Har hatt ulike lederroller i 25 år: – Jo lenger jeg har vært leder, jo tydeligere ser jeg hvor god utdannelse jeg har

Under studietiden hadde Christine Fossen aldri sett for seg at hun skulle ende opp i politiet. Et direktorat eller departement, kanskje bank eller forsikring, var lenge planen. Men da hun nyutdannet hadde fått et jobbtilbud hos Rikstrygdeverket og en mannlig medstudent uttalte at «det er et fint sted for dere jenter» takket hun nei til jobben og søkte jobb i politiet i Moss.

Etter noen år i Moss gikk turen videre til Drammen og Fossens første, og andre barn kom til verden. Etter en stund fikk hun en politiinspektør-stilling i Vadsø og hun tok med mann og de to barna nordover.

– Vi ble etter en kort tid skilt og han flyttet videre til Kautokeino, mens jeg ble igjen i Vadsø med to barn og en engelsk setter. Livet var stort sett mye jobb og barn, jeg satt ofte sent oppe om kveldene og forberedte aktorater, forteller hun.

Da hun i 1998 ble oppfordret til å søke på stillingen som politimester var hun først i tvil om hun var klar for ansvaret, om hverdagen ville gå opp.

– Det gikk greit fordi Vadsø er så lite. Det er korte avstander og alle kjenner alle. Hvis det var storm og veiene stengt ringte styrer i barnehagen og sa hvor ungene var. Alle visste hvilken rolle jeg hadde og hjalp til. Stod vi (aktor, forsvarer og dommer) fast i retten passet vi hverandres barn, forteller hun.

Ved et tilfelle reiste Sivilforsvaret hjem og passet barna når politimesteren måtte sette krisestab.

Fossen har i mange sammenhenger vært den som tok på seg ulike verv.

– Jeg har alltid vært den som har sagt ja til å være klassekontakt, russepresident, formann i Juristforeningen ved Universitet i Oslo, elevrådsleder og tillitsvalgt. Jeg har alltid sagt ja, det har bare blitt sånn, forteller hun.

– Jeg opplevde da jeg søkte politimester stillingen i Vadsø at jeg hadde tillit blant kollegaene mine. Selv om jeg ikke hadde noen erfaring som toppleder eller politimester hadde jeg i noen år sett hva politimesteren min gjorde og hadde tanker rundt dette. Jeg handlet mye på instinkt den første tiden.

Denne saken ble publisert i temautgaven om karriere og ledelse. Les flere av sakene her

Nyttig med jusutdannelse

Å handle på instinkt førte med seg både positive og utfordrende aspekter, forteller Fossen, som opplevde at hun lærte mye av feilene i sin første politimesterjobb.

– Som leder, og ellers, er det viktig å være ydmyk. Jeg lærte fort at å spørre om ting er viktig fremfor å tro at man kan mestre alt.

Fossen tror også selve jusutdannelsen er nyttig i en lederjobb.

– Jo lenger jeg har vært leder, jo tydeligere ser jeg hvor god utdannelse jeg har. Du får en evne til å se en sak fra to sider, veie for og imot, og så lande på en avgjørelse. Jo eldre jeg bli og jo lenger jeg har vært politimester, jo tydeligere ser jeg viktigheten av at en politimester er jurist, sier hun, og fortsetter:

– Jeg kjenner mange flinke folk som ikke er jurister som gjør en strålende jobb som politimester, så jeg vet ikke om jeg synes at man på død og liv må være jurist i en slik rolle, men jeg opplever det som er veldig god grunnutdanning.

Hun forteller at hun i starten av lederkarrieren innimellom syntes hun hadde kommet langt unna faget sitt, strafferett og straffeprosess.

– Men med tiden ser jeg tydeligere at faget går igjen i alt vi gjør. Jeg syntes det var veldig gøy å gå i retten, og har savnet det.

– Men da husker jeg jo bare de store spennende sakene, spesielt i lagmannsretten, smiler hun, og ikke alle småsakene, som ikke vedtatte forelegg for ulovlig snøskuterkjøring.

Ledercoach

Selv om jusutdannelsen har kommet godt med, skulle Fossen ønske hun hadde hatt tid til å prioritere å ta noe lederutdanning på et tidligere tidspunkt i karrieren.

– Hadde jeg hatt en enklere hverdag da jeg ble leder hadde jeg nok brukt mer tid på lederutdanning, men da jeg ble politimester hadde jeg små barn, det var rett og slett snakk om tid.

Fossen er foreløpig den eneste politimesteren som har hatt svangerskapspermisjon, og fikk sin tredje sønn da hun var politimester i Søndre Buskerud i 2003.

Det ble likevel en del kortere kurs og ledertreningsprogrammer, og faglige kurs, i regi POD/politidistriktene og Politihøyskolen. Da hun var politimester i Søndre Buskerud – hadde hun i flere år en personlig ledercoach.

– Hun lærte meg utrolig mye. Det var en veldig god løsning som var tilpasset meg. For meg har det vært viktig å være den jeg er, men være bevisst på svakheter og hva jeg ikke kan, og å bruke de gode folka jeg har rundt meg, sier hun.

Tidligere i karrieren har Fossen gjennomført gjennom ulike FN-kurs, United Nations Senior Leader Mission Course, Sjefskurset ved Forsvarets høyskole og TOPSPOC/Europols kurs i prosessledelse.

Fossen forteller at hun alltid har hatt det hun kaller et «internasjonalt hjerte», noe som førte henne til Hebron som sjef for TIPH, den internasjonale observatørstyrken på Vestbredden. Hun var på vei inn i sitt tolvte år som politimester i Søndre Buskerud, hvor hun blant annet hadde ledet politidistriktet gjennom Politireform 2000, 22. juli 2011 og tiden etterpå.

– Jeg gikk inn i mitt tolvte år i jobben, åremålet nærmet seg slutten, og vi visste at en ny politireform var på trappene hvor det ville bli færre politidistrikter. Jeg hadde så vidt begynt å tenke på at det var på tide med noen nye erfaringer da jobben i Hebron dukket opp og flere oppfordret meg til å søke, forteller hun.

Fossen reiste ned, mens mannen og barna ble værende igjen i Norge. Den yngste sønnen var da ni og et halvt år, mens nesteldste sønn gikk siste året på videregående skole og eldstemann studerte i Trondheim.

– Det var en utrolig spennende periode på halvannet år hvor jeg jobbet med internasjonal humanitær rett, menneskerettigheter og folkerett. TIPHs mandat var «to observe and report».

Fossen forteller også om viktige erfaringer om lederskap i en internasjonal operasjon med politi, sivile og lokalt ansatte fra forskjellige kulturer, og ulike land.

– Det var en bratt læringskurve, i et mangfold av kulturer. Det var politi fra Norge, Danmark og Tyrkia, Carabineri fra Italia, arabisktalende fra Sveits, Sverige, Danmark og Norge pluss lokalt ansatte palestinere. Jeg kom fra norsk politi, en linje-ordrestyrt etat og var vant til at når du ga en beskjed så ble det sånn, hvert fall stort sett.

– Gaza krigen i 2014 var det vanskelig sikkerhetsmessig, vi måtte heve sikkerhetsnivået, og pålegge observatørene flere begrensinger. Det var en krisesituasjon som påvirket våre oppgaver. Jeg måtte blant annet innføre portforbud og begrensninger på ansattes bevegelsesfrihet på grunn av sikkerhet. Det var ikke bare lett, særlig ovenfor dem som ikke var politi, forteller hun.

Måtte gå av som politimester

Som politimester har man med et stort ansvar og er utsatt hvis det oppstår konflikter, noe Christine Fossen selv fikk erfare da hun ble bedt om å fratre jobben som politimester i Sør-Øst politidistrikt.

Fossen hadde etter at hun kom tilbake fra Hebron vært konstituert politimester i Vestfold politidistrikt i 2015, og ble senere utnevnt som politimester i det nye Sør-Øst politidistrikt i 2016. Da skulle den nye politireformen implementeres.

– Det var mye misnøye med reformen, manglende ressurser og støy mellom ledelsen, primært meg som politimester og Politiets Felles­forbund. Sør-Øst var et av de mest kompliserte distriktene – fire gamle distrikt som skulle smelte sammen, veldig stort geografisk og mye kriminalitet. Det var krevende, sier Fossen.

Det ble blant annet leverte et dokument til daværende justisminister Jøran Kallmyr som beskrev en hverdag med for få ressurser, mye frustrasjon og konflikt.

Hun forteller at hun alltid har hatt i bakhodet og vært klar over at man som politimester i Norge kan havne i situasjoner hvor man må svare for seg og kanskje også gå av. Fossen sier hun likevel opplevde det vanskelig å forstå at hun måtte fratre.

– Prosessen ble krevende, det at jeg manglet overordnet tillit uten at dette i særlig grad ble begrunnet var tungt å svelge etter så mange år og mye hardt arbeid. At jeg måtte trekke meg kan jeg leve med, men prosessen rundt dette var ikke god. Det gode var at jeg kom til Justis­departementet, Sivilavdelingen, hvor jeg lærte utrolig mye og trivdes veldig godt, forteller hun.

Fossen ønsker ikke å kommentere dette ytterligere, men opplever at hun har lært mye av den perioden som hun tar med seg videre.

– Jeg har kommet meg videre, og vet at slike situasjoner er noe man som toppleder må være forberedt på. Det kan fort skje her i FN også, hvor vi opererer på marginene og i et veldig sikkerhetsmessig krevende landskap, sier hun om sin nåværende jobb over Teams fra Juba.

«Madam PC»

I november reiste nemlig Fossen ned til Juba, Sør-Sudan etter å ha blitt utnevnt av FNs general sekretær til å være sjef for FN-politiet, Police Commissoner UNPOL, i UNMISS, Sør-Sudan – den høyeste posisjonen noen fra norsk politi har hatt i FN.

Operasjonen UNMISS er FNs nest største fredsbevarende operasjon, og Fossen leder i underkant av 2000 politi, fra 49 nasjoner. UNMISS teller totalt over 20 000, hvorav 16 000 militære, 2000 politi og omtrent 2000 sivile, mange av dem jurister.

– Det er store kulturelle forskjeller med politi fra Russland, Bhutan, Brasil, Timor-Leste, Ukraina, Norge, Finland, Sverige, Angola, Etipopia, Rwanda, Ghana, Thailand, Kenya, Portugal, Senegal, Kina, Japan, Sveits, Sierra Leone, Canada, Malawi, USA, Australia og så videre, forteller hun.  

Fossen forteller at alle kaller henne «Madam PC (Police Commissioner)», og at få tør å si Christine.

– Det å lede her er annerledes enn i Norge, helt klart. Jeg savner ærlige tilbakemeldinger, og gode diskusjoner. Det «flate systemet» i Norge og trepartssystemet gjør at man som leder får gode råd og tilbakemeldinger. Her er mange mer opptatt av hva som gagner dem i dette systemet. Min jobb som øverste leder her fokuserer på gjennomføring av UNMISS mandat og hvordan utføre våre politioppgaver. Vi har lite tid til personalutvikling, karriereoppfølging, og for eksempel videreutdanning.

Fossen trekker frem at alt politi roterer mellom et til to års tjeneste, samtidig som de bor og jobber i krevende omgivelser.

– Vi må alltid ha et blikk og omsorg for kollegaene våre og stadig spørre «har du det bra?», sier Fossen.

– Jeg er utrolig glad jeg har den erfaringen jeg har som toppleder i norsk politi over så mange år. Jeg er ikke redd for å ta tak i ting. Fordi jeg er jurist, har lang politierfaring, vært påtaleadvokat, jobbet mye med seksualisert vold, jobbet i Hebron og vært toppleder lenge, opplever jeg at jeg har mye erfaring å bidra med.

Mandatet er å beskytte sivile og drive kapasitetsoppbygging av Sør-Sudansk politi, som stort sett er tidligere militære med ingen erfaring med politifag som for eksempel «community policing» og forebyggende arbeid.

– Seksualisert vold og overgrep er utbredt, og kulturelt betinget. Etniske konflikter gjør at befolkningen har lite tillit til eget politi, det er lite innsikt i og forståelse for behovet for å prioritere og jobbe aktivt med forebyggende tiltak mor seksualisert vold, sier Fossen.

– Dette er verdens mest korrupte land. De har få domstoler, rettssystem-rettsikkerhet finnes knapt utenfor hovedstaden. Grunnleggende menneskerettigheter er stort sett fraværende, 70 prosent av befolkningen lever på mat fra FN. Det er stor fattigdom, og mange kan ikke lese og skrive.

FN og UNMISS samt NGOer er til stede i hele landet.

– Vi har heldigvis ressurser og endel folk på bakken. Det er et stort behov for å bidra til rettsstatsbygging. Utvikling av en rettstat er grunnleggende dersom man skal skape et demokrati, sier Fossen.

Under første prat med Juristen over Teams må Fossen avbryte for å håndtere en personalsak. Hun forteller at det er litt andre type personalsaker som dukker opp her, men mye likt norsk politi.

– Akkurat nå har vi hatt en promillekjøring, men jeg synes straffeforslaget var for mildt. Jeg fikk forslag om inndragning av førerkort i en måned, noe som er altfor mildt når vedkommende hadde 1,5 promille og krasjet to biler inne i leiren her. Jeg har også hatt saker med seksuell trakassering, FN har absolutt null toleranse for dette, forteller hun.

– Folk som kommer fra systemer hvor politisjefen er veldig autorative syntes nok i begynnelsen at jeg var altfor hyggelig og smilende, men jeg er ikke nådig når det gjelder uorden i egne rekker.

Ble syk før jobbstart

Etter årsskiftet har Fossen sakte, men sikkert begynt å føle seg sikker på at hun har mye å bidra med i den nye jobben, etter å ha vært sterkt i tvil om hun i det hele tatt skulle reise. Omtrent en måned før hun fikk tilbud om jobben hadde hun nemlig fått påvist brystkreft.

Det var heldigvis ingen spredning, og kulen som ble operert ut var bitte liten. Fossen var nyoperert og skulle i gang med strålebehandling da tilbudet om FN jobben kom. I tillegg hadde hun akkurat blitt farmor for første gang, og trivdes svært godt i jobben i Justisdepartementet.

– Da jeg måtte gå av som politimester og begynte i Justisdeparte­mentet, sa tidligere Riksadvokat Tor-Aksel Busch at jeg ikke måtte bli bitter, «når en dør lukkes, åpnes en ny». Og det gjorde det jo.

– Fy søren, så glad jeg er for de 2 årene i Justisdepartementet. Der skulle jeg gjerne vært lenger, sier hun.

Hun landet likevel fort på at FN-jobben var en mulighet hun ikke kunne si nei til. Hun «ryddet seg ut» av Justisdepartementet, begynte med FN papirarbeidet og forberedelsene samtidig som hun gikk til stråling hver dag.

– Jeg var så sliten da jeg kom ned hit at jeg lurte på hvordan dette skulle ende. Jeg fokuserte på en dag av gangen, passet på å få mye hvile, og ble sakte, men sikkert tryggere på at dette ville gå bra, jeg fikk kreftene mine tilbake, og engasjementet, smiler hun.

– Jeg føler virkelig jeg har mye å bidra med her.

Selv om hun har lang erfaring som leder, opplever Fossen det som fint at hun som voksen trygg leder kommer inn i FN-systemet, uten FN-erfaring.

– De fleste lederne i FN har ofte lang FN erfaring og har jobbet seg oppover. Jeg har ingen forhistorie, og kan se ting med nye øyne.

Foreløpig er kontrakten på et år, men Fossen regner med at hun blir værende to til tre år.

– Denne jobben er krevende, du bor i et land med store sikkerhetsutfordringer, langt hjemmefra og borte fra familie og venner, men foreløpig trives jeg godt. Jeg blir 60 år om noen uker, har en utrolig spennende jobb, lærer masse og opplever at jeg har mye å bidra med.

Hun forteller at hun for noen uker siden var hos et av UNMISS sine «field offices» på grensen til Etiopia hvor de holdt en workshop i en flyktningleir. Sammen med sørsudansk politi trener de kvinner og menn i hvordan de selv kan bidra i det de kaller «Community Watch Groups»,  for å forhindre kriminalitet, vold og overgrep.

– Det minner litt om det vi hjemme kaller «natteravner». UNMISS har kapasitetsbygging og «community policing» som en viktig del av vårt mandat. Da vi kom ble jeg tatt imot av politikvinner som danset tradisjonell dans rundt oss, fantastisk opplevelse. Etterpå møtte jeg flotte kvinner med babyene sine, menn og de eldre som var tilstede. Vi fikk også et innblikk i hverdagen i en flyktningleir, forteller hun.

– Det gjør vondt å se hvordan barna lever i leirene, men UNMISS bidrar med noe positivt. Barna vinker alltid når vi passerer med de hvite FN-bilene våre.

Hva hun ønsker å gjøre når tiden i Juba er over, er Fossen foreløpig usikker på. På spørsmål om hun noen gang har tenkt på å gå vekk fra å være leder, svarer hun at hun har vært inne på tanken flere ganger i løpet av karrieren.

– Jeg har nok det, men så har jeg lurt på hva jeg skulle gjøre da? Jeg har vært politimester i godt over 20 år, jeg har lang ledererfaring fra norsk politi. Jeg har en advokatbevilling, men det er kanskje litt for sent. Jeg ser nok likevel ikke for meg at jeg vil sitte i en så krevende lederstilling som dette ved neste korsvei, sier hun.