«Forslaget til ny finansavtalelov oppstiller et urimelig forsettskrav»

Regjeringen har i forslag til ny finansavtalelov tatt sikte på å styrke forbrukervernet gjennom å sikre en reel jevnbyrdighet mellom finansinstitusjon og forbruker.

Departementet har i forslaget gitt uttrykk for at det klart er behov for en bedre beskyttelse av personer utsatt for misbruk av elektronisk signatur. Det virker noe merkverdig at forslaget da inneholder regler som kan gi kunder et dårligere vern enn i dag.

Lovforslaget innebærer at forbrukere som ved forsett har gitt fra seg sin personlige sikkerhetsinformasjon får et dårligere vern enn etter dagens ordning. Det virker tilsynelatende som at det ved forsettlig pliktbrudd vil inntre ansvar automatisk ved brudd på plikter etter lov og avtale, uten muligheter for lemping av kravet.

I forslagets §§ 3-21 og 4-31 fremgår reglene om lemping av rettighetshaverens ansvar. Etter bestemmelsenes tredje ledd kan lemping ikke skje hvor rettighetshaveren har opptrådt forsettlig eller svikaktig ved pliktbrudd etter § 4-30.

Hva som etter loven regnes som forsettlig er avgjørende for innholdet i bestemmelsen. Departementet har lagt til grunn en for lav terskel for å konstatere forsett. Det kreves ikke at kunden selv kunne eller burde innsett rekkevidden av pliktbruddet, for å konstatere forsett.

Det nye forslaget kan få fatale konsekvenser. Jussbuss møter stadig klienter som mangler den tekniske kompetansen til å forstå risikoen for misbruk ved pliktbrudd, for eksempel ved å dele passordet til BankID-en sin med noen.

Eldre mennesker, og de med dårlige norskkunnskaper, er blant gruppene som vil rammes særlig hardt, da de risikerer å godta standardvilkår de ikke innser rekkevidden av.

Det er viktig å holde sin personlige sikkerhetsinformasjon for seg selv. For spesielt sårbare og utsatte grupper som hverken har digital kompetanse eller inngående kunnskap om lovverket, er det likevel urimelig å kreve at alle kjenner risikoen ved å bryte pliktene sine.

Forsettskravet bør derfor tilsvare den danske løsningen, som også er gjennomføring av det samme EU-direktivet som finansavtaleloven er ment å gjennomføre. I Danmark innebærer forsett at kunden kunne eller burde forstått virkningen av å for eksempel røpe sine passord. En slik løsning vil bidra til en rimeligere vurdering i den enkelte sak.

For eksempel kan vi tenke oss en eldre og mentalt svekket dame som har behov for hjelp av sin familie for å betale regninger i nettbank. Det er ikke like lett for alle å henge med på digitaliseringen av bankvesenet. Hun deler derfor sin personlige sikkerhetsinformasjon knyttet til hennes BankID med sin sønn. Sønnen utnytter moren sin BankID, og inngår i stedet en låneavtale på 1 million kroner.

Den eldre damen har etter dette ved forsett brutt sin plikt etter loven. Fordi hun har opptrådt med forsett, vil hun etter det nye lovforslaget heller ikke ha anledning til å lempe ansvaret. Hun må etter lovforslaget i sin helhet tilbakebetale kravet.

Denne løsningen, hvor forsett avskårer mulighet til lemping, avviker fra regelen etter alminnelig erstatningsrett. Etter alminnelig erstatningsrett er ikke lemping avskåret for personer som har handlet med forsett. I skadeerstatningsloven kan kravet lempes når det vil være «urimelig tyngende for den ansvarlige» å måtte betale full erstatning. Dette fungerer som en sikkerhet der ansvar etter erstatningsreglene ikke skal få helt urimelige konsekvenser for den ansvarlige.

Hvorfor løsningen skal være en annen i Finansavtaleloven enn etter den generelle erstatningsretten virker virkårlig, om ikke urimelig.

Det virker dessuten å stå i strid med lovens formål, som skal være å sikre forbrukernes rettigheter i møte med finansnæringen. Stortinget bes derfor ivareta forbrukernes vern etter loven, og med dette sløyfe ordet «forsettlig» fra bestemmelsene, slik at det kun er i de svikaktige tilfellene lemping ikke kan skje.