Godkjenning av jurister med utenlandsk utdanning
Da advokatloven trådte i kraft i 2025, fikk vi nye regler om hvem som kan kalle seg jurist. Dette har over flere år vært en viktig sak for Juristforbundet. Som følge av lovendringen, har det imidlertid oppstått spørsmål om hvem som dekkes av juristtittelen, og hva lovendringen faktisk innebærer.
Av Ragnhild Bø Raugland, advokat i Juristforbundet
En faktisk følge av lovendringen, er at jurister med hel eller delvis utenlandsk utdanning, til tross for mange år i norsk yrkesliv som godkjente jurister, har opplevd å ikke få godkjent bruk av tittelen etter den nye lovbestemmelsen. Sivilombudet har nylig avsagt en uttalelse i en sak som gjaldt en søker med utenlandsk utdanning som ikke ble godkjent av Advokattilsynet. Uttalelsen gir føringer for de rettslige vurderingene som knytter seg til spørsmålet om godkjenning og kravene til saksbehandling i slike saker.
Regelverket
Advokatloven § 67 fastsetter at den som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, kan bruke tittelen jurist. For kandidater med hel eller delvis utdanning fra et utenlandsk universitet, må en søke Advokattilsynet om godkjenning av utdanningen, i loven definert som «yrkeskvalifikasjoner», i tråd med reglene i lovens § 67, nr. 2 – 4, forskriften til advokatlovens (advokatforskriften) kap. 12, jf. §§ 61 – 65 og reglene i lov om yrkeskvalifikasjoner.
For søkere med nordisk utdanning er det egne regler, med muligheter for godkjenning etter en overenskomst om nordisk samarbeidsmarked for personer med kompetansegivende, høyere utdanning. Dersom Advokattilsynet godkjenner søknaden, kan vedkommende bruke tittelen jurist.
Personer med «yrkeskvalifikasjoner» fra annen EØS-stat, Sveits eller Storbritannia, kan søke om godkjenning etter reglene i loven om yrkeskvalifikasjoner. Det vil være Advokattilsynet som er godkjenningsmyndighet for om vedkommende kan bruke tittelen jurist.
Advokattilsynet har i «særlige tilfeller» mulighet for å godkjenne at en person kan bruke tittelen jurist etter en «samlet vurdering av vedkommendes avlagte eksamener og virksomhet, og særlig virksomhet her i landet». Søkeren må ha tilstrekkelige kunnskaper i norsk rett.
For alle søkere med yrkeskvalifikasjoner fra en annen stat, kan Advokattilsynet stille krav om at søkeren må ha bestått «en egnethetsprøve som viser at vedkommende har tilstrekkelig kunnskaper i norsk rett.» Kravet til prøven er forankret i lov om yrkeskvalifikasjoner med forskrifter. Før søkeren kan melde seg på og gjennomføre prøven som nevnt, må «Advokattilsynet ha vurdert og kommet til at de øvrige vilkårene for godkjenning av søknaden er oppfylt.» Terskelen for fritak fra prøven er «høy», med særskilte dokumentasjonskrav. Advokattilsynet skal vurdere om nødvendig kompetanse som søkeren har ervervet ved sin utdanning og yrkeserfaring, helt eller delvis, utligner forskjellen i utdanningsinnhold, sammenlignet med de mastergrad ved et norsk universitet. Egnethetsprøven kan tas på Universitetet i Oslo. Den har en varighet på åtte skoletimer, med muntlig oppfølgingseksamen og den koster 12 000 kr.
På Advokattilsynets nettsider gis en oversikt over den formelle søknadsprosessen, blant annet med krav til attester og annen dokumentasjon, hvor hovedfokus er å vurdere virksomhetens omfang og i hvilken grad den omfatter rettslige vurderinger etter norsk regelverk. Advokattilsynet kan gi veiledning om søknadsprosessen. Det er et absolutt krav at personen kan sannsynliggjøre tilstrekkelige kunnskaper innen norsk rett med en nødvendig bredde og dybde innen juridiskfaglig og/eller akademisk arbeidserfaring fra Norge. Det er presisert at vilkårene for godkjenning er strenge, med henvisning til forskriften. Det er verdt å merke seg at forskriften selv ikke har en tilsvarende presisering.
Juristforbundet har hatt flere henvendelser om godkjenning av utenlandsk juristutdanning. Vår erfaring er at det er svært vanskelig å oppnå godkjenning, selv for søkere med mer enn 10 års bred erfaring fra privat og offentlig sektor som NOKUT- godkjent jurist. Advokattilsynet har mulighet til godkjenning med hjemmel i unntaksbestemmelsen «i særlige tilfeller». Det er uklart hvilke føringer og vurderinger som er knyttet til den skjønnsmessige vurderingen her, blant annet ut ifra den realitet at bestemmelsen får tilbakevirkende kraft.
Uttalelsene fra Sivilombudet
En person med juridisk utdanning fra Spania søkte Advokattilsynet om godkjenning av utdanningen sin. Hun hadde fem års arbeidserfaring som jurist i Norge. Etter å ha vurdert saken, fattet Advokattilsynet vedtak om at søkeren måtte avlegge egnethetsprøve. Hun påklaget vedtaket til Advokatnemnda med begrunnelse om at hennes yrkeserfaring, samt hennes eksamener og kurs, ga henne grunnlag for godkjenning av juristtittelen uten å måtte avlegge egnethetsprøve. Nemnda fastholdt Advokattilsynets vedtak, blant annet med henvisning til at prøven ble vurdert som et relativt lite inngripende og forholdsmessig tiltak. Hun klaget saken inn for Sivilombudet. Søkeren mistet muligheten til å arbeide som jurist i Norge. Sivilombudet har gjort en grundig vurdering av saken, se sak 2026/213. Nedenfor gjengis enkelte utdrag av uttalelsen, og da særlig med tanke på den forvaltningsmessige siden av saksbehandlingen. Et sentralt spørsmål var om søkerens yrkeserfaring delvis veide opp for utdanningsforskjellene, og hva evt. omfanget på egnethetsprøven da skulle være.
I sin undersøkelse hadde ombudet to hovedspørsmål:
Om Advokatnemndas vedtak om at klageren må avlegge den standardiserte egnethetsprøven for å få godkjenning til å ta i bruk tittelen jurist, var tilstrekkelig begrunnet.
Om Advokatnemnda har overholdt plikten til å veilede klageren om hva som skal til for å dokumentere kunnskapsnivået i hennes yrkeserfaring.
Hva som skal til for å dokumentere tilstrekkelig kvalitet i yrkeserfaringen for å utligne utdanningsforskjeller, er imidlertid ikke fastsatt i regelverket. Det er heller ikke utarbeidet veiledninger om dette. På Advokattilsynets nettside er det så lange ombudet kan se, kun uttrykt at Advokattilsynet kan kontaktes ved spørsmål om krav og dokumentasjon i forbindelse med søknad om fritak fra egnethetsprøven. Ombudet viser videre til at det er Advokattilsynet, og i siste instans Advokatnemnda, som vurderer verdien av søkernes yrkeskvalifikasjoner.
Etter Sivilombudets syn må yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-6 andre ledd, bokstav b, forstås slikt at godkjenningsmyndigheten også skal redegjøre der hvor utlikningstiltak skal tilpasses fordi utdanningsforskjellene er delvis avhjulpet gjennom søkerens yrkeserfaring. For at en søker skal kunne vurdere om det er grunn til å kreve tilpasset egnethetsprøve, må søkeren få beskjed om hvordan yrkeserfaringen er bedømt med hensyn til graden av utligning. Kravet til begrunnelse følger av den alminnelige begrunnelsesplikten etter forvaltningsloven § 25.
Det vises videre til nemndas bemerkning om at varigheten av klagerens yrkeserfaring ikke anses tilstrekkelig. Etter ombudets oppfatning må, på generell basis, fem års relevant yrkeserfaring kunne være tilstrekkelig for å delvis utligne utdanningsforskjeller. Bemerkningen underbygger inntrykket om at godkjenningsmyndigheten kun har vurdert om utdanningsforskjellene er utlignet helt ved klagerens yrkeserfaring. Det ville vært nærliggende at Advokatnemnda ga nærmere veiledning om hvordan klageren skulle dokumentere kunnskapsnivået innenfor de ulike rettsområdene i tråd med kravene i forvaltningslovens § 11.
Sivilombudet er imidlertid enig i det generelle utgangspunktet om at veiledningen må tilpasses søkerens ressurser og forhåndskunnskaper. En person med juridisk utdanning må for eksempel i større grad forventes å kunne sette seg inn i gjeldende regelverk på egenhånd. Denne refleksjonen er nyttig for Juristforbundets medlemmer å kjenne til.
Sivilombudets konklusjon
Denne type saker er inngripende for den involverte parten, med krav til en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Denne vurderingen vil være skjønnspreget, avhengig av de faktiske forhold. Det er derfor viktig med en grundig saksbehandling. Sivilombudet har kommet til at Advokatnemndas vedtak etterlater tvil om hvorvidt klagerens yrkeserfaring er konkret vurdert. Vedtaket er ikke tilstrekkelig begrunnet når det gjelder vurderingen om klagerens yrkeserfaring delvis utligner forskjellen mellom hennes spanske utdanning og norsk master i rettsvitenskap. Det uttales videre at Advokatnemnda skulle ha veiledet klageren om hva som skulle til for å dokumentere kunnskapsnivået innenfor rettsområdene hun har yrkeserfaring fra, og de minner samtidig om at formålet med veiledningsplikten er å gi parter og interessenter anledning til å ivareta sine interesser i saken på best mulig måte.
Ombudet ber Advokatnemnda vurdere saken på nytt. Juristforbundet vil følge opp saken med tanke på bistand til medlemmer i denne type saker.
