«Et katastrofe­varsel»

I 2010 var det 39-årige australske datageniet Julian Assange verdenspressens helt, Wikileaks hadde foret dem med et enormt journalistisk materiale. Mandag 24.2 2020 sto et halvt døende vrak for retten i London for å forsvare seg mot utlevering til USA. Om han skulle bli utlevert til mulig fengsel i 175 år i USA er det i realiteten fullføringen av en dødsdom. 

Assange har ikke gjort noe galt, tvert i mot har han søkt å avsløre og stoppe statskriminalitet. USA har ikke straffet sine krigsforbrytere, i stedet har de av alle krefter forfulgt Assange. Hittil har de lykkes over all forventning, de facto har Assange vært på flukt i åtte år, holdt innesperret og isolert og bragt til taushet. I middelalderen var det fyrsten som begikk overgrep mot egne undersåtter. Dette er noe mye verre, et ansiktsløst og mektig nettverk som bistår USA på tvers av landegrensene. 

Det Assange er offer for er dels synlig og dels usynlig, statlige myndigheter i samspill med spioner og hemmelige tjenester som har samarbeidet om å misbruke lovene og rettsvesenets instanser og prosedyrer til å skade ham. I dette systemet oppheves vernet av menneskerettigheter og sivile og politiske rettigheter, mener FNs spesialrapportør for tortur, Nils Meltzer.

Overgrepene mot Assange fortsetter, den britiske domstolens basis for å holde ham fengslet og klar for utleveringssaken var at han flyktet i asyl for å unnslippe en illegitim svensk arrestordre for ikke straffbare handlinger i Sverige. Etter hans åtte ensomme år i asyl i Ecuadors ambassade, har torturen fortsatt gjennom isolasjon i høysikkerhetsfengselet Belmarsh. Det virker som meningsløs ondskap når dommerenunder utleveringssaken insisterer på å la Assange sitte i et skuddsikkert glassbur langt bak sine advokater hvor han har vansker med å høre og kommunisere med sine advokater.

Overgrepene mot Assange utføres av svenske og britiske myndigheter ut fra press fra den utøvende statsmakt i USA. Dette burde helst ha vært en vill fantasi. Men, vi bør vel nå ha sett at USAs ledere og hele kongressen og verdens media synes at det er helt i orden å gripe inn i rettsvesenet i andre land – for republikanerne er det endatil helt i orden at presidenten undergraver rettsvesenets uavhengighet i andre land for å bedre sine sjanser i neste valg. Og Joe Biden, tidligere visepresident, skryter åpent av at han fikk en statsadvokat i Ukraina avsatt. 

Mange journalister har forstått at Assange-saken blir en dødsdom også for deres frihet til å avsløre amerikanske krigsforbrytelser, men media har lenge vært påfallende ulystne på å ta Assange i forsvar (les: alt for villige til å rette seg etter USAs svertekampanje mot Assange). Mange hadde vært rystet over amerikanske militæres filmete drap på sivile, Collateral Murder. Men påfallende effektivt, medgjørlig og unisont sørget verdens media for at publikums oppmerksomhet ble omdirigert fra alvorlig statskriminalitet over på personen Assange, om han var journalist, at han ikke passet katten sin, ikke vasket seg. 

FNs spesialrapportør for tortur, den sveitsiske juristen Nils Meltzer, nølte ut fra det allmenne inntrykk av Assange som en ekkel og moralsk tvilsom person, i et par år med å ta i saken. Men han er halvt svensk og bråvåknet i 2018 da et par svenske politidokumenter ble vist for ham. Han fant både forfalskede politiavhør og konspiratorisk kontakt mellom britisk og svensk påtalemyndighet, Slike overtramp betyr at middelalderen er tilbake, holdninger som undergraver demokrati, rettssikkerhet og respekten for menneskerettighetene i verden. 

Tilfellet Assange viser at det ikke bare fyrsten i eget land man må frykte; opposisjonelle personer plasseres i mørke fangehull av et mye skumlere system, stater og deres hemmelige tjenester i fordekte samspill. Saken et rystende faresignal om hva verden har i vente og alvoret i at verdens mektigste nasjon har fått en slik leder som Trump. Generasjoners innsats for tillit, samarbeid og en internasjonal rettsorden faller igjen og igjen med et fingerknips ut fra en svært grunn forståelse av å gjøre ”America great again”. For Trump er lover og avtaler kun ”a scrap of paper”.

Trusselen mot rettsordenen i USA og verden, skyldes trekk både ved presidenten og amerikansk rettskultur. Trump selv har forakt for rettsregler, det er bare tapere som tar slike hensyn. Slike holdninger utviklet han som eiendomsspekulant i New York. Han ble opplært av sin advokat, Roy Cohn, til å besvare enhver kritikk med å slå ti ganger så hardt tilbake. Og til å gjøre det umulig for byens myndigheter å gjøre jobben sin. Tjenestemenn som prøvde å gripe inn mot Trumps lovstridige rasediskriminering ved utleie av boliger ble utsatt for grove personangrep, erstatningssaker og trakassering. Slik bruk av rettsreglene i urettens tjeneste er en institusjon i USA, ved å skremme med rettssak er det lett for storselskapene å bringe kritikere til taushet (SLAPP, Strategic Lawsuit Against Public Participation).

Dessverre valgte det republikanske partiet å støtte Trumps forakt for lov og rett. Etter riksrettssaken triumferte Trump over avisforsidene: «Frikjent». Men hadde dette vært en rettssak? Hans partifeller hadde på forhånd tatt parti, sagt de ville frifinne uansett og nektet å høre bevis. 

Nå ble Trump i siste uke tatt i skole av sin egen justisminister for sin twittrende innblanding i rettssaker i USA. Men hva med hans innblanding i andre land? Riksrettssaken i Senatet ble i verdens media behandlet som innenrikspolitikk i USA, problemet var manipulering av neste valg ved å presse en fremmed statsleder. Assange-saken viser oss hvilken alvorlig trussel amerikansk innblanding i andre lands rettsvesen utgjør for rettsvesen og menneskerettigheter over hel verden. Ifølge Meltzer hadde USA fått med seg tre nasjoner og konspirert, ganged up, mot et enkelt lite menneske, Assange.

Norske politiske og juridiske instanser har all grunn til å undersøke hvor robuste vi vil være overfor slikt påtrykk som andre land, Ecuador, Storbritannia og Sverige, har gitt etter for i saken om Assange. Å utlevere ham til USA vil være et overgrep av historiske dimensjoner og undergrave sivilisert rettsorden slik vi kjenner den.