– Lærdommen vi må begynne å ta inn over oss, er at våre medlemmer må skifte jobb forholdsvis ofte, sier Sverre Bromander. (Foto: Ole-Martin Gangnes)

Oppforder jurister i staten til å vurdere jobbskifte oftere

Det er jobbskifte som gir mest lønnsøkning.

Ole-Martin GangnesRedaktør og journalist

Tirsdag, 26. mars 2019 - 7:46

Det er skifte av jobb som fører til mest lønnsøkning – for eksempel viser en undersøkelse foretatt av NITO at 84 prosent av dem som forhandler om lønn ved jobbskifte får bedre lønn.

Sverre Bromander, leder av Juristforbundet – Stat, sier undersøkelser helt klart viser det samme bildet;

– Den største lønnsveksten skjer ved ny lønnsinnplassering i ny stilling, sier han.

– Lærdommen vi må begynne å ta inn over oss, er at våre medlemmer må skifte jobb forholdsvis ofte. I alle fall oftere enn det den gjennomsnittlige statsansatte jurist gjør i dag, sier Bromander til Juristen.

Han mener det er få yrkeskategorier som har større spennvidde i aktuelle stillinger, og at jurister lett kan flytte på seg mellom privat, statlig og kommunal sektor.

Det kan bety muligheter til å justere opp lønnen.

– Konsekvens av arbeidsgiverpolitikken

– Men at det er behov for å skifte stilling oftere enn før er ikke nødvendigvis det jeg mener er den riktige politikken. Det er en konsekvens av den lønns- og arbeidsgiverpolitikken vi ser i staten i dag, sier han.

Bromander mener det derimot er store fordeler ved at jurister blir i jobben og at mer må gjøres for å hindre gjennomtrekk. Han peker blant annet på større grad av tilrettelagt karriereløp for at dyktige forvaltningsjurister skal kunne stå lenger i stillingen.

Når det gjelder vårens lønnsoppgjør, har både Juristforbundets leder og Akademikerne signalisert forventning om reallønnsvekst.

– Det har jeg en klar forventning om. Samtidig gjør jeg meg noen betraktninger over at en nesten samlet arbeidstakerside er fornøyd bare fordi vi får reallønnsvekst i år. Det er litt sånn; «kryss i taket», vi kan forvente oss reallønnsvekst. Det er spissformulert selvfølgelig, men samtidig illustrerende for hva lønnsoppgjørene har blitt, sier Bromander.

Han mener det viser at det må tenkes nytt blant både arbeidstakere og tillitsvalgte. Men også på arbeidsgiversiden.

Lønnsutvikling

– Jeg antar at mange statlige arbeidsgivere må gjøre sine egne vurderinger av hvordan de skal ivareta sine ansattes lønnsutvikling når det ikke lenger sikres ved det sentrale oppgjøret. For statlige arbeidsgivere ivaretar ikke lenger sine ansatte og deres lønnsutvikling ved å hvile seg på det årlige lokale lønnsoppgjøret alene.

Bromander sier han, etter at Akademikerne har fått en egen Hovedtariffavtale i staten, får spørsmål om manglende reallønnsvekst er en følge av den egne avtalen.

– Det er det ikke. En egen avtale tilsier at vi får bedre lønnsutvikling enn ved en felles, da lønnsmidlene som settes av føres direkte tilbake til oss. Men hvor lite midler som faktisk settes av til de lokale forhandlingene har nok blitt synligere nå enn det var tidligere, ved sentrale oppgjør. Jeg tror de fleste ikke registrerte at de altfor sjelden hadde noen reallønnsvekst ved tidligere oppgjør. Men det er det som er realiteten, sier Bromander.

– Det er veldig mange år siden man kunne forvente å over år ha en reallønnsvekst som følge av lokale lønnsoppgjør alene. Det synes ikke som det er ønsket og villet arbeidsgiverpolitikk at de ansatte skal ha en jevn reallønnsvekst igjennom de lokale forhandlinger alene, sier han.