«Et illusorisk krav på fri rettshjelp?»

De fleste har hørt historien om lille David som skulle sloss mot kjempen Goliat.

Fortellingen starter med at David har utfordringer med hvordan han skal vinne over en part som er både større og sterkere enn ham selv, likevel går David seirende ut fra kampen da han ved bruk av smarte knep klarte å hamle opp mot kjempen.

Denne solskinnshistorien er langt fra virkeligheten, i hvert fall om David er dårlig økonomisk stilt, har havnet i en rettslig tvist med staten og ønsker fri rettshjelp.

Første hinder – jungelen av informasjon

I det virkelige liv ville Davids første utfordring på reisen for å vinne saken mot staten være å finne ut av hvilke muligheter han har for juridisk bistand.

Her er utfordringen å orientere seg i jungelen av informasjon om fri rettshjelp, gratis rettshjelp, private advokater og offentlige instanser.

Først vil det være avgjørende for David å finne ut hva fri rettshjelp er.

Fri rettshjelp, slik det er definert i lov om fri rettshjelp (rettshjelploven), er advokatbistand som helt eller delvis blir dekket av staten. Rettshjelpen består av konkrete råd eller representasjon fra advokat i retten. Formålet er å forhindre at vedkommende taper sin rett som følge av dårlig økonomi i saker av stor personlig eller velferdsmessig betydning.

Andre hinder – inntektsgrensen

Andre steg for David er å klarlegge om saken mot staten gir han rett på fri rettshjelp. Her skiller rettshjelploven mellom to ulike typer saker. Den første typen er de sakene som er av en slik karakter at de gir en ubetinget rett på fri rettshjelp. I den andre typen saker trekkes det opp en grense der den enkeltes inntekt og formue er avgjørende for om ordningen gir dekning.

Dersom Davids sak er av sistnevnte type møter han en stor utfordring som følge av at inntektsgrensen ikke er oppjustert siden 2009. 

Inntektsgrensen er fastsatt i rettshjelpforskriften, og er kr 246 000 for enslige og kr 369 000 for ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi. 

Det er videre særlig vanskelig å forstå hvorfor de øvrige trygdeytelser David mottar fra staten er angitt med folketrygdens grunnbeløp (G), mens inntektsgrensen i forskriften er angitt som en konkret sum. Selv om Davids økonomiske situasjon ikke har endret seg de siste årene, medfører manglende dynamikk i inntektsgrensen at det er stadig vanskeligere for ham å få fri rettshjelp.

Videre legger loven opp til en snever vurdering da det verken tas høyde for gjeld eller forsørgeransvar ved fastsettelsen av inntektsgrensen.

Som følge av at inntektsgrensen ikke er oppjustert på flere år er det svært få mennesker i Norge som mottar fri rettshjelp, dette til tross for vanskelige økonomiske situasjoner. Dette fører til en ordning der mange mennesker faller i en mellomposisjon. De har ikke råd til ordinær advokathjelp, og har heller ikke krav på fri rettshjelp.

Problemet går på rettssikkerheten løs, og medfører at personer som David står uten advokatbistand om inntekten ligger rett i overkant av inntektsgrensen.

Tredje hinder – større og sterkere advokat?

Om det så skulle vise seg at David dekkes av rettshjelpsordningen, er da en advokat gitt gjennom ordningen en tilstrekkelig ressurs til at han kan vinne saken mot staten?

Advokatforeningen kom i desember i fjor med et notat som viser lønnsforskjellen mellom hva advokater som yter fri rettshjelp tjener sammenlignet med de advokatene som staten selv benytter.

Slik Advokatforeningen fremhever er det en «grunnleggende rettspolitisk målsetting at den rettshjelp som gis borgere som ikke har råd til å betale for det selv og den som gis i straffesaker, skal være av like god kvalitet som all annen rettshjelp».

De viser videre til at departementet erkjenner «utfordringen knyttet til risikoen for at det etableres «A- og B-lag» blant advokater basert på prisnivå». 

Advokatforeningen viser til at det er «vanskelig å si noe generelt om kvaliteten på tjenestene som ytes, men at det er en tendens til at sakene som er honorert med rettshjelpssats tilfaller advokater med mindre erfaring». Advokatforeningen understreker også at flere offentlige etater har rettet kritikk mot advokater som honoreres gjennom rettshjelpersatsen.

Dette medfører at det er en risiko for at personer med krav på fri rettshjelp mottar dårligere kvalitet på den juridiske bistanden enn det staten har.

Det kan stilles spørsmål om det er en balansert og rettferdig ordningen at ”det er blitt et gap mellom det staten betaler når de selv har behov for advokathjelp og det de betaler for advokathjelp etter i fri rettshjelpsaker og straffesaker”?

Om så David er en av de få heldige som får saken sin dekket av ordningen med fri rettshjelp, vil advokaten han får gi ham en reell mulighet til å ikke tape sin rett i tråd med formålet med rettshjelpsordningen?

Snipp, snapp, snute, er rettshjelpsordningen ute?

Rettshjelpsutvalget er opprettet for å komme med forslag til hvordan pengene som går til fri og gratis rettshjelp skal fordeles på en mest mulig rettferdig, målrettet og effektiv måte. 

Jussformidlingen er av den oppfatning at det er vel og bra at det foretas en vurdering av om ordningen fungerer. Likevel stiller vi oss kritiske til om en ny utredning er det som trengs for å jevne ut forskjellen mellom kjempene og de mindre, økonomisk svakere stilte krigerne i samfunnet vårt.

Uten en endring av dagens rettshjelpsordning er vi redde for at en effektiv og reell adgang til hjelp for de som trenger det, blir illusorisk.

Ikke bare trenger vi at ordningen med fri rettshjelp blir mer synlig og tilgjengelig for flere folk med dårlig økonomi, vi trenger også å sikre at advokathjelpen som tilbys er tilstrekkelig god til å gi lille David mulighet til å hamle opp med motpart, om saken så er mot selveste Goliat.