DEBATT Et kritisk blikk på advokat­monopolet

Robert H. Grønbech ved Jusshjelpa i Nord-Norge mener retten til å gi rettsråd og representasjon under rettergang burde utvides og i større grad tilpasses dagens samfunn og behov.

Robert H. Grønbech Saksbehandler Jusshjelpa i Nord-Norge
Robert H. Grønbech er saksbehandler Jusshjelpa i Nord-Norge
Robert H. Grønbech
22.03.2019 / 22.03.2019 08:13

Diskusjonen har vært oppe tidligere i kjølvannet av advokatutvalget sine forslag tilbake i 2015 (NOU 2015:3). I advokatutvalgets forslag ble det foreslått en generell adgang til å gi rettsråd og større adgang for jurister og andre yrkesgrupper til å representere parter under rettergang.

Advokatutvalgets forslag er fornuftige og vil bidra til å gjøre rettshjelp mer tilgjengelig for folk flest. Til tross for dette virker det ikke som at en endring i det nåværende advokatmonopolet står for trappene. Hvorfor jeg mener dette er uheldig kommer jeg tilbake til senere. Før jeg går nærmere inn på hva jeg mener begrunner en endring i advokatmonopolet, tenkte jeg imidlertid først å forklare leseren bakgrunnen for hvorfor jeg ønsker å ta opp dette temaet.

Bistod arbeidstaker i tvist

Tankene om å skrive denne kronikken kom etter et møte med dagens regelverk og hvordan det nåværende systemet påvirker våre klienters rettsstilling. Kort fortalt var jeg ved å jobbe hos Jusshjelpa i Nord-Norge involvert i en tvist mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker.

Vi bisto arbeidstakeren som på svært tynt grunnlag hadde blitt sagt opp, mens han var sykemeldt. Arbeidstakeren var av utenlandsk opprinnelse og finansielt svak. Etter vår oppfatning fremsto det nokså klart at arbeidstakeren var usaklig oppsagt.

Uten å gå nærmere inn på saksforholdet, ble det innledet en forhandlingsrunde der vi prøvde å komme frem til et passende forlik. Tilbudene som ble presentert av arbeidsgiver va imidlertid langt under det vi anså som rimelig ut fra de faktiske forholdene i saken.

Kunne ikke ta saken til tingretten

At vi ikke greide å oppnå enighet var derimot ikke det jeg fant problematisk. Det jeg reagerte på var at det virket som at arbeidsgivers vilje til å imøtegå våre krav var betinget av en oppfatning at Jusshjelpa i Nord-Norge uansett hva ikke kunne ta saken til tingretten.

Selvfølgelig kan min oppfatning av denne situasjonen være feil. Kanskje arbeidsgiver og hans advokat så helt annerledes på saken.

Den følelsen jeg fikk var imidlertid ikke ny – det var noe jeg og andre kollegaer hos Jusshjelpa i Nord-Norge har opplevd – enkelte advokater og motparter tar ikke oss eller våre krav tilstrekkelig seriøst ettersom vi uansett ikke kan ta saken til retten.

I den nevnte saken ble nettopp tilfellet at vi ble nektet adgang til å opptre på vegne av vår klient. Etter å ha sendt inn stevning på vegne av arbeidstaker fikk vi avslag fra tingretten på søknad om å opptre som prosessfullmektig.

Dette etter at arbeidsgivers advokat hadde skrevet til den oppnevnte dommer at vår involvering ville true «advokatmonopolet» i Norge. Advokaten hadde nok kanskje rett i at vi var en trussel mot «advokatmonopolet». Saksbehandlerne i Jusshjelpa i Nord-Norge er ikke advokater. Ett advokatmonopol er imidlertid heller ikke ensbetydende med god rettssikkerhet for borgerne.

Ikke råd til advokat

I vår sak kunne ikke arbeidstakeren ta seg råd til advokat, ettersom advokathjelp er dyrt. Hvis ikke vi kunne ta saken, måtte han gå i retten alene. Dette godtok den oppnevnte dommeren i saken.

Paradokset i det hele var at vi som rettshjelper sto fritt til å råde arbeidstakeren til å gå i retten. Stevningen var det vi som hadde ført i pennen. Men på grunn av advokatmonopolet, kunne ikke vi representere klienten i tingretten.

Vår klient måtte stått der og prosedert alene, med ingen norsk, svært dårlig engelsk og mot en norsk arbeidsgiver med advokat. Ikke overraskende valgte vår klient å trekke søksmålet.      

I etterkant begynte jeg å tenke litt på det advokaten skrev om «advokatmonopolet». Hva er advokatmonopolet? Og hvorfor har vi det?  

Det første var relativt lett å finne ut. Advokatmonopolet er advokaters alminnelige rett til å gi juridiske råd og opptre i retten på vegne av en part. Denne retten er etter domstolloven i utgangspunktet forbeholdt advokater. For andre personer eller organisasjoner er det etter domstolloven § 218 annet ledd imidlertid mulighet til å få særskilt tillatelse fra staten til å gi rettsråd.

Adgangen for å opptre for retten er vesentlig snevrere. For andre enn advokater kreves følger det av tvisteloven § 3-3 at det kreves særskilt tillatelse fra den enkelte dommer i hver sak.

Når det gjelder advokatmonopolets begrunnelse mener jeg at det historisk sett er gode grunner for det. Mitt syn er imidlertid at disse grunnene ikke gjør seg like gjeldende i dag. Utviklingen samfunnet har gått igjennom de siste 50-60 årene gjør at dagens ordning ikke lenger er hensiktsmessig eller nødvendig.

Advokatmonpolet i et historisk perspektiv

Variasjoner av advokatmonopolet har vært praktisert i Norge i lang tid. Tidligere måtte en ha bevilgning gjennom kongelig resolusjon for å kunne være det man i tidligere tid kalte prokurator (Espeli m.fl, 2008, s. 33-34). Advokatmonopolet slik det er i dag skriver seg imidlertid fra lovgivning vedtatt på starten av 1900-tallet. 

Dersom vi ser tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, hvor det moderne advokatmonopolet ble stadfestet gjennom lov, er det lett å peke på store forskjeller fra det som er tilfellet i dagens Norge.

Samfunnet var enklere satt sammen, avstandene var større og teknologien var et lysår unna det den er i dag. Dette har også hatt betydning for hvordan advokatrollen har endret seg.

Jeg vil i det følgende vise hvordan lovgiver stadig har lovregulert flere områder og hvordan dette har ført til at advokaten sin rolle som generalist har endret seg.

Herunder vil jeg belyse forløpende hvordan andre kvalifikasjoner enn advokatløyve burde være tilstrekkelig for å oppnå den nødvendige kompetansen som rettshjelper (jeg bruker her ordet «rettshjelper» som samleord for personer som kan gi rettsråd og opptre under rettergang. En rettshjelper kan derfor både være en som gir rettsråd, en som kan opptre i retten eller begge deler).

Dramatiske endringer de siste 50-100 årene

Ser man tilbake i tid var Stortingets lovgiveraktivitet vesentlig mindre sammenlignet med i dag. Reguleringene som ble gitt dreide seg i all hovedsak om straff, visse former for offentlig rett og kodifisering av privates handelspraksis.

Eksplosjonen av forvaltningsregler, selskapsrettslige og privatrettslige regler er i et historisk perspektiv noe nytt. En kan spørre seg hvorfor dette er relevant.

For å ta et eksempel. Dersom Ola Nordmann er siktet for drap, vil det kunne gå utover hans liv og helse dersom det ikke stilles strenge faglige krav til de som gir han råd og representerer han.

Rettssikkerheten til den enkelte må her være i fokus. Rettsstaten Norge skal sikre innbyggerne mot vilkårlig behandling og gi vern mot overgrep fra både myndigheter og andre borgere.

Det sterke behovet for kvalifiserte advokater kan innenfor mange rettsområder sammenlignes med behovet for kvalifiserte leger, sykepleiere, politimenn mv. Rettsikkerheten til norske borgere har imidlertid flere sider.

På den ene siden må det kreves kvalitet i den hjelpen som er tilgjengelig. På den andre siden er det viktig at den kvalitetshjelpen faktisk er tilgjengelig for norske borgere.

Lang vei for å bli advokat

Poenget mitt er at veien til å bli advokat er lang. Når det kun er de som har master i juss og påfølgende praksis som er kvalifisert til å gi hjelp, fører dette til dyre tjenester som ikke er tilgjengelig for alle personer i det norske samfunn.

Jeg mener derfor en burde se på om det kan være alternative måter å oppnå den kompetansen som behøves. Eller kanskje om det kan være aktuelt å skille mellom kravene for å operere innenfor ulike rettsområder.

Hvorvidt naboen må fjerne et tre som hindrer utsikten for Kari Nordmann, er for eksempel et spørsmål som ikke er like vanskelig og inngripende som spørsmålet om Kari skal i fengsel.

Er det spørsmål om en person har krav på prisavslag for huset han har kjøpt er dette selvfølgelig viktig å finne ut av for kjøperen som føler seg lurt. En kan imidlertid spørre seg om det behøves syv års utdanning og praksis for å kunne gi juridisk hjelp til den fortvilte huskjøperen.

Særlig interessant blir dette spørsmålet når en ser på hvordan advokatens rolle i samfunnet har endret seg det siste århundre.

Advokatens utvikling fra generalist til spesialist

Det er slik nevnt tidligere ikke tvilsomt om at lovgivningen i Norge har økt dramatisk de siste 50-100 årene. Dette faktum i sammenheng med begrensningene datidens teknologi innebar kvantesprang hadde den direkte konsekvens at advokater tidligere i stor grad var generalister (Espeli m.fl, 2008, s. 440-441).

Kundegruppen til en advokat var som regel begrenset til den plassen hvor advokatkontoret var plassert. Det var vanskelig for en advokat i Trondheim å forholde seg til en sak som pågikk i Tromsø. Avstandene var store og mulighetene til å kunne gi god og effektiv hjelp var langt mer begrenset.

Sammenholdt med at spennet i rettsregler var vesentlig mindre enn før, vil det være rimelig å påstå at det tidligere ofte var mer hensiktsmessig for advokater å ha en bred portefølje av saker.

Det kan derfor argumenteres med tyngde at det før ikke fantes det samme markedet for spesialiserte advokattjenester slik tilfellet er i dag.

Her vil jeg imidlertid påpeke at det også tidligere var spesialister, da særlig i større byer, men dette markedet var betydelig mindre og samlet sett tenderte det nok til å favorisere allmennpraktikere.

En favorisering av allmennpraktikere tilsier at de som gir juridiske råd og representasjon burde ha en generell utdanning til grunn – slik den jusutdanningen var og er i Norge. Dette er derfor med på å begrunne behovet for et advokatmonopol.

Generalisten sin tid forbi

Som følge av den økende rettsliggjøringen av det norske samfunnet er derimot generalisten sin tid for lengst forbi.

Et grovt anslag av studieplanene til jusstudiene i Oslo, Bergen og Tromsø viser at en jusstudent i dag undervises i 16-25 emner gjennom studiet. Denne totalen utgjør imidlertid bare en liten andel av de emnene og lovene som det er mulig å fordypes i. Mange av rettsområdene en jusstudent går igjennom skrapes det også bare i overflaten på.

Det er den juridiske metode – evnen til å analyse rettskilder for å komme frem til et svar – som er selve formålet med jusstudiet. Den virkelige fordypningen i de ulike fagene skjer når en begynner å jobbe som advokatfullmektig og senere som advokat.

Som følge av den sterkt økende rettsliggjøringen samfunnet har gjennomgått har dette hatt den effekten at flere og flere advokater i dag velger seg et mindre utvalg av rettsområder som de behersker inn og ut.

At trenden innenfor advokatmarkedet er udiskutabelt. En beveger seg derfor i større grad bort fra rollen som allmennpraktiserende advokat fordi markedet favoriserer advokater med spesialkompetanse i større grad.

Samme utdanning

I dagens samfunn er det et stort marked for spesialiserte tjenester, i motsetning til det som kan sies å ha vært før. Da blir spørsmålet hvorfor jurister og andre yrkesgrupper som ofte innehar spisskompetanse innenfor ulike rettsområder ikke i større grad skal kunne operere med de samme forutsetninger som advokater.

Advokatutvalget sin gjennomgang av adgangen til å gi rettshjelp i Sverige og Danmark viser at ingen av våre naboland har lignende begrensinger i adgangen til å gi rettshjelp (NOU 2015:3 s. 52-54 og 63-66). Da blir spørsmålet hvorfor jurister og andre yrkesgrupper må søke om tillatelse for å gi rettsråd i Norge.

En jurist og en advokat har den nøyaktige samme utdanningen. Eneste forskjellen er at en jurist ikke begynner som fullmektig i et advokatkontor. En starter kanskje heller innenfor teknisk etat i kommunen, som rådgiver hos private selskap eller i forvaltningen.

Spørsmålet blir om en mener at det er en slik forskjell i juridiske ferdigheter og kunnskap mellom jurister og advokater at borgerne behøver en ekstra beskyttelse mot de rettsrådene juristene gir. Hvis svaret er nei, noe jeg klart mener, er det ikke noe argument for å opprettholde dagens begrensninger for å gi rettsråd for jurister.

Det samme spørsmålet kan stilles for mange andre yrkesgrupper hvor jussen er tett innvevd i deres daglige virke. Ta for eksempel økonomer, entreprenører, eiendomsmeglere, revisorer mv. Det er grunn til å tro at personer innenfor alle disse yrkesgruppene har gode forutsetninger til å gi råd innenfor deres respektive område. Det er bortkastete ressurser at det ikke oppfordres til at også disse yrkesgruppene skal kunne gi rettsråd innenfor deres respektive fagfelt.

Endringen til et stadig mer spesialisert marked innenfor jussen burde derfor åpne for liberalisering når det gjelder retten til å gi rettsråd.

Med flere som gir rettsråd burde også mulighetene for å opptre i retten være flere enn hva det er i dag.

Ikke hvem som helst

Advokaters rett til å opptre i retten følger av advokatløyvet. I dag er dette eneste måten å få generell adgang til domstolene. Jurister og andre yrkesgrupper må søke domstolene om særskilt tillatelse.

Ulempen med dette er at dette ikke gir noen forutberegnelighet for disse gruppene og deres kunder. Dersom en virkelig ønsker et mer diversifisert rettstilbud i Norge, må jurister og øvrige aktører sikres mer stabile rammevilkår.

Det å kunne ta en sak til retten dersom det anses nødvendig er en forutsetning for at andre enn advokater skal ha mulighet til å bli konkurransedyktig som rettshjelper. Øvrige oppmykninger i advokatmonopolet vil i all hovedsak være illusorisk dersom ikke jurister og andre kompetente mennesker ikke gis samme mulighet til stabile og forutsigbare rammevilkår for å opptre under rettergang.

Jeg averterer ikke for at hvem som helst skal kunne ta en sak til retten. Men det er god grunn til å tro at uavhengigheten til rettshjelpere vil påvirkes i stor grad av den usikkerheten de har når det kommer til å ta en sak til retten.

Et eksempel

La oss ta ta et eksempel. Juristen Sigrid gir råd i arbeidsrettssaker. Hun har klienten Peder som har blitt sagt opp av arbeidsgiveren. Anbefaler Sigrid å ta ut søksmål er det flere risikoer hun må ta i betraktning i motsetning til en advokat. For det første, dersom det tas ut søksmål og Sigrid ikke får opptre i tingretten, er det en stor mulighet for at Peder bytter ut Sigrid og heller tar seg råd til advokat. For Sigrid vil det derfor ikke være hensiktsmessig å ta ut stevning dersom hun vil være sikker på å beholde Peder som klient.

I tillegg burde Sigrid også ha i tankene at dersom Peder skriver stevning og hun ikke får godkjenning av den oppnevnte dommeren til å opptre som prosessfullmektig, kan det hende Peder blir stående i retten alene uten hjelp. Dette vil være til åpenbar ulempe for Peder, noe som tilsier at Sigrid nok vil være varsom med å anbefale å ta saken til domstolene.

Totalt sett vil dette kunne påvirke de rådene som Sigrid gir. Et annet aspekt er at det også er grunn til å tro at arbeidsgivers advokat vil kunne utnytte usikkerhetene Sigrid må ta hensyn til, ved å presse ned eventuelle forlikstilbud.

Dette vil kunne føre til at klienter som søker råd hos Sigrid vil kunne få dårligere rettsråd og dårligere forhandlingskort enn dersom de hadde tatt advokat. Ikke nødvendigvis fordi Sigrid er dårligere på jussen innenfor arbeidsrett sammenlignet med den gjengse advokat. Men fordi dagens system ikke sikrer stabile rammevilkår for andre enn advokater.

Det kan spørres hva som burde være løsningen på dette. Advokatutvalget nevner blant annet prosedyrekurs som et eksempel på noe som skal kunne kvalifisere for å ta saker til retten. For jurister tenker jeg dette kan være en god ide. Hvorvidt det må kreves noe mer for ikke-jurister for å få en generell adgang til domstolene har jeg ikke noe klart svar på.

Etterspørsel og pris

Dagens advokatmonopol svekker lavtlønnedes mulighet til å få god juridisk bistand

Den mest grunnleggende lære innenfor økonomi er at tilbudet i et marked påvirker etterspørsel og pris. Det er langt fra noen hemmelighet at markeder som i stor grad er skjermet fra konkurranse tenderer til å være dyre og mindre tilgjengelige for den vanlige mann. Det er grunn til å tro at dette også gjelder for advokatmarkedet i dag.

Advokattjenester er dyre. Prisen for advokater ligger etter Advokatbladet sine undersøkelser i 2018 rundt 2000 kr per time. (Gjennomsnittsprisen er 1673,00 kr eks.mva etter undersøkelsen. Sluttprisen for privatpersoner vil derfor være 2 091,25 kr med dette utgangspunktet. Prisene varierer imidlertid noe etter landsdel og rettsområdet det gis hjelp i.)

Det er ikke uten grunn at advokatforeningen i 2017 mente at forslaget om å la den offentlige satsen for advokatsalær forbli på 1020 kr per time var «fryktelig provoserende» (Advokatforeningen, 2018). Det har videre lenge vært et kjent problem at advokater unngår å ta saker i fri rettshjelp fordi betalingen på litt over 1000 kr per time er vesentlig lavere enn det en kan få i det private markedet.

Høy sluttregning

For de personer som derfor ikke kan få hjelp via for eksempel fri rettshjelp, og må ut i det private markedet, kommer sluttregningen til å bli høy. Dette gjelder særlig når adgangen til fri rettshjelp har såpass snevre inntektsgrenser og begrensede rettsområder det ytes hjelp i.

De fleste må inn i det private markedet uansett om de har råd til advokat eller ikke. For den vanlige nordmann blir da spørsmålet om den enkelte tvist er verdt å bruke 2000 kr per time på. Hvis svaret er nei, vil alternativet i de fleste tilfeller være å ikke gjøre noe med saken.

At folk lar være å forfølge tvister, rettigheter og krav på grunn av potensielt store omkostninger er noe det i stor utstrekning er grunn til å tro at skjer. Mindre juridiske problemer og tvister er mer vanlige enn store.

Jeg vil også her påpeke at en oppmykning i advokatmonopolet langt ifra vil medføre at rettshjelperyrket blir et lavtlønnsyrke. Det kreves erfaring og kompetanse for kunne gi kvalifiserte og forsvarlig rettshjelp. Det vil være direkte absurd å tro at en oppmykning i advokatmonopolet vil føre til prisdumping eller kundeflukt fra advokater.

Juridisk kompetanse skal ikke på noen måte undergraves. Imidlertid er det grunn til å håpe at en oppmykning i advokatmonopolet vil føre til at flere personer føler at juridisk bistand blir mer tilgjengelig for dem, noe som på sikt vil styrke rettssikkerheten i Norge.

I denne sammenheng vil jeg igjen ta opp med klienten jeg begynte denne kronikken med. Dersom vi på Jusshjelpa i Nord-Norge for eksempel kunne tatt et prosedyrekurs som hadde gjort det mulig å opptre i tingretten ville nok saken fått et bedre sluttresultat for vår klient. Det er i hvert fall min mening.

Kildeliste

Lignende innhold