i denne boksen som skal definere dem etter inntekt eller livssituasjon. For enkelte kan denne kategoriseringen være en påminnelse om økonomisk sårbarhet.

I tillegg kan krav om inntektsdokumentasjon eller vurdering av sosial situasjon bidra til å byråkratisere en slik tjeneste, samtidig som det kan føles som et inngrep i privatlivet. Det å måtte «stå til ansvar» for sin sosioøkonomiske status kan føles ydmykende, og føre til at folk heller velger bort juridisk hjelp. Som påpekt i utredningen om førstelinjetjeneste for rettshjelp, kan et krav om identifikasjon med en bestemt gruppe skape en utilsiktet utsiling blant dem som trenger hjelp mest.

Ikke minst kan slike utsilinger og kriterier bidra til å gi et ensidig bilde av hvem som benytter seg av en slik tjeneste. Det kan gi forsterkede fordommer i samfunnet, og gjøre at de som har utfordringer, føler at de ikke kan oppsøke hjelp uten å bli kategorisert på en stigmatiserende måte. En tjeneste uten krav til inntektsvurdering eller sosioøkonomisk tilknytning kan derfor bidra til å eliminere slike barrierer og gjøre det mulig for mennesker i alle situasjoner å få den juridiske støtten de trenger. En slik tilgjengelig og ubyråkratisk tjeneste vil i forlengelsen av dette bidra til å redusere sosial ulikhet.

Enkelte politikere har uttrykt bekymring for at dette vil føre til at personer med god økonomi vil «misbruke» tjenesten. Erfaringene hos oss i Jussbuss viser imidlertid at dette er lite sannsynlig. Vi har svært få henvendelser fra mennesker med høy inntekt i vår åpne tjeneste. De som har økonomisk kapasitet, velger oftest å søke hjelp fra mer profilerte advokatfirmaer fremfor gratistjenester. Videre vil ikke advokatene i førstelinjetjenesten uskjønnsomt tilby samme nivå av hjelp til alle. Dersom en person har god forsikringsdekning, er fagorganisert eller har andre rettshjelpressurser, vil en viktig del av førstelinjetjenestens oppgave være å veilede vedkommende til å benytte dette.

Dessuten er konsekvensen av at trengende mennesker ikke oppsøker førstelinjetjenesten, langt mer alvorlig, enn at noen med god økonomi «dessverre» får litt gratis rettshjelp.

En førstelinjetjeneste er ikke bare en praktisk nødvendighet; det er en rettferdighetsforpliktelse. Ved å ikke ha noen barrierer for tilgangen til tjenesten, kan vi sikre at alle har muligheten til å ivareta sine rettigheter. Førstelinjetjeneste bidrar med dette til å avmystifisere lovsystemet, og gi folk mer selvtillit i å håndtere juridiske problemer.   Det er på høy tid at vi skaper et rettssystem som er åpent, inkluderende og tilgjengelig for alle!