Avtroppende likestillingsombud bekymret for menns levekår

Bjurstrøm sluttet som ombud for å begynne i sin nye jobb som nestleder i Arbeidsretten i oktober. Før hun begynner i sin nye jobb, ba vi henne kaste et blikk over skulderen.

Bekymringen for fremtiden for mange gutter og menn bringes til overflaten da vi spør henne hvilke saker hun mener det vil være viktig for det neste likestilling- og diskrimineringsombudet (LDO) å sette fokus på i årene som kommer.

– Jeg mener det er veldig viktig at det nye ombudet selv definerer hvilke saker som skal prioriteres, men jeg ville gjerne sett mer på gutter og menns levekår i det norske samfunnet, sier Hanne Bjurstrøm.

Gutter og menn tar mindre utdanning. De gjør det dårligere enn jenter og kvinner på skolen

Hanne Bjurstrøm

Hun forteller at hun har merket seg at mange gutter og menn taper på flere fronter, og at hun ser en gryende bevissthet rundt dette som et aktuelt samfunnsproblem.

– Gutter og menn tar mindre utdanning. De gjør det dårligere enn jenter og kvinner på skolen. Menns psykiske helse er stadig dårligere, og vi vet at menn har mye høyere selvmordsrate enn hva kvinner har. Vi vet også at menn er dårlige til å snakke sammen om sine problemer, at mange lever alene, og at mange menn ikke får barn. Hvis ikke samfunnet forholder seg mer offensivt til denne problemstillingen fremover, kommer vi til å stå overfor et stort uløst problem, sier Bjurstrøm til Juristen.

Problematisk «håndhilse-sak»

Mange begivenhetsrike år som ombud etterlater mange minner, og vi ønsker å få et aldri så lite innblikk i Bjurstrøms erfaringer.

– Hva har festet seg spesielt godt i din hukommelse etter nær seks år som likestillings- og diskrimineringsombud?

– Det er vanskelig å trekke frem noen spesielle spørsmål, da ombudet har et stort mandat og det har vært mange viktige saker. Det er mange grupper som utsettes for forskjellsbehandling og diskriminering, som ikke får den oppmerksomhet de fortjener, blant annet fordi mediene ikke fanger dem opp. Her har jeg særlig vært opptatt av rettighetene til kvinner i fengsel, og til utviklingshemmede. Noen saker skaper voldsom offentlig debatt, for eksempel saker hvor hensynene til religionsfrihet og kjønnslikestilling kolliderer. Den såkalte håndhilsesaken skapte en debatt det var krevende å stå i, sier Bjurstrøm.

Hun viser til saken hvor det ble satt på dagsorden at noen muslimske menn ikke håndhilser på kvinner.

– Dette står i kontrast til forventningene i Norge i forhold til kjønnslikestilling, sier Bjurstrøm. Tilsvarende debatt skaper spørsmålene om transpersoners rettigheter opp mot deler av det feministiske miljøet i Norge.  Debatten er utrolig polarisert, og tidvis hatefull. Det har slått meg flere ganger hvor dårlige vi er til å diskutere vanskelige spørsmål hvor ulike rettigheter står mot hverandre, og hvordan vi ofte mangler vilje og evne til å se motpartens situasjon og tolke utsagn i beste mening.

Personlig rolle

– Hvilke råd har du til din etterfølger?

 – Jeg mener man skal være veldig forsiktig med å gi råd til sin etterfølger. Stillingen som ombud er veldig personlig.  Etter mitt syn er det imidlertid viktig å prioritere noen utvalgte saker, og forfølge dem opp med alle tilgjengelige virkemidler. Norge er et land som har kommet veldig langt når det gjelder likestilling, og de sakene som gjenstår gjør det nettopp fordi de er vanskelige å gjøre noe med. Og skal du få gjort noe med ting som er vanskelige å gjøre noe med så må du konsentrere innsatsen.

– Er det saker du mener folk bør ta opp gjennom ombudet, som ikke, eller i liten grad, tas opp med ombudet i dag?

– Ombudet mottar mange veiledningssaker, og har analysert hvem som tar kontakt. Det viser seg at man får få saker som omhandler nasjonale minoriteter. Dette er grupper som er gjenstand for mange fordommer og diskriminering.  Også tror jeg vi trenger å høre flere unge fra minoritetsmiljøet.

Likestilling

– Kan du si noe om likestillingen i Norge, hvilken retning tar den, og hvorfor?

– Når vi snakker om likestilling så snakker vi om veldig mye. Ofte tenkes det på likestilling mellom kjønnene. På dette området er vi kommet veldig langt i Norge. Men fortsatt er det noen vesentlige utfordringer, blant annet at kvinner jobber mye deltid, og at kvinner har lavere lønn enn menn. Lovverket er godt nok, men det handler om gjennomføringen av dette, og det handler om betydningen av personlige valg folk gjør.

– Vi har et kjønnsdelt utdannings- og arbeidsliv, hvor kvinner ofte befinner seg i lavtlønnsyrker. Familiene organiserer seg ofte på en slik måte at det er kvinner som har hovedansvaret for omsorgsoppgavene. Dette får betydning for kvinners lønn og karriere. Jeg har tatt til orde for en todeling av foreldrepermisjonen og fått veldig mye motbør fra mange miljøer. Men jeg tror vi må prøve ut nye virkemidler dersom vi skal få kjønnslikestillingen inn i en ny fase.

– Og så må samfunnet anerkjenne den diskrimineringen som personer med nedsatt funksjonsevne er gjenstand for. Denne gruppen er Norges største minoritet.

– Hvilke tanker gjør du deg om jobben i Arbeidsretten?

– Jeg gleder meg til å ta fatt på viktige oppgaver i en domstol som har betydning for veldig mange.