Domstolkommisjonen skriver i sin utredning at domstolenes kontroll av forvaltningen er begrenset – og påpeker at forvaltningen har økt virksomheten gjennom flere år og hver dag treffer et høyt antall enkeltvedtak som er avgjørende for borgernes rettigheter og plikter. 

Advokat Nicolai V. Skjerdal er prosessfullmektig i Tolga-saken, der det er tatt ut erstatningssøksmål mot både staten og kommunen.

– Overordnet vil jeg si at vi i Norge i det store og hele har et godt utviklet regelverk som ivaretar individets rettssikkerhet på de ulike forvaltningsområder. Myndighetsovertramp som måtte finne sted har mange grunner, men gjennomgangstrekket er svikt hos myndighetsutøveren. Opprydning og restitusjon for den som rammes forutsetter gjerne effektiv juridisk bistand, sier Skjerdal.

– Som systembetraktning vil jeg peke på som én svakhet at ordningen med fri rettshjelp ikke er tilfredsstillende. For det første fordi de fleste typer av forvaltningssaker faller utenfor ordningen. For det andre fordi behovsprøvingen av rettshjelp utelukker nærmest enhver som har arbeidsinntekt, eller som er samboer/gift. For det tredje fordi rettshjelp – når den innvilges – kommer med begrensninger som jeg svært ofte erfarer er utilstrekkelig for nødvendig ivaretakelse, enten i form av timeantallsrammer i utgangspunktet eller ved timereduksjon i etterkant av utført arbeid, sier han.

Tolga-saken

Nicolai V. Skjerdal er advokat for to av brødrene i den såkalte Tolga-saken. I saken, som ble avdekket av VG, hadde tre brødre fra Tolga i Hedmark blitt satt under vergemål mot sin vilje og uten å vite det vært registrert som psykisk utviklingshemmet.

Saken førte til granskning og tilsynsorganer slo fast at det hadde skjedd systematiske feil på alle nivåer av forvaltningen.

– Gis det fri rettshjelp i saken?

– Brødrene har frem til nå fått innvilget rettshjelp. Det gjenstår å se om det blir innvilget rettshjelp til gjennomføring av søksmålene, sier Skjerdal.

– Er Tolga-saken et eksempel på at det er viktig å ta slike saker til retten for full gjennomgang?

– Tolga-saken er gransket av et Regjeringsoppnevnt utvalg, i så måte er saken ikke typisk. Sivilombudsmannen er en viktig og meget verdifull instans for ivaretakelse av lovlighetskontroll med forvaltningen. Men dersom det er behov for å fremme krav om tilsidesettelse av vedtak og/eller erstatning, vil sak for domstolene stort sett være eneste mulighet for enkeltpersoner å få prøvet sin sak. 

– Hvor viktig mener du det er at borgerne, samfunnet og politikerne får vite om tilfeller hvor forvaltningen går for langt, og dermed begår krenkelser mot enkeltindivider?

– En overfor myndighetene årvåken, etterforskende og kritisk presse er grunnleggende, sier Skjerdal.

– Må være ressurssterk

– I hvor stor grad tror du gjennomsnittet av de som blir hevdet å ikke ha samtykkekompetanse, som blir satt under vergemål, og som på annen måte blir umyndiggjort, er i stand til å hevde sin rett og å ta til motmæle med en slik styrke at forvaltningsvedtaket eller vedtakene kan bli overprøvet av retten?

– Den som anses ikke å være i stand til å ivareta sine anliggender vil ikke bli lyttet til. Som advokat har man også et vanskelig startpunkt dersom man er avhengig av samtykke fra eventuell verge for å kunne bistå. For å bryte gjennom denne motstand, er det min erfaring at klienten enten må være uvanlig ressurssterk – hvilket i så fall gir godt grunnlag for å angripe vurderingen om manglende samtykkekompetanse – eller at vedkommende har nærstående som står fast ved klienten.

– Hva bør endres?

– Som jeg har vært inne på er rettshjelpsordningen i sin utforming og praktisering i større grad ekskluderende enn ivaretakende. Dersom vi først skal ha en rettshjelpsordning, så må den gjøres mer effektiv. Dagens ordning tjener etter mitt syn begrenset hensikt.

– Dertil er jeg betenkt over at prosessreglene medfører at den som måtte tape en rettstvist mot offentlige myndigheter kan ende opp med et stort saksomkostningsansvar i tillegg til de konsekvenser som saksnederlaget måtte føre med seg. Dette skaper en prosessrisiko som i praksis hindrer enkeltpersoners rett til å få prøvet sin sak for domstolene. Omkostningsreglene burde etter mitt skjønn være mer nyansert når enkeltpersoner står mot offentlige myndigheter.

Høy terskel for å prøve saker mot forvaltningen

– Kan medføre at domstolene ikke fyller rollen som garantist for borgerne mot urett

Domstolenes kontroll av forvaltningen er begrenset. I internasjonal sammenheng synes Norge å skille seg ut med liten grad av domstolkontroll.

Det skriver Domstolkommisjonen i sin utredning. Bakteppet er en forvaltning som har økt virksomheten gjennom flere år og som hver dag treffer et høyt antall enkeltvedtak som er avgjørende for borgernes rettigheter og plikter.

En god del av vedtakene blir påklaget og Statskonsult beregnet tidlig på 2000-tallet at statsforvaltningen alene behandlet 60 000 klagesaker årlig, ifølge utredningen, som sier at det neppe er blitt mindre på de siste 20 årene.

En analyse kommisjonen har gjennomført, indikerer at det relativt sett er en liten andel av de sivile sakene for domstolene som gjelder konflikter mellom borgere og det offentlige: I underkant av 7 prosent av alle alminnelige tvistesaker som ble ført for norske tingretter mellom 2016 og 2018, kan kategoriseres som forvaltningsrettslige.

Utlendingsrett og skatter og avgifter utgjorde i 2018 de klart største spesifikke kategoriene innenfor de alminnelige tvistesakene som gjelder overprøving av forvaltningsvedtak. Utlendingsrett utgjør 33 prosent, mens skatter og avgifter utgjør 28 prosent.

Både kategorien «plan- og bygningsrett» og kategorien «offentlige anskaffelser» er relativt små. Helserett, velferdsrett og utdanningsrett utgjør også kun små prosentandeler.

Høy terskel

«Nesten uansett hvilket perspektiv som anlegges, synes Norge å skille seg ut når det gjelder grad av domstolkontroll av forvaltningen», skriver kommisjonen, og stiller spørsmål ved om domstolene fyller sin rolle som kontrollør av forvaltningen.

Det pekes på at forvaltningen nyter stor tillit i befolkningen, at det er vide klagemuligheter i forvaltningen og at det er flere kontrollmekanismer. Men også at tidkrevende og kostbar domstolsbehandlingen øker terskelen for å anlegge søksmål.

«Rettshjelpsordningen i Norge er i tillegg svært begrenset, slik at befolkningen stort sett selv må bære kostnadene ved å føre sivile saker for domstolene», skriver kommisjonen.

«Samlet sett er det en fare for at terskelen for å prøve saker hvor forvaltningen er part, er så høy at det svekker muligheten til å endre forvaltningens praksis der det eventuelt skulle være nødvendig. I ytterste konsekvens medfører det at domstolene ikke fyller sin rolle som garantist for borgerne mot urett», advarer utredningen.