- Som jus­student lærer du å løse konkrete tvister, men får lite innblikk i jus­forskning

I fjor valgte fire jusstudenter forskerlinjen ved Universitetet i Bergen, en slags utvidet masteroppgave hvor studentene forker på et selvvalgt tema med tett oppfølging av fakultetsansatte. I år var antallet som valgte linjen 15.

– Det er på våren man søker, og kanskje mange som hadde tenkt på utveksling innså at det kunne bli vanskelig på grunn av pandemien, tror Dina Calligaro Ingebrigtsen.

Det var i alle fall tilfelle for henne: hun hadde en stund veid opp og ned mellom forskerlinjen og utveksling. Nå er hun et halvår inn i programmet, og trives godt med valget.

– Vi får prøve og lære oss en arbeidsmetode som man bruker når man jobber som stipendiat, og som man ikke har noe særlig av ellers på jusstudiet, sier hun.

Calligaro Ingebrigtsen forteller at hun er spesielt opptatt av menneskerettigheter i jussen, og da hun i tillegg til forskerlinjen ble ansatt i halv stilling som vitenskapelig assistent innen arbeidsrett begynte hun å fundere på hvordan hun kunne kombinere de to temaene.

Valget falt til slutt på å skrive masteroppgave om bruk av religiøse plagg og symboler på arbeidsplassen.

– Som halvt ansatt og halvt student får man et unikt innblikk i hvordan man driver med juridisk forskning som er nyttig å ha med seg uansett hva man ønsker å gjøre videre. Skulle man ende opp som advokat som jobber mest med enkeltssaker er det likevel en fin arbeidsmetode å ha med seg. Vi lærer også utrolig mye om språk og skriving, sier hun.

LES OGSÅ: - Det vil ikke være overraskende om flere søker seg til det man opplever som trygge jobber i disse usikre tidene

Mye jobb

Calligaro Ingebrigtsen trekker frem tid og ro til å jobbe med et tema over lang tid som årsaker til at hun valgte forskerlinjen. Et godt oppfølgingsopplegg og stillingene som vitenskapelig assistent som ble utlyst var også en drafaktor.

– Det er ganske mye jobb, og en del mer utfordrende enn jeg hadde trodd. Men det er utrolig spennende å kunne fordype seg på den måten, selv om det til tider kan være ganske slitsomt – i alle fall nå med mye hjemmekontor.

Om hun ender opp i akademia selv er ikke studenten sikker på ennå, men opplever at mange jusstudentene ikke er fremmed for tanken.

– Som jusstudent lærer du å løse konkrete tvister, men får kanskje litt lite innblikk i jusforskning, sier Calligaro Ingebrigtsen.

Hun peker også på at det ofte er de store firmaene som er synlige på fakultetet ettersom de sponser arrangementer og er på stands.

– Det vil være dumt om studentene tenker at dette er det eneste som finnes. At fakultetet er mer til stede, markedsfører seg selv som arbeidsgiver og tilbyr denne muligheten er veldig viktig.

Satset på rekruttering

Synne Sæther Mæhle er emneansvarlig ved forskarlinjen og professor ved Det juridiske fakultet. Hun forteller at fakultetet har satset sterkt på å rekruttere til forskerlinjen dette studieåret. Søkerne ble tilbudt en rekke stipender, både fra eksternfinansierte prosjekter og av fakultetet, og det ble opprettet flere vit.ass.stillinger spesialdesignet for å kunne jobbe for en forskningsgruppe og skrive en masteroppgave samtidig.

– Tre av vit.ass.-stillingene er finansiert av fakultet, og tre er knyttet til et nasjonalt forskningsprosjekt om rammevilkår og regelverk i havbruksnæringen. Samtidig ga vi målrettet informasjon om de gode mulighetene på forskerlinjen: Vi tilbyr tett oppfølging, mulighet for faglig fordypning og frihet til å arbeide i et helt år med en selvvalgt problemstilling. Dette viste seg å være attraktivt for et bredt spekter av svært godt kvalifiserte søkere, forteller hun. 

Sæther Mæhle forteller videre at siden forskerlinjen skal rekruttere forskertalenter, stilles det samme formelle karakterkravet som ved opptak til PhD-programmet.

– I dag fremhever vi samtidig at forskerlinjen gir kompetanse som også er relevant og aktuell for en rekke andre jobber som krever god juridisk metode og bred kunnskap om hvordan man skriver grundig og solid om rettslige problemstillinger. Dette har gitt bred rekruttering blant de aller beste jusstudentene.

På forskerlinjen er hver student knyttet til en forskergruppe og har en individuell veileder.

– Forskerlinjen har dessuten et bredt felles emneprogram som strekker seg gjennom hele studieåret. Her samles alle forskerlinjestudentene og jobber med blant annet juridisk metode, klart språk, tydelig formidling og målrettet prosjektpresentasjon. Det siste er viktig fordi forskerlinjestudentene legger fram prosjektene sine i flere, ulike forskningsmiljøer gjennom hele studieåret, sier Sæther Mæhle.

– Forskerlinjen gir også konkret erfaring med hvordan man arbeider som rettsforsker og innsikt i hva rettsvitenskap og rettsvitenskapelig forskningsmetodikk generelt sett går ut på. Det felles emneprogrammet har derfor flere aktiviteter sammen med PhD-programmet på fakultetet. Forskerlinjeløpet gir altså variert faglig fordypning samtidig som man hele tiden har sin egen oppgaveskriving i fokus.

Hun mener at gjennom å lære om rettsvitenskap – og å få en smakebit på det å være rettsforsker selv – trener man på å trekke opp brede perspektiver på rettslige spørsmål, skape dyptpløyende analyse og stille kritiske spørsmål ved samspillet mellom juss og samfunn.

– Slik sett er forskerlinjen en grunninvestering i en fremtidig juridisk karriere, spesielt innenfor akademia. I dag er flere av forskerlinjens tidligere studenter stipendiater på PhD-programmet på fakultetet, sier hun. 

Mange UiO-ansatte tidligere vit.ass

Ved Det juridiske fakultet på UiO har jusstudentene mulighet til å velge mellom en 30 eller 60-poengs masteroppgave, hvor 60-poengsoppgaven ligner noe på forskerlinjen ved UiB.

Det er i praksis de studentene som ansettes som vitenskapelige assistenter som velger den største masteroppgaven, omtrent 40-50 studenter hvert år.

Studiedekan Tarjei Bekkedal beskriver vit.ass-ordningen som helt sentral i rekrutteringen til universitetet.

– Vi  har ingen utfordringer med rekruttering. Vi har en aktiv, men nøktern tilnærming til det. Det er forskjell på å jobbe som advokat og å jobbe i akademia, og vi vil ikke pushe noen, sier han.

Studentene som er vitenskapelige assistenter får tett oppfølgning og deltar aktivt i det akademiske miljøet. Bekkedal vet ikke hvor mange som ender opp i akademia senere, men forteller at veldig mange av de ansatte ved fakultetet har vært vitenskapelig assistenter tidligere.

Han opplever at det vanligste er at man velger å jobbe med noe annet noen år før man vender tilbake til en eventuell jobb på universitetet.

Ellers dette semesteret har fakultetet sett en økning på nærmere 50 prosent i antall avlagte valgfagseksamener, noe som er mye mer enn det som kan forklares med at utvekslingsmuligheter har falt bort.

– Det har vært en veldig krevende situasjon, men lærerne, administrasjonen og studentene selv har gjort en kjempejobb, sier Bekkedal.