Særdomstoler Særdomstolsutvalget er i gang

Regjeringen realiserte med dette sittløfte fra regjeringens politiske plattform ( Sundvolden- erklæringen),fremlagt etter stortingsvalget høsten 2013, om å utrede særdomstolerfor saker knyttet til barn og unge.

Startskuddet for utredningsarbeidetmarkerte også slutten på flere års debatt om det var behov for enslik utredning. Særlig aktiv motstand har et vært fra Domstolsadministrasjonenog en rekke dommere.

Temaet særdomstol på det barne -og familierettsligefeltet har en lang historie i Norge; i hvert fall tilbake til opprettelsenav vergerådene. De kom som en del av reformer på strafferettensområde tidlig på 1900 tallet (Vergerådsloven vedtatt 1896), og behandletsaker vedrørende kriminelle barn, barn som fikk mangelfull omsorgi hjemmet og barn med slike atferdsvansker at både hjem og skolesto «magtesløse» overfor dem. Loven om behandling av forsømte barnble kjent som vergerådsloven fordi vergerådene var det mest konkreteog synlige resultatet av loven. I praksis innebar loven et offentligansvar for barnevernet , den gang det første i sitt slag i verden.

Som daværende leder i Justiskomiteen,stortingsrepresentant Quam (V) uttalte under den avsluttende debattenom forslaget til ny vergerådslov :

«Hvis dette bliver lov bliver den detMønster man kommer til at gaa efter i andre land, og det kunde velikke skade, om det en gang i Verdenshistorien hendte, at også vortLand kunde komme til at gaa i Spidsen».

Alternativet til å opprette vergerådvar å la de ordinære domstoler behandle spørsmålet om tiltak, eventuelttvangsvedtak, overfor de aktuelle barn og familier. Men tilhengerneav et nytt organ, som argumenterte for særlig «saglig Kundskap» påfeltet vant frem. Vergerådet ble i praksis en særdomstol på sittfelt.

Diskusjonen ble gjenopplivet i forkantav etableringen av dagens fylkesnemnder. I sosiallovutvalgets innstilling(NOU 1985:18 Lov om sosiale tjenester) argumenterte mindretalletigjen for at tvangssakene i barnevernet måtte behandles av domstolene.Resultatet ble imidlertid et nytt organ, til erstatning for de utdaterte kommunalebarnevernsnemndene: Fylkesnemndene, et såkalt «domstolslignende forvaltningsorgan».

Debatten ble så atter reist gjennomRaundalen utvalgets utredning «Bedre beskyttelse av barns utvikling»( NOU 2012:5). Utvalget foreslo at det burde «utredes om en formfor «family court» kan erstatte dagens fylkesnemndsordning».

Forslaget ble dessverre liggende i skuffenetil tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen i ett og et halvtår inntil det ble valgt ny regjering høsten 2013, som nå har iverksattforslaget.

Det nye utvalget har fått et brederemandat enn bare det barne- og familierettslige feltet. Det skalogså vurderes om de oppgaver som i dag ligger i Utlendingsnemnda skaloverføres til en forvaltningsdomstol, samt utrede en eventuell hurtigdomstol innenforenkelte sakstyper i straffesakskjeden.

Men den faglige hovedinteressen knytterseg nok til om utvalget vil konkludere med å foreslå en ny typefamiliedomstol. I mandatet har utvalget her fått flere uttalte problemstillingerog alternativer som det skal tas stilling til. Hovedproblemstillingener formulert i spørsmålet: Bør foreldretvister og barnevernssakerbehandles av samme avgjørelsesorgan? Dette går rett til kjernenav debatten om dagens tosporede system, hvor fylkesnemnda behandlersaker etter barnevernloven og tingrettene saker etter barneloven.Mange har uttalt at dette skaper kunstige skiller som er både materieltog prosessøkonomisk lite heldig.

Utvalget har her fått følgende alternativersom alle skal vurderes:

Avslutningsvis er det tankevekkendeå registrere hvordan de to statsrådene som har det faglige ansvaret,barneministeren og justisministeren, formulere sine forventningertil utvalgsarbeidet. De uttaler at det er «behov for å utrede omnye særdomstoler kan bidra til å:

I denne sammenheng er det også tilfredsstillendeå registrere at ovennevnte formål er til forveksling lik den begrunnelsestyret i Juristforbundet Stat formulerte i sitt notat sommeren 2013for å sette i gang utredningsarbeidet.

Uansett innholdet i utvalgets konklusjonerog det senere politiske utfallet av arbeidet, må det antas at utredningenvil bli et viktig både rettshistorisk og rettspolitisk bidrag. Deter i så måte et privilegium å få anledning til å delta i dette arbeidet.

Utvalget, som ledes av professor HansPetter Graver, skal avgi sin innstilling innen utgangen av januar2017. Det er bare tiden og veien.