«Bankpraksis i kollisjonskurs med finansavtaleloven»
Finansavtaleloven §37 pålegger finansinstitusjonene en tilbakeføringsplikt etter svindel. Gjennom årevis med saksbehandling, forhandlinger med og prosedering mot banker i svindelsaker, erfarer Jussbuss at flertallet av banker gjennomgående bryter denne, skriver Marie Biørnstad og Martine Heyerdahl Mellbye.
Av Marie Biørnstad og Martine Heyerdahl Mellbye i Jussbuss
Det betyr at en rekke ofre for BankID-tyveri har krav på kompensasjon fra banker for urettmessig tilbakeholdte egenandeler.
Finansavtaleloven § 37 gir kunden et krav på å få hele svindelutbyttet tilbakeført dersom han eller hun mener at kontoen har blitt belastet ved misbruk og det varsles banken innen riktige frister. Det eneste unntaket fra hva banken må tilbakeføre kunden, er en objektiv egenandel på kr 1.200.
For at banken kan unnslippe denne tilbakeføringsplikten, må kunden enten erkjenne ansvar for belastningen eller banken må reise sak for et tvisteløsningsorgan innen fire uker. Det vil normalt si Finansklagenemnda. Lovens forutsetning for at banken kan holde svindelofferet ansvarlig for mer enn kr 1.200 uten at kunden er enig, er altså at et uavhengig, rettslig organ slår fast at det er grunnlag for dette i kundens grove uaktsomhet, forsettlige pliktbrudd eller svikaktige fremferd.
Et av de tydeligste uttrykk for denne lovgiverviljen finnes i forarbeidene til finansavtaleloven av 1999, hvor det står:
«Når institusjonen er blitt varslet, har denne på sin side plikt til å tilbakeføre beløpet og erstatte rentetap fra belastningstidspunktet. Institusjonen kan imidlertid gjøre fradrag for eventuell egenandel etter § 2-27 første ledd som kontohaveren hefter for på objektivt grunnlag, jf annet punktum [finnes i dag i § 35 annet ledd].» [1]
Vår erfaring er at flere banker bryter denne plikten.
Gjennom innsyn i bankpraksisen via omfattende saksbehandling, tegner det seg et bilde av at bankene ofte velger å holde svindelutsatte kunder ansvarlig for en egenandel på minst kr 12.000 etter at svindelen er varslet. Deretter avsluttes saken, uten at det på noe tidspunkt reises sak for Finansklagenemnda. Praksisen skjer i strid med lovens ordlyd og klare intensjon; selv om banken skulle ha grunner til å mistenke at kunden er ansvarlig for mer enn egenandelen på kr 1.200, må banken likevel anlegge sak til avgjørelse for Finansklagenemnda.
Det er flere grunner til at denne praksisen er alvorlig.
Finansavtalelovens ansvarsregler er kompliserte. Paragraf 37 skal hindre at banken selv foretar vurderinger av kundens erstatningsansvar.. Konsekvensen er at banken stadig holder tilbake penger, og tjener på dette, også i de tilfeller hvor Finansklagenemnda ville konkludert med noe annet. Det er viktig å huske at loven skal ivareta privatpersoner i møte med en finansinstitusjon som oppleves både kompetent og uangripelig. Mange svindelofre er uten juridisk kompetanse og neppe klare over omfanget av tilbakeføringsplikten.
Prosesskostnader forbundet med tvist kan medføre at kunden unnlater å reise sak selv om han eller hun mener at kontobelastningen var uhjemlet. Paragraf 37 er gitt for å flytte prosessbyrden fra kunden til banken, fordi banken i motsetning til kunden har økonomisk evne til å forskuttere og pulverisere prosesskostnader og tap.
Tilbakeføringsplikten er en fanebærer for finansavtalelovens forbrukervernformål. Dette undergraves når banken tvinger prosessinitativet tilbake på svindelofferet.
Historien viser at det kan være utfordrende å oppdage egne lovbrudd når disse er systematiske og del av en omfattende praksis. Vi mener nåværende praksis i bankene er på kollisjonskurs med finansavtaleloven § 37. Hvis den opprettholdes, vil den også være i strid med den videreførte tilbakeføringsplikten i ny finansavtalelov § 4-32, som forventes å tre i kraft i starten av 2022. Konsekvensen kan være at mange svindelofre har krav på tusenvis av kroner tilbakeført fra de relevante bankene. Jussbuss etterlyser en forklaring og krever endring av praksis.
[1] NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag s. 147.
