Debatt «Skuffende opp­følging av Sær­domstols­utvalgets utredning»

Regjeringens oppfølging av Særdomstolsutvalgets utredning (NOU 2017: 8) er i hovedsak en tilslutning til Dommerforeningens høringsuttalelse til utvalgets forslag. Det er derfor lett å forstå de tilfredse uttalelser Dommerforeningens leder, lagdommer Wiggo Storhaug Larssen, kommer med i Juristen:

Glad for at sær­domstoler droppes

For de aktørene som er mest berørt, det vil si barn og foreldre, er det derimot langt mindre grunn til å applaudere. Dommerforeningens høringsuttalelse er preget både av liten erkjennelse av barnesakenes totale kompleksitet og av liten vilje til systemkritisk tenkning. Det er både forunderlig og skuffende at regjeringens oppfølging i så stor grad har valgt systembevarende konklusjoner.

Domstolstatus

Jeg finner på denne bakgrunn det nødvendig å minne om Særdomstolsutvalget tre hovedforslag, hvorav ingen nå følges opp:

For det første mente utvalget at beslutningsorganer som kan vedta å flytte barn ut av biologisk familie mot familiens vilje, må ha domstolstatus. Dette synspunktet er for øvrig inspirert av kravet i Grunnloven om at bare uavhengige domstoler kan ilegge enkeltindivider fengselsstraff.  Utvalget fremholdt at et vedtak om omsorgsovertakelse kan virke like inngripende som en dom om fengselsstraff.

Det er fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker som i første instans fatter vedtak i tvangssaker i barnevernet. Når særdomstolsutvalget foreslo å legge ned fylkesnemndene og heller la et utvalg særlig kompetente tingretter overta disse sakene, var det ingen kritikk av dagens fylkesnemnder. Utvalget fastslår tvert imot at fylkesnemndene gjør en utmerket jobb.

Men det hele handler om følgende konstitusjonelle og rettssikkerhetsmessige moment:

De mest inngripende beslutninger som offentlige myndigheter fatter mot enkeltindivider må i en rettsstat tilligge uavhengige domstoler, ikke forvaltningsorganer slik blant andre fylkesnemndene er. Regjeringen avviser dette forslaget med å henvise til at fylkesnemndene funger godt. Men det er jo et irrelevant argument i denne sammenhengen. 

Kan det være mulig at regjeringen har oversett eller rett og slett ikke forstått utvalgets rettssikkerhetsmessige begrunnelse?

Kompetansekrav

For det andre ønsket Særdomstolutvalget å lovfeste et eget barnefaglig kompetansekrav, i tillegg til nødvendig juridisk kyndighet, til dommere som skal behandle alle saker etter barneloven og barnevernloven (barnesaker).

Dette forslaget ble tiljublet av de fleste som jobber aktivt med barn og barns rettigheter, som for eksempel Barneombudet, Bufdir, Landsforeningen for barnevernsbarn og Redd barna, men kontant avvist av Dommerforeningen, som ikke så noe behov for obligatorisk spesialisering i barnefaglige tema.

Nå har Dommerforeningen alltid vært sterk i troen på generalistdommerens fortrinn. Men det er uansett oppsiktsvekkende at regjeringen på dette punkt har valgt å se bort fra det store flertall av høringsuttalelser.

Dobbeltspor

Det tredje hovedforslaget handlet om å få fjernet de såkalte dobbeltsporsaker. I dag blir barnevernssaker behandlet av fylkesnemndene, mens konfliktfylte foreldretvister, som kan være like belastende som omsorgssvikt for de berørte barn, havner i tingrettene.

Ved å samle alle saker i utvalgte tingretter, ledet av dommere med barnefaglig tilleggskompetanse, ville vi bli kvitt dagens uheldige ordning, hvor det hersker vanntette skott mellom fylkesnemndene og tingrettene.

Mange fordretvister er så konfliktfylte at konflikten for de involverte barn i praksis virker som omsorgssvikt, og burde hatt et barnevernperspektiv. Og i et økende antall saker, ville en mulighet til å kunne avgjøre både omsorgssaker, foreldreansvar og fast bosted i samme beslutningsorgan, også føre til et redusert antall rettsprosesser; utvilsomt til beste for barna det gjelder.

Hadde fortjent bedre

I Særdomstolsutvalget kom vi frem til våre konklusjoner etter grundige utredninger, omfattende diskusjoner og konstruktiv vilje til kompromisser. I lys av regjeringens overflatiske oppfølging, kan utvalgets arbeid fremstå nærmest bortkastet.

Men det er verst for de utsatte barn og sårbare familier som hadde fortjent bedre ordninger enn en videreføring av dagens system. Dette er og blir et system som hverken, i tilstrekkelig grad, ivaretar behovet for en helhetlig behandling av sakene eller de nye krav til mer adekvat kompetanse hos dommerne.

Regjeringens forslag om å arbeide videre med en felles behandling av barnesakene ved overprøving er, i motsetning til Særdomstolsutvalgets forslag, for ufullstendig svar på dagens systemutfordringer.