Debatt – Funksjons­hemmede opplever stor forskjell på det å ha rett og å få rett

Funksjonshemmede og kronisk syke har mange lovfestede rettigheter, men erfaringer fra FFOs Rettighetssenter viser at det er stor forskjell på å ha rett og det å få rett.

Flere opplever å kjempe en kamp for å få de tjenestene eller ytelsene de har krav på, mens andre har et vedtak som er helt riktig juridisk, men som de sliter med å få oppfylt i praksis. Mangelen på en instans som gir helhetlig veiledning om rettigheter og muligheter på tvers av fagområder dannet noe av bakgrunnen for etableringen av FFOs Rettighetssenter. 

FFOs Rettighetssenter er en gratis rettshjelpstjeneste drevet og finansiert av Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Senteret oppsto på bakgrunn av det udekkede rettshjelpsbehovet blant funksjonshemmede og kronisk syke. Senteret er et lavterskeltilbud som tilbyr juridisk bistand i alle spørsmål som knytter seg til en funksjonshemning eller kronisk sykdom.

Dette betyr at både brukere, pårørende og tjenesteapparatet kan henvende seg til oss for veiledning. I 2018 var 49 prosent av de som tok kontakt selv funksjonshemmet eller kronisk syk. Pårørende sto for 37 prosent av henvendelsene og tjenesteapparatet for 7 prosent. Rettshjelpen skjer primært over telefon og på e-post. Ettersom senteret skal være et tilbud for alle, uavhengig av bosted, tar vi ikke imot personlig oppmøte.

Hovedsakelig arbeider Rettighetssenteret etter prinsippet hjelp til selvhjelp. Det vil si at vi forklarer regelverket, gir råd og argumenter i den enkelte saken og motiverer til å stå på selv videre. I særskilte tilfeller hjelper vi til med å skrive klage eller ta kontakt med tjenesteapparatet. 

1200 henvendelser årlig

Rettighetssenteret mottar årlig rundt 1200 henvendelser, hvorav trygdesaker utgjør den største andelen med 31 prosent. Oppvekst og utdanning følger etter med 12 prosent (tall fra 2018).

Mange tar kontakt i forbindelse med beregning av uføretrygd og overgangen fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd. Ved sistnevnte dreier det seg ofte om tilfeller hvor NAV-kontoret og NAV forvaltning ikke er enig, noe som kan skape store problemer.

På utdanningsfeltet får vi spørsmål som blant annet dreier seg om tilrettelegging i skolen, enten pedagogisk eller fysisk. Øvrige henvendelser kan typisk dreie seg om rett til tilrettelegging i arbeid, tilrettelagt parkering, omsorgstjenester, helsetjenester, tilgjengelighet etc. 

Ingen helhetlig veiledning

Vår erfaring gjennom 16 år med rettshjelp til funksjonshemmede viser at det er et stort behov for generell informasjon og for veiledning i konkrete saker. Mange synes det er vanskelig å navigere i jungelen av paragrafer alene. 

Forvaltningsorganene har en alminnelig veiledningsplikt etter forvaltningslovens § 11, men denne er begrenset til å gjelde innenfor organets saksområde. Ofte er de som trenger juridisk bistand kommet i en utsatt og spesielt vanskelig livssituasjon.

I en sårbar situasjon trenger den enkelte hjelp og veiledning på flere saksområder, men det finnes ingen offentlig instans som gir helhetlig veiledning om rettigheter og muligheter på tvers av fagområder.

Noe av formålet med etableringen av Rettighetssenteret var å representere et slikt tverrfaglig tilbud. Mange kan dessuten finne støtte i å kontakte en brukerorganisasjon i stedet for forvaltningsorganet som ga avslag. 

Ineffektive klagemuligheter 

Et generelt problem Rettighetssenteret stadig støter på, er at folk får vedtak som er helt riktige juridisk, men hvor innholdet i vedtaket ikke blir oppfylt.

På utdanningsområdet kan det blant annet gjelde vedtak om spesialundervisning som ikke samsvarer med tilbudet skolen i praksis gir. Vi har fått inn eksempler der assistenten har blitt langvarig syk og skolen ikke har hatt noen erstatter. Dette har resultert i at eleven reelt sett har stått uten et adekvat skoletilbud. Mange er i slike situasjoner ikke klar over at de da har mulighet til å klage på manglende oppfyllelse av vedtaket.

Rettighetssenteret mottar stadig henvendelser som beskriver ineffektive klagemuligheter, og klageorganer uten reelle mandater til gjennomføring av endring eller sanksjoner.

Manglende sanksjonsmuligheter i loven, kombinert med enkeltindividers manglende adgang til rettshjelp på disse rettsområdene, gjør at rettsvernet blir lite effektivt i betydning av adgang til domstolskontroll.

Rettighetssenteret har eksempler på saker der kommuner ikke oppfyller de tjenestene de etter lov er pålagt å yte, selv etter pålegg fra fylkesmannen. 

Stort kommunalt skjønn gir flere velferdsflyktninger

I forvaltningslovens § 34 understrekes det at fylkesmannen ved prøving av kommunale vedtak skal legge stor vektpå det kommunale selvstyret i prøvingen av det frie skjønn. Tilsvarende legges til grunn i pasient- og brukerrettighetslovens § 7-6. Et unntak fra sistnevnte er ved helsetjenester, hvor det skal legges vektpå hensynet til det kommunale selvstyret. 

Vi ser at bruken av kommunalt skjønn medfører at tilgangen til lovfestede rettigheter ofte blir avhengig av bosted, kommunal økonomi og kommunale prioriteringer.

Dette skaper rom for såkalte «velferdsflyktninger», som ser seg nødt til å flytte til en annen kommune for å ha muligheten til å leve et selvstendig liv. Slik burde det ikke være, og er også noe Norge har fått skarp kritikk for av FNs komité for overvåkning av funksjonshemmedes menneskerettigheter (CRPD-komitéen). 

Stort behov for rettshjelp

Rettighetssenteret opplever at det er et stort behov for rettshjelp blant funksjonshemmede og kronisk syke. Justis- og beredskapsdepartementet har imidlertid gjentatte ganger avslått Rettighetssenterets søknad om å falle innunder tilskuddsordningen for spesielle rettshjelptiltak på bakgrunn av at funksjonshemmede og kronisk syke besitter merressurser både økonomisk og personlig enn målgruppen til mange av de andre tiltakene. Våre erfaringer tilsier det stikk motsatte.

Mange av de som kontakter oss er rammet av regjeringens endringer i AAP-ordningen og står uten penger til livsopphold i en vanskelig livssituasjon. Andre kan være ressurssterke og kunnskapsrike i utgangspunktet, men å takle en ny livssituasjon med alvorlig sykdom eller funksjonshemming, er krevende.

Inntektsgrensen for fri rettshjelp er dessuten satt så lavt at selv personer som mottar uføretrygd faller utenfor. 

Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal gjennomgå rettshjelpsordningen og levere sin utredning våren 2020. Vi håper utvalget går inn for en anbefaling om å heve inntekts- og formuesgrensen, utvide det saklige dekningsområde og inkludere flere grupper i tilskuddsordningen for spesielle rettshjelptiltak.