– Et betydelig teknologisk etterslep i domstolene

Domstolkommisjonen skriver at domstolene må gjennomføre et digitaliseringsløft og viser til teknologi som muliggjør virtuelle rettsmøter, automatiske oversettelser, bedre plattformløsninger og utviklingen innen maskinlæring, som kan bidra til å gi dommere verktøy for beslutningsstøtte.

Domstoladministrasjonen har gjennom prosjektet Digitale domstoler en langsiktig satsing for å modernisere og effektivisere domstolene, men det teknologiske etterslepet i domstolene beskrives likevel som betydelig.

Det mangler nødvendig IKT-utstyr, og mange domstoler har teknisk utstyr som har oversteget forventet levealder. Det er også flere svakheter og utviklingsbehov i saksbehandlingssystemet Lovisa, skriver Domstolkommisjonen, som også mener kulturen i domstolene har vært preget av skepsis til endring av arbeidsprosessene gjennom bruk av teknologi.

«I likhet med annen offentlig sektor vil også domstolene i tiden fremover gjennomgå en digital transformasjon. Det vil innebære radikale endringer både når det gjelder samhandling med brukerne og oppgaveløsningen», heter det i NOUen fra Domstolkommisjonen.

Digitaliseringen reiser også utfordringer – som tilstrekkelig gjennomsiktighet om datagrunnlag og algoritmer som brukes i domstolene. Og også hvordan man sikrer offentlighet. Hvis arbeidsprosesser digitaliseres, må offentligheten sikres på en annen måte enn ved å ha åpne høringer i en rettssal.

Mulighetene

Dette er noen mulige teknologier og teknologiske løsninger som kommisjonen mener kan være aktuelt i domstolene:

• Samhandlingsteknologier gir mulighet for å gjennomføre møter eller kommunisere uten fysisk tilstedeværelse. Teknologien kan tas i bruk både i saksforberedelsen og under rettsmøter. Kan også være nyttig ved veiledning rettet mot publikum, for eksempel nettskjemaer, hjelpetekster, video og chatrobot.
• Digitale plattformer som muliggjør samhandling mellom ulike parter. For eksempel skal DA gjøre saksbehandlingssystemet Lovisa om til en plattformløsning. Det vil kunne forenkle samhandling mellom aktørene og tilgjengeliggjøre materiale på ett sted.
• Nettbasert tvisteløsning der bevis, saksinformasjon og argumenter sendes til domstolen via en digital plattform. Dommere avgir sin avgjørelse gjennom den samme plattformen. Det er en skriftlig behandlingsform, som i mindre grad åpner for muntlig hovedforhandling.
• Nettbasert straffeprosess i saker som kan karakteriseres som relativt rutinepregede. I mange tilfeller vil siktede ha erkjent straffskyld og straffutmålingen vil også tidvis kunne være ganske standardisert. Det reiser imidlertid en del grunnleggende spørsmål som bør utredes nærmere.
• Kunstig intelligens vil bli viktig ved utvikling av verktøy som kan fungere som beslutningsstøtte for dommere. Bruk av kunstig intelligens i rettsvesenet reiser imidlertid en rekke nye problemstillinger som må analyseres nærmere.
• Stordataanalyser kan være relevant for eksempel i analyser av tekster og tekstdokumenter. Kan brukes til å kartlegge likheter og forskjeller mellom ulike dommer. Eller til å finne bevis i store mengder elektroniske dokumenter. Eller til beramming av rettssaker, der analyser kan brukes til å identifisere enkeltsaker som har særlig høy sannsynlighet for å falle bort.
• Automatisk oversettelse er et aktuelt bruksområdene for kunstig intelligens i domstolene på kort sikt. En utfordring ved dagens praksis med bruk av tolk er kvalitetskontroll. Dessuten kan høye kostnader til tolking reduseres.
• Blokkjede (blockchain) der hver deltaker har en fullstendig kopi av alle dataene, kan bli interessant for å autentisere digitalt bevismateriale, håndtere identiteten til parter og vitner eller sikre autentisiteten av dommer i forbindelse med tvangsfullbyrdelse.

Kontroversiell bruk

Når det gjelder kunstig intelligens, viser Domstolkommisjonen til at denne teknologien åpner for en rekke muligheter. Som for eksempel i saker med internasjonale rettskilder, der av kunstig intelligens kan gi dommeren bedre oversikt og hjelp til å analysere.

Det kan også være støtte til å beregne fremtidig økonomisk erstatning eller kompensasjon i ulike tvistesaker. Man kan også tenke seg at det i fremtiden vil være mulig å få en digital utreder som kan skrive utkast til dom, skriver kommisjonen

Mer kontroversielt vil det være å bruke «prediktive modeller» som grunnlag for rettslige avgjørelser: Modeller som skal kunne angi sannsynlighet for fremtidige hendelser basert på historiske data.

«Selv om prediktive modeller ikke er tatt i bruk i norsk rettsvesen, må også norske aktører forholde seg til dem både gjennom internasjonalt samarbeid med land der teknologiene er tatt i bruk, og i saker der partene kan tenkes å bringe denne typen data inn for retten som bevismateriale», skriver kommisjonen.

«Hvorvidt avgjørelser i domstolene kan overlates til en robot, eller om en dommer må stå ansvarlig, reiser mange spørsmål. Det vil kreve grundige utredninger, hvor rettslige, etiske og teknologiske problemstillinger vurderes», skriver de.

Kommisjonen påpeker at krav til rettssikkerhet og uavhengighet må ivaretas, og skriver:

«Dommere bør være representert i alle steg av utviklingsfasen av løsninger som griper inn i dommerarbeidet. Der en digital løsning er nær knyttet opp mot utøvelsen av den dømmende virksomheten, må dommere være involvert i beslutningen om hvordan løsningen skal utformes.»