Intervjuene med Forbrukerrådet og Finans Norge er laget til Juristens papirutgave 3-24, som har "Digital rettssikkerhet" som tema.

I de to prinsippsakene (fra 2022 og 2020) Kluge-advokatene Amund Noss og Asle Bjelland prosederte for Høyesterett som gjaldt ID-svindel, stilte Forbruker­rådet som partshjelper for de som var svindlet.

Forbrukerrådets advokat Ingrid Sande Kvålen har solid erfaring i slike saker, og svarer på Juristens spørsmål om problemstillinger innen temaet ID-svindel.

– På hvilken måte deltok For­brukerrådet i disse sakene? Hvilken betydning mener du disse dommene har fått for den vanlige forbruker?

– Forbrukerrådet har en ordning som heter Advokatordningen, der vi bistår forbrukere i utvalgte prinsipielle rettsaker som kan få betydning for flere forbrukere. Begge disse to sakene var et resultat av Advokat­ordningens arbeid.

– Høyesterett har plassert ansvaret for svindelen hos bankene på en tydelig måte. For svindelutsatte forbrukere får dette betydning ved at ansvarsforholdet etter svindelen fastlegges mer riktig og forhåpentligvis også raskt etter at svindelen har skjedd. 

– Hvilken betydning har det at store advokatfirmaer bidrar med å føre prinsippsaker som Olga-saken for domstolen etter «No cure, no pay»-prinsippet?

– Jeg tenker det er et nyttig bidrag fordi det kan bidra til at «den svakes røst» blir hørt og kan føre til at rettsavklaringer skjer i deres favør. Dette kan igjen føre til mer riktig praksis hos bankene. Hvis advokatfirmaene velger saker med omhu, kan de bidra til å gjøre en forskjell for de som ellers ikke ville blitt hørt. Samtidig vil jeg oppfordre advokatfirmaene til å også bistå i de sakene som er i gråsonen, da disse også trenger juridisk avklaring.

– Hva bør man kunne forvente at den enkelte gjør for å selv for å forebygge eller unngå å bli svindlet?

– Forbrukerrådet er opptatt av at svindel må bekjempes på systemnivå og at profesjonelle aktører som har en reell mulighet til å forbedre systemene skal ha økonomisk initiativ til å også gjøre dette. Det er likevel en kjensgjerning at noen vil la seg lure av de stadig mer sofistikerte svindelmetodene som benyttes. Da gjenstår det å si at man må forsøke å ikke bli lurt, her har Økokrim gode tips til hva man bør være oppmerksom på. 

– Hva bør man kunne forvente at bankene og finansinstitusjonene gjør for å forebygge at deres kunder blir svindlet?

– Man bør kunne forvente at selskapene har systemer som identifiserer avvik, at de følger med og agerer på avvikende kundeaktivitet. I tilfeller der de mistenker svindel, er oppfølgingen av kunden ofte det avgjørende for om kunden velger å gjennomføre transaksjonen eller ikke. På dette punktet har nok bankene et forbedringspotensial.

Vil lære forbrukerne selvforsvar mot svindel

– Vi må alle, som forbruker, kunde og borger forsøke å unngå å bli svindlet, for det er en stor påkjenning å bli utsatt for en del av de svindel­typene vi ser. Mange svindelofre har jo også blitt utsatt for stor psykisk – og nå ser vi også fysisk – påkjenning i forbindelse med svindelen.

Dette sier forbrukerpolitisk direktør i Finans Norge, Gry Nergård, når Juristen ber om synspunkter fra bank- og finansnæringen på bekjempelse av ID-svindelbølgen.

– Lanserte tipssiden svindel.no

Nergård er jurist med tidligere erfaring fra blant annet Forbruker­ombudet, både som nestleder og som Forbrukerombud etter Bjørn Erik Thon. Hun begynte som direktør for forbrukerpolitiske saker i Finans Norge i 2016.

– Hva mener du man bør kunne forvente at den enkelte gjør for å selv forebygge/unngå å bli svindlet?

– Vi må alle som forbruker/kunde/borger forsøke å unngå å bli svindlet, for det er en stor påkjenning å bli utsatt for en del av de svindeltypene vi ser. Selv om man skulle få pengene tilbake fra banken, blir man usikker på hvilken informasjon svindlerne fremdeles har, og som de kan benytte til ny svindel. Mange svindelofre har jo også blitt utsatt for stor psykisk - og nå ser vi også fysisk - påkjenning i forbindelse med svindelen, svarer Nergård.

Hun fortsetter:

– For at vi skal kunne verne oss mot svindel, må vi vite litt om hvordan svindelen skjer så vi kan kjenne den igjen. Alle bankene i Norge gikk sammen og lanserte en informasjonskampanje i mai, som har gått på radio og tv, og som fortsatt ruller i sosiale medier: «No way - du lurer ikke meg». Vi lanserte også en side svindel.no. Siden og kampanjen viser nettopp noen typiske svindelsituasjoner, og gir tips om hvordan vi kan opptre for å unngå å bli svindlet. Vi ønsker å lære forbrukerne selvforsvar mot svindel.

– Har Finans Norge iverksatt noen konkrete tiltak for å gjøre svindel av kunder i banker og finansinstitusjoner vanskeligere?

– Hele finansnæringen har jobbet og jobber sammen med konkrete tiltak mot den svindelen vi ser til enhver tid. For noen år siden lagde vi en bransjenorm med tiltak som bankene innførte for å redusere faren for lånesvindel med BankID. Det gikk blant annet ut på å innføre kontrolltiltak for å undersøke om det faktisk var BankID-innehaveren som forsøkte å ta opp lånet. Det har hjulpet en hel del. Senere utviklet svindelen seg over til betalingsoverføring, og da måtte vi finne andre tiltak. BankID har fått mange brukere over på app, noe som kan være sikrere fordi man etterhvert får informasjon i appen om hva man er i ferd med å utføre.

– BankID bygger også er bedre antisvindelsysten for lettere å avsløre svindel hvor BankID benyttes. Bankene har transaksjonsovervåkningssystemer som kan oppdage mistenkelig aktivitet på kundenes konto, som dermed kan stanses. Bankene har også innført tiltak som beløpsgrenser, forsinkelser osv. - noe som kanskje gjør brukeropplevelsen i det daglige dårligere, men som er tryggere for kunden.

Hun forteller videre:

– Finans Norge har bygget et ekspertutvalg med deltakere fra bankene som overvåker trendene i svindelen og diskuterer og prioriterer nye tiltak fortløpende. Vi har også innledet nært samarbeid med Økokrim om forebygging. Ettersom svært mye svindel kommer via telefon i form av oppringing og sms, deltar vi også i en felles ekspertgruppe med teletilbyderne og telemyndighetene for å påvirke disse til å stoppe enda mer av svindelen før den kommer til kunden. Vi jobber med myndighetene for å se på ytterligere tiltak som kan innføres i form av samarbeid mellom banker, tele, politi og andre myndigheter for bedre antisvindelarbeid. Her er det lovgivning og hensyn som dette samarbeidet må avveies opp mot. Blant annet.

– Hvilket ansvar mener du at myndighetene for å bekjempe slik misbruk av BankID og identitet, og ivaretar myndighetene sitt ansvar på dette området?

– Det er for det første myndighetene som har det grunnleggende ansvaret for at alle som bor i Norge har én sikker identitet. Pass, d-nummer eller annen identifisering. Den digitale IDen som bankene eller andre utsteder, må bygge på den identiteten som personen har fått. Derfor er id-forvaltning et stort ansvar myndighetene har. Myndig­hetene får også nå ansvaret for at alle i Norge skal ha en eID (eIDAS, EU-regelverk). Det er fortsatt uklart hvordan de skal løse det, men vi anser det naturlig at de i alle fall snakker med BankID om mulige løsninger.

– Digital utenforskap – ved at flere grupper – funksjonshemmede, innvandrere m.fl. ikke får tilgang til BankID: Engasjerer banknæringen/Finans Norge seg i å bidra til å løse problemene disse opplever ved å ikke ha adgang til viktige steder som f.eks. Altinn og helsenorge?

– De første bankkundene fikk BankID i 2004. Den ble utviklet for å gjøre digital betaling og bank trygg å bruke. Senere har hele samfunnet bygget sin digitalisering rundt det faktum at «alle» har BankID. Det er fortsatt bankene som utsteder BankID, og ettersom denne da vil være knyttet til det kundeforholdet vi har til banken, må banken følge den strenge lovgivningen for anti hvitvask som gjelder for bankenes kundeforhold. Derfor kan ikke alle få BankID fra bankene.

– BankID har imidlertid foreslått at myndighetene kunne utstede en «bank-uavhengig BankID», som ikke er underlagt hvitvaskingsregelverket. Det har foreløpig ikke blitt noe av. Bankene har fokus på å levere banktjenester til alle - også de som ikke kan få BankID eller ikke er digitale av andre grunner. Det må være myndighetenes oppgave å sørge for at alle får tilgang til offentlige tjenester - også de som ikke er digitale.