«Ringetid til besvær»

Av Rolf Inge Salte, medarbeider i Jussbuss

I 1989 ble ringetiden i høysikkerhetsfengsel redusert til 20 minutter per uke. Det ble innført et ressurskrevende avlyttingsregime, som var den utløsende årsaken til at ringetiden måtte begrenses.

Norge ble med dette det eneste landet i Skandinavia med et tak på ringetiden. I 32 år har denne grensen blitt stående uendret. I mellomtiden har vi fått St. meld. nr. 37 (2007-2008), som ber om et minimumsnivå på en time per uke, uten at noe har skjedd.

Måten ringetidsbegrensningene gjennomføres på i dag, kan stride mot menneskerettighetene. Sivilombudsmannen har på denne bakgrunn igangsatt undersøkelse av kriminalomsorgens kontroll av telefonsamtaler.[1]

Ringetidsbegrensningen begrunnes i kapasitet, ettersom telefonsamtaler som oftest blir sanntidsavlyttet. Verken Danmark eller Sverige har en begrensning i antall ringeminutter for innsatte, og ivaretar sikkerhetshensyn på andre måter.

Jussbuss mener at kriminalomsorgen må se nærmere på hvilke alternative løsninger som kan benyttes for å i større grad tilrettelegge for kontakt mellom innsatte og pårørende, herunder muligheten for å forhåndsklarere pårørende slik det gjøres i Sverige.

Andre måter å frigjøre kapasitet på er ved tidsbegrenset lagring og stikkprøveavlytting. I alle tilfeller må behovet for avlytting bero på en individuell vurdering av den enkelte innsatte, og ikke som i dag gjelde for alle uavhengig av risikopotensiale.

Kort ringetid fører til problemer med tilbakeføringen til samfunnet. Både som følge av at innsatte ikke får tilstrekkelig med tid til å ringe og ordne praktiske ting som gjeld, husleie og lignende, men også ved at de ikke får opprettholde normal og jevnlig kontakt med sine nærmeste. Begge deler er viktige forutsetninger for en vellykket tilbakeføring.

Flere studier viser at jevnlig kontakt med venner og familie er en sentral faktor for vellykket rehabilitering.[2] Jussbuss mener at dagens regler om ringetid ikke er egnet til å ivareta innsattes behov for kontakt med omverdenen. Ringetidsbegrensningen på 20 minutter per uke ble angitt som en særlig utfordring av daværende justis- og politidepartementet allerede i 2008.[3]

Mange innsatte opplever at ringetidsbegrensningen hindrer kontakten med familie og venner.

I dagens samfunn har kommunikasjon en helt annen plass i livene våre enn på 80-tallet, og det er vanlig med spontan, hyppig og regelmessig kontakt. Jussbuss mener at ringetiden må oppjusteres for å fremme vellykket rehabilitering gjennom kontakt med familie og venner, og for å ivareta barnets rett til kontakt med sine foreldre.

I forlengelsen av dette, burde hensynet til barn av innsatte veie tyngre enn behovet for kontroll. Norges menneskerettslige forpliktelser tilsier at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle spørsmål som har betydning for barnet. Barn har behov for, og rett til, kommunikasjon med foreldrene sine, noe som taler sterkt for å utvide ringetiden.

Ringekostnadene i fengsel er høyere enn i samfunnet ellers.[4] Og selv om ringetiden økes, vil kostnadene kunne fungere som en praktisk begrensning i ringemulighetene, ettersom innsatte mottar svært lave dagpengesatser. Særlig for innsatte som ringer til utlandet, blir ringekostnaden vesentlig høyere enn ringeprisene utenfor fengsel. Jussbuss mener at kriminalomsorgen bør etterstrebe ringekostnader som samsvarer med samfunnet for øvrig.

Jussbuss erfarer at innsatte som ikke snakker norsk eller engelsk opplever ytterligere begrensninger. Det er ofte problemer med å få tilrettelagt for morsmålstelefoni, ettersom betjenter da ikke kan avlytte samtalen.

Nektelse av morsmåltelefoni er et sterkt inngrep. For mange utenlandske innsatte er telefoni den eneste muligheten de har for kontakt med pårørende. Dette gjør seg også gjeldende for samisktalende innsatte.

Det er på høy tid å følge opp en tilårskommen stortingsmelding. Jussbuss mener at ringetiden må rettighetsfestes til minimum en time per uke, med ringekostnader som ikke utgjør en praktisk begrensning.