Godkjenning av utenlandsk utdanning: «Neppe ønskelig at tittelen utvannes»

Av Selina G. Ovat, rådgiver i Advokattilsynet

I et debattinnlegg i Juristen 14. september reiser advokat Ragnhild Bø Raugland i Juristforbundet spørsmål ved Advokattilsynets praksis ved godkjenning av utenlandsk juridisk utdanning for bruk av juristtittelen.

Fremstillingen gir imidlertid inntrykk av en uklar og streng praksis som krever noen korrigeringer.

Lovbeskyttelsen av juristtittelen

Med advokatlovens ikrafttredelse ble juristtittelen for første gang lovbeskyttet, se advokatloven § 67 første ledd. Den som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, kan bruke den norske tittelen jurist.

Rauglands kommentar om «tilbakevirkende kraft» må nyanseres. Advokatloven § 67 setter rammer for fremtidig bruk av tittelen etter lovens ikrafttredelse, og forbyr bruk av tittelen jurist for den som ikke har oppnådd en slik grad. Dette følger direkte av lovgivers valg.

Juristforbundet selv har i flere år kjempet for at tittelen skulle beskyttes.

Som følge av Norges internasjonale forpliktelser etter EØS-avtalen, innebærer lovbeskyttelsen at juristtittelen er et regulert yrke som omfattes av yrkeskvalifikasjonsloven. Personer med yrkeskvalifikasjoner fra annen EØS-stat, Sveits eller Storbritannia kan søke om godkjenning til å bruke den norske tittelen jurist, jf. advokatloven § 67 andre ledd.

Norge er, så vidt Advokattilsynet bekjent, det eneste landet i EØS-området som har lovbeskyttet denne tittelen.

Formålet med lovbeskyttelsen

Formålet er blant annet å beskytte personer som søker juridisk bistand, ved å sikre riktig informasjon om kvalifikasjonene til den som tilbyr juridiske tjenester, og dermed bidra til en forsvarlig rettspleie.

Publikum skal kunne orientere seg i markedet og kunne forvente at en jurist har kunnskaper i norsk rett, EØS-rett og juridisk metode, med nødvendig bredde, dybde og omfang.

Godkjenningsordningen

Debattinnlegget gir inntrykk av at flere opplever det som svært vanskelig å oppnå godkjenning, selv med flere års arbeidserfaring. Advokatforskriften § 61 regulerer adgangen til å bruke tittelen jurist på grunnlag av juridisk utdanning fra en annen stat, og skiller mellom søkere som omfattes av en internasjonal avtale og søkere som ikke gjør det.

For de som omfattes av en internasjonal avtale, er adgangen til å ta i bruk juristtittelen i Norge på grunnlag av «yrkeskvalifikasjoner» fra annen EØS-stat, Sveits eller Storbritannia som nevnt regulert av yrkeskvalifikasjonsloven og -forskriften og advokatforskriften. Formålet er å sikre at statsborgere i EØS-stater og Sveits kan utøve yrket på lik linje med dem som har norske yrkeskvalifikasjoner.

Advokatforskriften § 61 andre ledd gjennomfører Overenskomst om nordisk samarbeidsmarked, og har selvstendig betydning for søkere fra Grønland og Færøyene, som ikke er EØS-stater. Reglene overlapper i stor grad med yrkeskvalifikasjonsloven.

Advokatforskriften § 61 tredje ledd, derimot, regulerer adgangen til å benytte juristtittelen for personer som ikke omfattes av en tilsvarende internasjonal avtale. Bestemmelsen angir at Advokattilsynet i «særlige tilfeller» kan gi godkjenning etter en samlet vurdering av søkerens avlagte eksamener og virksomhet.

Terskelen er, slik ordlyden indikerer, høy, og bestemmelsen er etter vår oppfatning ment som en sikkerhetsventil for tilfeller der en søknad likevel kan godkjennes.

Relevant yrkeserfaring i seg selv er derfor ikke tilstrekkelig til å utgjøre et særlig tilfelle. Tidligere er det gitt godkjenning til personer som kunne sannsynliggjøre flere års akademisk erfaring. Dette må ses i lys av de rettsvirkningene godkjent bruk av juristtittelen medfører.

Egnethetsprøven

Etter både advokatregelverket og yrkeskvalifikasjonsregelverket er Advokattilsynet gitt hjemmel til å kreve at en søker med utenlandske yrkeskvalifikasjoner består en egnethetsprøve før vedkommende gis godkjenning til å ta i bruk juristtittelen i Norge. Formålet med egnethetsprøven er å teste juridisk metode og kunnskap i sentrale deler av norsk privatrett, offentlig rett og EØS-rett, slik at det generelle kompetansenivået som kreves av norske jurister blir vurdert.

Utenlandsk juridisk utdanning vil omfattes av et annet lands rettssystem og rettstradisjon, og vil som hovedregel avvike vesentlig fra en norsk mastergrad i rettsvitenskap. I vurderingen av avvikenes betydning må man særlig se hen til formålet med egnethetsprøven – å beskytte forbrukere og tjenestemottakere samt sikre en forsvarlig rettspleie.

Før det fattes vedtak om egnethetsprøve, må Advokattilsynet vurdere om den kunnskap yrkesutøveren har ervervet ved sin yrkeserfaring, helt eller delvis utlikner den vesentlige forskjellen i utdanningsinnhold. Selv om en person kan vise til relevant yrkeserfaring i Norge, stiller regelverket strenge krav til å sannsynliggjøre at søkerens kunnskaper i norsk rett har nødvendig omfang, bredde og dybde til å gi fritak fra egnethetsprøve.

Veien videre

Vi lytter til signalene fra Sivilombudet og praksis fra Advokatnemnda.

Godkjenningsordningen og Advokattilsynets særlige ansvar er fortsatt nye. Målet er at søkerne skal forstå hvilke krav som gjelder for egnethetsprøven og for fritak fra den, enten de omfattes av yrkeskvalifikasjonslovgivningen eller oppfyller de særlige vilkårene i advokatforskriften § 61 tredje ledd.

Advokattilsynet skal forvalte et regelverk som ivaretar søkerne og samfunnets behov for en fungerende rettspleie og beskyttelse av personer som søker juridisk bistand. Ettersom kravet til oppnådd master i rettsvitenskap både gjelder for advokater og jurister, er det neppe ønskelig at juristtittelen utvannes.