Noen betraktninger rundt begrepet grunnleggende og en statsmakt som slår seg selv på munnen

Av: Jarle Aarstad, professor i innovasjon og entreprenørskap ved Høgskulen på Vestlandet

De fleste av oss har en klar forståelse av hva som menes med begrepet grunnleggende. Gode synonymer er fundamentalt og basalt, og rotordet til grunnleggende, grunn, betyr at øvrige elementer er underordnet i dets fravær. Et åpenbart eksempel er et hus som uavhengig av øvrige kvaliteter er uten verdi på usikker grunn. Altså, om det grunnleggende mangler er det øvrige betydningsløst. Et annet eksempel er et barn som aldri får en sunn oppvekst om grunnleggende behov som ernæring, kjærlighet og trygghet mangler, og en forsker som ikke gjør et grunnleggende godt datainnsamlingsarbeid vil aldri levere god forskning om dataanalyser er aldri så gode.

Siden begrepet grunnleggende i sin egenart har et utvetydig, presist og ufravikelig meningsinnhold gjenspeiles dette ved at rotordet er inkludert i vårt viktigste lovverk, Grunnloven. Den «inneholder de grunnleggende rettslige bestemmelsene om Norges statsstyre … og om de grunnleggende prinsippene Norge som stat skal styres etter» (lenke: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17).

Spesifikt sier f.eks. §104 at «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn», og det samme sier FNs barnekonvensjon. Paradoksalt blir det derfor da forrige regjering slo beina under meningsinnholdet i grunnlovsteksten og barnekonvensjonen da de med referanse til disse uttalte at «Det ligger i formuleringen ‘et grunnleggende hensyn’ at også andre hensyn, som motstridende hensyn, kan tillegges vekt i vurderinger av tiltak som berører barn, og at avveiningen etter omstendighetene kan føre til et annet resultat enn det som isolert sett vil være til barnets beste» (Prop. 62 L, 2020-2021). Her grunngir de altså med utgangspunkt i formuleringen «grunnleggende hensyn» at også motstridende hensyn kan tillegges vekt, men dette er en argumentatorisk umulighet. Når hensyn er grunnleggende kan det aldri, og i enda mindre grad med det grunnleggende hensynet selv som argument, brukes for å legitimere hensyn som motstrider det grunnleggende. For det første impliserer ordlyden «grunnleggende hensyn» at det i sin egenart ikke kan tilsidesettes, og særdeles ikke hensynet til barnets beste. For det andre impliserer ikke «et grunnleggende hensyn» at motstridende hensyn kan tillegges vekt siden det simpelthen er ingenting i ordlyden som tilsier det. Lovtekstens famlende forsøk på en argumentasjonsoppbygging blir derfor resonnementsløst og faller på sin egen urimelighet.

Men hva var da årsaken til at den urettmessig begrunnede og grunnlovsstridige Prop. 62 L (2020-2021) så dagens lys? Forklaringen er at våren 2021 mente regjeringen det var påkrevd med karantenehotell, også for barn, ved innreise til Norge, og lovteksten var umulig å utforme uten å forbigå grunnlovsteksten som beskytter barns grunnleggende rettigheter. En diskusjon av absurditetene i den medisinskfaglige begrunnelsen for den grunnlovsstridige Prop. 62 L (2020-2021) hører hjemme i et annet fora, men mitt poeng her er at ved innreise måtte foresatte vurdere om barnets grunnleggende hensyn skulle tilsidesettes, eller i motsatt fall ivareta deres beste som impliserte bøteleggelse eller domsavgjørelse. Det prinsipielt viktige i denne saken er derfor at grunnlovfestede grunnleggende hensyn, i dette tilfellet vedrørende barn, ble tilsidesatt, og har det skjedd en gang kan det kan skape presedens for gjentakelse.

Oppsummert er det dessverre trist å konstatere at lovgivende og utøvende statsmakt slår seg selv på munnen når de forvrenger meningsinnholdet av begrepet grunnleggende som sentral byggestein i vår rettspleie. På den måten devaluerer de Grunnloven ved å gjøre Lov til ulov og ulov til lov. Det er ikke usannsynlig at politiadvokater og andre før eller siden vil stå til doms for tjenesteforsømmelse ved å sette grunnlovens forsvars for barns grunnleggende hensyn til side. Når så skjer vil de muligens henvise til gjeldende lovverk, som i klartekst betyr at «vi fulgte bare ordre.» Men den har vi hør før, og vet hva utfallet ble.