Dommere i MR-utvalg: – Økende politisk aksept for press mot domstolene

– Vi dommere kan ikke sitte stille i vårt gullbur når dramatiske ting skjer med kollegaer som er under press. Da må vi snakke ut, sier Anne Horn og Frode Elgesem, henholdsvis leder og medlem av Dommerforeningens fagutvalg for menneskerettigheter.

Anne Horn er til daglig dommer i Gulating lagmannsrett og Frode Elgesem er dommer i Borgarting lagmannsrett.

Dommerforeningens fagutvalg for menneskerettigheter består av engasjerte dommere og har aktiviteter både nasjonalt og internasjonalt som gjelder ulike tema om menneskerettigheter og rettsstat. Utvalget har engasjert seg i menneskerettigheter både i samarbeid med norske myndigheter og med Den Internasjonale Dommerunion (IAJ).

I juni var de palestinske dommerne Yasmeen Hanna Salim Jarad, Saad Abdalhadi Mohammed Swaitti og Hala I. M. Shejaeya på besøk i Norge. Besøket var initiert og organisert av Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg i samarbeid med Domstoladministrasjonen med finansiering fra Juristforbundet. Før besøket i Oslo deltok delegasjonen i forbindelse med Dommerforeningens årsmøte i Trondheim. Der holdt dommerne en presentasjon som blant annet tok for seg domstolenes uavhengighet, menneskerettigheter, dommerutdanning og de svært vanskelige forholdene for rettsvesenet på Vestbredden. 

Dessuten arrangerte Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg i juni, sammen med Advokatforeningen, et møte om «Rettens aktører på USAs sanksjonsliste – konsekvenser for ICC og folkeretten». Der var bakteppet at USA har innført sanksjoner mot flere dommere og aktorer ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og det ble en samtale med Nicolas Guillou, dommer i ICC, om situasjonen ved domstolen og praktiske og prinsipielle effekter av sanksjonene.

– Lærer veldig mye

Anne Horn og Frode Elgesem peker på viktigheten av å støtte domstoler og menneskerettigheter både nasjonalt og internasjonalt, og forteller at dette arbeidet har vært en del av deres engasjement i mange år.

– En fellesnevner for mye av det vi ser handler om domstoler under press. Det gjelder mange domstoler for tiden og i mange deler av verden. Vi har hatt langvarige samarbeid med blant annet dommere i Polen, Guatemala og Tyrkia. Og det siste året har vi altså hatt møter med palestinske dommere, sier Horn.

– Nicolas Guillou og ICC er en annen variant av situasjonen som mange domstoler og dommere er i. Der er det internasjonale amerikanske sanksjoner mot dommere som fører til sterkt press og en veldig vanskelig kontekst å arbeide i.

– Noe av motivasjonen for oss er at vi lærer veldig mye av å ha denne kontakten med våre utenlandske kollegaer. Det gjør det lettere å få øye på mulige svakheter her hjemme, sier Elgesem.

– Må omfatte rettsstat

– Når det gjelder støtten til de palestinske dommerne, har jo det mye å gjøre med at Norge har anerkjent Palestina som stat. Hvis dette skal være et vellykket prosjekt, må det omfatte styrking av rettsstaten. Uten en velfungerende rettsstat vil ikke statsdannelsen bli vellykket. At vi får frem dette er veldig viktig, og det er noe vi kan bidra med, sier han.

– I Gaza ligger alt i grus, mens det på Vestbredden er et rettssystem til tross for svakheter, utfordringer og problemer.

Tema for møtene med de palestinske dommerne er blant annet hvordan de skal kunne klare å holde hjulene i gang i rettsapparatet, men også hvordan domstolene kan beskytte menneskerettighetene og praktiske spørsmål knyttet til domstolsadministrasjon.

– Det er veldig givende å være med og støtte noe av det som fungerer der og som det er viktig at ikke blir helt ødelagt, sier Horn.

De to forteller at dommerne på Vestbredden melder om svært mange praktiske problemer. Det er vanskelig i det hele tatt å komme seg på jobb gjennom de mange checkpoints som finnes på Vestbredden, og for parter i saker å møte. Dommerne på Vestbredden dømmer i «vanlige» palestinske saker – både straffesaker og familiesaker. Det er israelske militærdomstoler som behandler «sikkerhetssaker» og håndhever militære ordrer.

– De palestinske dommerne lever under et sterkt press. Situasjonen er ekstrem og mye er på nippet til å knekke. Det gjelder ikke bare domstolene, men også hele myndighetsapparatet, sier Horn.

Beredskap hjemme

De to forteller at de lærer mye av å møte dommere som arbeider i vanskelige situasjoner – lærdom de tar med seg.

– Ikke minst når det gjelder arbeid med beredskap her hjemme, enten det gjelder digitale rettsmøter eller annet. Vi ser egne sårbarheter. Hva kan skje hvis vi blir hacket og våre digitale systemer settes ut av funksjon? Man kan ramme våre domstoler fort på den måten. Gjennom dialog med andre får du perspektiver du ellers ikke tenker så mye på, sier Horn.

De beskriver dommerne de møter som menneskerettighetsforkjempere.

– Tradisjonelt har gjerne advokater stått i spissen og tatt menneskerettighetskampene gjennom sine saker. Men på grunn av økt press mot domstoler, må også mange dommere ta den kampen for å beskytte sin uavhengighet og kunne gjøre jobben sin i tråd med de internasjonale menneskerettighetene eller med EU-lovgivningen – slik som vi så i Polen. De som gjør det, blir ofte utsatt for sanksjoner. Men hvis domstolenes uavhengighet faller, da faller jo rettighetene til befolkningen. Det er den sammenhengen som er så viktig å få fram, sier Elgesem.

De mener det er mange eksempler på domstoler og dommere under press.

– Tyrkia var et mer sekulært samfunn, men er blitt autoritært. Andre kjente eksempler er Ungarn, Polen og i USA, men man har også sett utfordringer i europeiske land som Italia, Frankrike og Spania.

– Det er en økende politisk appetitt på å akseptere at domstoler, som skal kontrollere makt, utsettes for press. Domstolene skal gjerne reduseres og gjøres svakere. Der forståelsen for at rettsstaten er viktig svikter, øker aksepten for å gripe inn overfor domstolene og kanskje sette dem på sidelinjen. I Polen ble jo dommerne rakket ned på systematisk og fremstilt som en grisk elite som bare tenker på seg selv. Det var en stygg svertekampanje som var støttet opp under av politiske partier, sier Elgesem.

De norske dommerne sier deres polske kolleger svarte på en god måte.

– I tillegg til mye annet startet de en utradisjonell kampanje for å styrke tilliten til domstolene. De laget t-skjorter som ble ikoniske og var rundt på rockekonserter for å snakke med ungdom for å få opp oppslutningen om domstolen og grunnloven.

– Vi må snakke med folk

– Ut fra det bildet dere tegner av rettsstaten mange steder, ser dere lyspunkter?

– Jeg tror stadig større deler av befolkningen, både her i landet og kanskje internasjonalt, skjønner at domstolen ikke er til for seg selv, men for å sikre en rettsstat. Og dette er viktig – vi må innse at vi som dommere ikke kan overleve alene: Vi må ha med oss akademia, pressen og juristene – ikke minst innenfor forvaltningen. I Norge er vi en fredelig plett i verden, men samtidig må vi ruste oss for en regnværsdag, vi også, sier Elgesem.

De peker på at motkrefter våkner når man blir utfordret.

– I Polen synes jeg man så en oppvåkning og starten på en slags europeisk motstandsbevegelse som skaper større bevissthet om hva som står på spill, sier Horn.

De tar også med seg en annen lærdom og erfaring fra arbeidet i menneskerettighetsutvalget:

– Vi dommere må snakke med folk. Vi skal ikke drive politikk, men ha en bevissthet og rolleforståelse når vi blir utfordret. Som dommere har vi en plikt til å si fra når uavhengigheten og grunnleggende rettigheter blir utfordret. Men i dette arbeidet må vi likevel ofte tenke oss om en gang til og sørge for at vi får frem det helt grunnleggende av hva vi egentlig jobber med og hvilken rolle vi har i samfunnsmaskineriet.

De ser også at åpenhet er viktig.

– Og ikke minst hvordan bruker vi den og hvordan vi kommuniserer. Vi skal tåle søkelys på oss selv, men så må vi også kommunisere på en måte som gjør at folk forstår oss.

– Hvorfor har dere engasjert dere i dette arbeidet?

– Fordi jeg har sett at det nytter å støtte dem som står i frontlinjen. Og så ser jeg hvor vanskelig og tidkrevende det er å rette opp igjen feil som har blitt gjort, når først skadene på rettstaten er begynt. Derfor må vi ta tak i dette før dørene slås inn. Den typen erfaringer er utrolig lærerike og givende, sier Anne Horn.

– Som privilegerte borgere av verden og fra Norge kan vi ikke sitte her oppe uten å bidra med det vi kan. Jeg synes vi har klar plikt til å bidra der vi ser urett og behov, sier Frode Elgesem.