Ombud med 50 jurister i staben

Hun går fra å være kommuneadvokat i Oslo, med 24 ansatte advokater, til å begynne som Sivilombudsmann, med mer enn dobbelt så mange jurister i staben.

Hva kan så de 50 juristene som jobber hos Sivilombudsmannen vente seg når deres nye sjef kommer inn gjennom inngangsdøra? Juristen besøker Hanne Harlem på hennes kontor som kommuneadvokat, få dager før hun begynner i sin nye jobb.

Vi spør henne først om hun kan huske avgjørelser eller standpunkter og råd, hun har gitt som kommuneadvokat, som hun helst vil glemme:

– Jeg er heldigvis skrudd sammen sånn at jeg ikke så ofte dveler så lenge ved avgjørelser jeg har tatt. Så fremt det ikke er noe jeg har gjort i løpet av de siste dagene. Da kunne jeg gått og gruffet. Men det har det vel egentlig ikke vært.

– Så du er ingen dveler?

– Når situasjonen fortsatt er aktuell, så er jeg vel det. Da kan jeg gå og gruble og komme tilbake til problemstillingen. Våkne om natten, om enn ikke plagsomt, og gjøre meg tanker av typen – kanskje vi kan løse det sånn ja! Men når det er passert og saken er ferdig, tenker jeg ikke så mye på det. Det måtte være hvis jeg blir kritisert og angrepet for rådet eller standpunktet i ettertid. I så fall prøver jeg nok å se det ut fra situasjonen når rådet blir gitt, heller enn å tenke på det i etterpåklokskapens lys.

– Er du flink til å legge ting bak deg, er det det du sier?

– Ja, jeg tror det.

– Betyr det at du lever i nuet da?

– Egentlig gjør jeg nok det. Ulempen ved det er vel planleggingsevnen. Kanskje er den ikke så utpreget. Jeg er flinkere til å ta ting som de kommer, enn å drive med intens planlegging. Jeg husker en av de jeg jobbet sammen med i Hydro for mange år siden. Hun fortalte at de skulle på ferie, og var så lykkelig. Alt var på plass – alle hotellovernattinger, og alle ruter de skulle ta og sånt. Jeg endte opp med å stirre på henne med store øyne og utbrøt – du tar jo gleden ut av hele turen! Jeg har respekt for at andre føler det annerledes. Men når jeg og min familie drar på ferie så er jeg mer av typen – hvor ender vi nå? Vi finner vel et rom. For meg er det en glede i seg selv – å få lov til å ta ting på sparket.

– Vil du beskrive deg som spontan?

– Tror nok det. Eller kanskje fleksibel? Jeg er ikke slik at jeg skriver ned alt jeg skal si, hvis jeg for eksempel skal gi et råd i et møte. Da liker jeg bedre å ha en tanke om hvordan jeg skal redegjøre for det, men ta det litt på feelingen når det skjer, der og da.

30 års fartstid

Som Stortingets vaktbikkje kan Hanne Harlem bli litt å bryne seg på for den som skulle komme til å fatte urimelige forvaltningsvedtak mot enkeltborgere. Med 30 års fartstid innen kommunal og statlig forvaltning bak seg kjenner hun norsk forvaltningspraksis.

Hun var blant annet justisminister i Jens Stoltenbergs første regjering, som 35-åring i år 2000.

Hennes nye jobb har følgende formål, i følge instruksens paragraf 1: «Stortingets ombudsmann for forvaltningen – Sivilombudsmannen – skal arbeide for at det i den offentlige forvaltning ikke blir gjort urett mot den enkelte borger og at embets- og tjenestemenn og andre som virker i forvaltningens tjeneste ikke gjør feil eller forsømmer sine plikter».

– Mener du din bakgrunn og erfaring med ulik forvaltningspraksis vil kunne være en fordel for deg som Sivilombudsmann når du nå skal jobbe for å hindre at det i forvaltningen begås urett mot den enkelte borger?

– Ja, i hvert fall sett i lys av målsettingen om å få riktige avgjørelser. Også kan jeg forstå at noen spør: Er du så innsauset i forvaltningen at du ikke evner å være kritisk? Men det føler jeg meg trygg på at jeg evner. Noe som jo også skjer som kommuneadvokat. Det ikke helt sjeldent at vi sier til politikere og andre i forvaltningen at dette holder ikke, sånn kan dere faktisk ikke gjøre det, når vi finner at det rettslig sett er galt.

– Som Sivilombudsmann tenker jeg at det kan komme situasjoner hvor våre vurderinger kan være ubehagelige, og at jeg kan komme til å gneldre der og da. Så får jeg tenke at – javel, sånn er det jo. Mitt kompass er knyttet til hva som er rett.

– Det ble fremsatt kritikk fra enkelte hold på nettopp innstillingen og senere utnevnelsen av deg på ting i fortiden, blant annet for ved ett tilfelle som justisminister å ha nektet å gi Sivilombudsmannen innsyn i dokumenter. Er du en person som ønsker åpenhet?

– Svaret på det er åpenbart ja. Men det er regler som jeg skal anvende som noen ganger også sier nei til innsyn. Offentlighetslova sier jo ikke at det er innsyn i absolutt alt. Det kan være av personvernhensyn, eller unntak for interne prosesser, som skal gi arbeidsvilkår til forvaltningen for å bidra til å få gode avgjørelser. Men åpenhet bidrar også til gode avgjørelser fordi du da får motargumenter.

– Men det finnes argumenter for at det i en fase kan være gode grunner til å unnta dokumenter for å kunne drøfte og diskutere mer åpent enn menneskene er laget for å tørre å gjøre, for å si det på den måten. Men det er grunnleggende at offentlig forvaltning gjøres for innbyggerne, for «skattebetalernes penger», og det skal da svært gode argumenter til for at innbyggerne ikke skal få innsyn i hva offentlig forvaltning driver med.

Ulike roller

– Regner du med at du vil bli fulgt med argusøyne av disse kritikerne etter at du tiltrer 1. februar, og hvordan vil du i så fall håndtere en situasjon hvor avgjørelser fra Sivilombudsmannen kan bli tolket mot din fortid i forvaltningen?

– Ja, det tror jeg at de kommer til. Men jeg da må jeg bare komme tilbake til spørsmålet – hva er rett og riktig i den enkelte situasjon. Så vil jeg selvfølgelig diskutere det med folkene rundt meg hos Sivilombudsmannen for å passe på å få argumenter og motforestillinger.

– Flere ganger i livet – når jeg har vært i tvil og gått og gruffet og fundert, så synes jeg det er har vært greit å gå tilbake til noen grunnleggende prinsipper ved å gjøre det som er rett, samt å legge til side tanker om eventuelle ubehagelige konsekvenser som vil komme etter avgjørelsen. Det være seg om forvaltningen blir sur, eller pressens offentlighetsutvalg blir sure. Ha fokus på at avgjørelsen skal være riktig.

– Når det gjelder vurderingen av hva man har gjort eller sagt før så er det viktig å huske at dette har med roller å gjøre. I ulike roller, i ulike arbeidssituasjoner, så forfekter man syn fordi det er oppgaven, og delvis blir man nok også påvirket av den rollen man sitter i. Det er klart at helse- og sykehusenes rolle sto høyere på dagsordenen i mitt hode når jeg var styreleder i Helse Sør-Øst enn det gjør nå. Sånn er vi mennesker laget.

– Hva tenker du blir den største overgangen?

– Det er jeg jo litt spent på. Jeg lever jo litt i nuet. Primært tenker jeg at dette gleder jeg meg til. Det blir spennende. Og det er klart at selve rollen, det å komme med avgjørelser fremfor å gi råd, det er en forskjell. Hos kommuneadvokaten, enten det nå er i rettssak eller rådgivning, så er det jo råd eller prosess og prosedyre hvor du argumenterer for et syn. Som sivilombudsmann skal jeg konkludere. Så sånn sett blir det mer lik en dommerrolle, sier Harlem.

Eiendomsskattesaken

– Så litt over til jobben du forlater. Hvordan har det vært å være leder for 24 andre advokater i det som vel da må sies å være et relativt stort advokatkontor?

– Kombinasjonen av veldig flinke folk, variert juss, både rettssak og rådgivning, og veldig stor nærhet til styringen av Oslo er veldig bra. Det har vært morsomt.

– Noen høydepunkter fra din tid som kommuneadvokat i Oslo?

– Jeg vil ikke kalle det høydepunkter, men av saker som jeg husker, er jo selvfølgelig eiendomsskattesaken blant dem. En annen er da fylkesmannen ville kjenne hele småhusplanen ugyldig, en avgjørelse vi påklaget, og som heldigvis ble omgjort av departementet. Det var vi lettet for, og fornøyde med. Reguleringsplanen regulerte alle småhusområdene i Oslo, og ugyldighetsvedtaket fra fylkesmannen kom etter at den hadde virket i flere år.

– Så det hadde vært virkelig ugreit om fylkesmannens vedtak var blitt stående. Men det løste seg da. Så var det hele avfallssaken, med svikt i hentingen av folks søppel. Den skapte store avisoverskrifter og var utfordrende, men som alt i alt, endte godt. Den var imidlertid interessant både samfunnsmessig og rettslig sett, sier Harlem.

Ødelagt Rolex

Hun forteller at jobben som kommuneadvokat er veldig variert, både i form av rettsområder, og i form av nivåer på hva som er tema.

– Det kan være alt fra mannen som ville ha erstatning fra kommunen for en ødelagt Rolex fordi han mente det var for dårlig strødd på Nationaltheatret, og en annen som mente at kommunen måtte erstatte skiene hans fordi de var blitt ødelagt som følge av at det var grus i skiløypene i Holmenkollen. Til store entreprisetvister rundt byggingen av Munch og byggingen av Deichmann. Eller brukere som mener at kommunen har fattet et ugyldig vedtak når de har fått 10 timer og ikke 15 timer til personlig brukerassistanse.

– Et annet eksempel kan være krangel mellom to kommuner om hvem som skal dekke sykehusutgiftene for vedkommende som har flyttet fra den ene til den andre kommunen. Også har vi mange barnevernssaker som er viktige og akkurat nå ekstra spennende selvfølgelig, fordi Høyesterett skal prøve å skille klint fra hvete når det gjelder forholdet mellom norsk barnevernpraksis og EMDs vurderinger. Dette er det mye engasjement om hos kommuneadvokaten. Vi har bredde og dybde i alle retninger.

­– Kommunene undervurdert

På spørsmål om hennes viktigste erfaring som kommuneadvokat i Oslo etter nesten ni år, svarer Harlem:

– At kommunenes betydning for folk er undervurdert i statlig sektor. Jeg har vært litt frem og tilbake mellom kommune og stat tidligere og sett det samme over tid. Det er som om departementer, storting og regjering noen ganger befinner seg i en litt stor dam hvor de holder på med sine spørsmål. Statlig sektor kan glemme at mye av det som betyr noe for deg og meg i det daglige, handler om tjenester som kommunene leverer. Barn og skole, veien til jobben, buss eller bane.

– Bevisstheten om dette er ikke så høy blant de som sitter i statlig forvaltning, og har et element av arroganse i seg. Jeg mener det ville vært sunt om ansatte i departementene i større grad enn i dag hadde hatt en jobbfortid i kommunal sektor.