«Sviket mot voldsofrene»

Da Høyre og Fremskrittspartiet dannet regjering i oktober 2013 het det i den politiske plattformen, «Sundvollen-erklæringen», at regjeringen ville «styrke offeromsorgen», herunder «vurdere nye erstatningsordninger for ofre for kriminalitet». 

Det har tatt tid å oppfylle dette løftet. Men hvordan det skal skje fremkom i begynnelsen av september. Da sendte Justisdepartementet på høring forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte til erstatning for dagens voldsoffererstatningslov.

I høringsnotatet på 137 sider fremstilles det som om begrunnelsen for en ny lov er behov for administrativ forenkling til beste for voldsofrene. Det heter at «statens samlede utbetalinger til voldsutsatte forblir på nivå med forpliktelsene etter dagens ordning».

Dette er en formulering som i beste fall er villedende. Den nye loven setter som vilkår for utbetaling fra staten at offeret har dom på erstatning fra den skyldige. Der betyr at 20-30 prosent av de voldsofrene som i dag får erstatning vil miste retten.

Det er de som i dag opplever at påtalemyndigheten henlegger deres voldsanmeldelse, eller tiltalte blir frifunnet av retten. De vil miste den muligheten de i dag har til å få erstatning, hvis de ikke på eget initiativ saksøker gjerningspersonen.

Det samme gjelder de som av ulike grunner ikke anmelder voldshandlingen til politiet. Justisdepartement har i høringsnotatet ikke tallfestet hvor mange personer som vil bli rammet.

Menon Economics kartla i en rapport i 2018, på oppdrag fra departementet, voldsoffererstatningsordningen. De fant at i løpet av ett år hadde nær 500 personer fått voldsoffererstatning fra staten, uten at det forelå dom mot den skyldige.

I rapporten fremgår det at de som hadde fått saken henlagt, fikk i gjennomsnitt kr. 126.000 fra staten. De som valgte å ikke anmelde fikk i gjennomsnitt kr. 198.000. Ut fra tallene i rapporten har jeg beregnet at Justisdepartementet vil spare 63 mill. kroner i reduserte erstatningsutbetalinger årlig. Hvorfor fremkommer ikke dette i høringsnotatet?

Men de betydelige innsparingene stanser ikke med dette. I dag er det Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø som behandler søknadene. De har 33 ansatte. I høringsnotatet fremgår det at å administrere den foreslåtte ordningen vil kreve mindre enn ett årsverk.

I tillegg vil Statens sivilrettsforvaltning spare 13 årsverk og det vil ikke bli behov for fri rettshjelp fra advokater. Mitt anslag er at Justisdepartementet årlig vil spare 54 mill. kroner i saksbehandlingsutgifter.

63 + 54 = 117 mill. kroner i innsparing. Det vises i høringsnotatet til at utgiftene til voldsoffererstatning må bringes under «kontroll», slik at «handlingsrommet» i statsbudsjettet ikke svekkes. I Justisdepartementets budsjett for 2021 ble det foreslått 324 mill. kroner til voldsoffererstatning, mens de samlede utgiftene på departementets budsjett var drøyt 42 mrd. kroner. 

Det er merkelig at når Justisdepartementet først skal bevare handlingsrommet i budsjettet, så rammer det en uorganisert gruppe, uten fagforening, hvor mange er skadet og utslått.

Høringsnotatet redegjør ikke for situasjonen til dem som vil falle utenfor den nye erstatningsordningen. Oxford Research AS fikk i oppdrag av Justisdepartementet å analysere bruker- og samfunnseffekter av voldsoffererstatning.

I rapporten fra 2019 heter det at det er et overordnet funn at det at det betyr mye å motta voldsoffererstatning. Særlig er det viktig for de som hadde opplevd at anmeldelsen var henlagt.

Det heter i rapporten at det viktigste med voldsoffererstatningen ikke var beløpets størrelse, men betydningen av å bli trodd og anerkjent som offer. Nettopp en av de gruppene Justisdepartementet vil stenge ute fra en ny erstatningsordning, uten å ta hensyn til funnene i den undersøkelsen departementet har bestilt og betalt.

Dagens voldsoffererstatningsordningen ble lovfestet i 2001. Da mente Stortinget og Justisdepartementet at samfunnet hadde et ansvar for å sikre innbyggerne mot voldsovergrep og et ansvar for å bidra til å reparere skadene dersom overgrep hadde funnet sted. Tyve år senere føler ikke Justisdepartementet samfunnsansvaret på samme måte.

I november 2020 er regjeringen Solberg inne i sitt åttende år. Fortsatt finnes det ikke spor av at Justisdepartementet har oppfylt de politiske målsettingene i «Sundvollen-erklæringen».

De syv justisministrene som til nå har tjenestegjort i regjeringen Solberg har på en rekke områder vist at de ikke vil «styrke offeromsorgen», som lovet.

Forslaget til ny voldserstatningslov føyer seg inn i rekken av tiltak - og unnlatelser - som svekker kriminalitetsofrenes rettssikkerhet og trygghet:

• Regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner løp ut i 2017, uten å ha blitt erstattet av en ny.
• Regjeringens handlingsplan for forebygging av kriminalitet løp ut i 2016, uten å ha blitt erstattet av en ny.
• Regjeringens handlingsplan mot voldtekt løp ut i 2014, og ble først erstattet med en ny plan i 2019.
• Den såkalte nærpolitireformen i 2016 reduserte tilgjengeligheten og økte avstanden til publikum, ved at antallet polititjenestesteder ble redusert fra 340 til 210.
• Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre ble lagt ned i 2017. Oppgavene ble overført til politiet, men de nyeste tallene fra Justisdepartementet viser at en tredel færre personer fikk bistand.
• Nasjonalt kompetansesenter for kriminalitetsforebygging ble avviklet våren 2020.
• Kontoret for voldsoffererstatning er lokalisert i Vardø. Justisdepartementet oppgir i høringsnotatet at 32 av 33 stillinger vil bli overflødige med en ny lov. Slik sett føyer forslaget seg inn i regjeringen Solbergs sentraliseringspolitikk.

Denne artikkelen er en kortversjon av mitt høringssvar som finnes på Justisdepartementet hjemmeside under «Høringer». Der vil det fremgå fyldige henvisninger. Høringsfristen utløper 4. desember. Det er viktig at alle som har synspunkter på sviket mot voldsofrene sender inn svar.