Etter dom om særlig uavhengig stilling: Hva med jurister og advokater?

Av Helene Dorans, advokat i Juristforbundet

Den nylige avsagte dommen fra Høyesterett (HR-2026-2227-A) klargjør innholdet i en særlig uavhengig stilling.

Dette aktualiserer et sentralt spørsmål for jurist- og advokatbransjen: I hvilken grad oppfyller jurister og advokater vilkårene for å bli klassifisert som arbeidstakere i «særlig uavhengig stilling» i medhold av arbeidsmiljøloven § 10-12, andre ledd?

Fra prosjektleder til prinsippsak

Saken gjaldt en prosjektleder i et entreprenørselskap. Arbeidsavtalen fastsatte en ukentlig arbeidstid på 40 timer, med overtid inkludert i månedslønnen. Etter at selskapet gikk konkurs krevde prosjektlederen overtidsbetaling og reiste senere erstatningssøksmål mot styreleder, daglig leder og hovedaksjonær.

Spørsmålet som Høyesterett tok stilling til var om prosjektlederen hadde en «særlig uavhengig stilling» etter arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd. Høyesterett kom enstemmig til at prosjektlederen ikke hadde en særlig uavhengig stilling.

Kontroll over arbeidstiden, ikke bare arbeidsmåten

Arbeidsmiljøloven § 10-12, andre ledd gir hjemmel for at arbeidsgiver skriftlig kan avtale med arbeidstaker å unnta arbeidstakere fra arbeidsmiljølovens kapittel 10 om arbeidstid. Bestemmelsen åpner imidlertid ikke for en generell adgang til å unnta ansatte som har krevende, ansvarsfulle eller selvstendige oppgaver, eller som i dagligtalen beskrives som uavhengige.

Høyesterett uttaler at ordlyden og forarbeidende trekker i retning om en snever unntaksregel, og at det må foretas en konkret helthetsvurdering.

Skillet mellom frihet i oppgaveløsningen og frihet til å regulere arbeidstiden er vesentlig faktorer i vurderingen av om en stilling kan klassifiseres som særlig uavhengig. Prosjektlederen hadde stor frihet til å bestemme hvordan arbeidet faglig skulle utføres, men begrenset kontroll over arbeidsmengden og arbeidstiden.

Relevante innspill i denne vurderingen var arbeidstakerens frihet til å bestemme når arbeidet utføres, arbeidstidens lengde, delegering og arbeidsmåte. Vurderingen må ses i sammenheng med arbeidstakerens mulighet til å bestemme arbeidsmengden. Hvorvidt en ansatt kan velge å utføre arbeid på kveldstid vil f.eks. ikke være tilstrekkelig til å definere stillingen som særlig uavhengig.

En viktig avklaring i dommen er dessuten at alle relevante rammevilkår skal tas med, hvilket innebærer at både ytre og indre rammevilkår må vurderes.

Mens indre rammevilkår er de begrensningene og reglene som arbeidsgiveren selv har direkte kontroll over, er ytre rammevilkår de begrensningene som skapes av kunder, markedet eller myndighetene. For prosjektlederen ble det vist til at han arbeidet under rammevilkår som reelt avgrenset muligheten til å bestemme over egen arbeidstid. Han hadde begrenset rådighet over egen arbeidsmengde og kunne ikke fritt bestemme når arbeidet skulle gjøres.

Høyesterett trakk også frem at prosjektlederen måtte be arbeidsgiver om avspasering, hvilket tydet på at han ikke stod fritt til å styre arbeidstiden selv. At han kunne styre arbeidsoppgavene i de prosjektene han arbeidet med og hadde stor frihet i hvordan dette arbeidet skulle gjøres, ble ikke ansett tilstrekkelig til å kvalifisere stillingen som særlig uavhengig.

Faglig uavhengighet er ikke det samme som kontroll over egen arbeidstid

Mange av Juristforbundets medlemmer innehar stillinger som i arbeidsavtalen er definert som særlig uavhengige. Dette gjelder særlig advokater, professorer eller jurister ansatt i stillinger på høyt nivå i virksomheter.

I Arbeidstidsutvalgets utredning, er stillinger som senioradvokat i et advokatfirma eller en professor særskilt fremhevet som stillinger som «ofte anses å ha en særlig uavhengig stilling» i NOU 2016: 1 – Arbeidstidsutvalget: Regulering av arbeidstid – vern og fleksibilitet side 199.

Det vil således ikke være anledning til å unnta enhver senioradvokat, men vurderingen må foretas konkret for den enkelte stilling.

En advokat styrer, i kraft av sin rolle, langt på vei innkomne saker selv. Vedkommende foretar selvstendige rettslige vurderinger av saken, har klientkontakt, håndterer og tar avgjørelser i kompliserte saker uten detaljinstruksjoner fra arbeidsgiver eller klienter. Advokaten er derfor gjerne faglig uavhengig.

For det tilfellet at advokaten er styrt av et fordelingsprinsipp av innkomne saker, styring på antall oppdrag som skal håndteres, og når leveransene må foreligge, så er det momenter som taler i retning av at stillingen ikke er særlig uavhengig etter aml. kapittel 10.

Det samme gjelder om arbeidstaker registrerer arbeidstid, er bundet av virksomhetens kjernetid og må søke om ferie/avspasering på lik linje som kollegaer, som ikke innehar en særlig uavhengig stilling. Henvisningen i Arbeidstidsutvalgets utredning gir dermed støtte for å bruke senioradvokaten som et typisk eksempel, men ikke for å si at advokater som yrkesgruppe automatisk omfattes av unntaket.

Ytre rammevilkår, som frister fastsatt av domstolen eller lignede, vil likevel ikke være til hinder for å definere en stilling som særlig uavhengig. Det avgjørende er hvordan slike rammer faktisk virker inn på arbeidstakerens mulighet til å styre arbeidets omfang og tidspunkt.

Dersom rammevilkårene i realiteten begrenser arbeidstakeren slik at vedkommende ikke har reell kontroll over arbeidstiden, taler det mot at stillingen er særlig uavhengig. Dette finner vi også støtte for i arbeidstidsutvalgets utredning fra 2016:

«Det bør imidlertid presiseres at enhver arbeidstaker også må forholde seg til ytre rammebetingelser som setter krav til både oppmøtested og tidsfrister. Dette gjelder også ansatte med særlig uavhengig stilling. Slike frister kan for eksempel være fastsatt av offentlige myndigheter, som tidsfrister for regnskaper og tilhørende rapporter under årsoppgjørene, eller milepæler i forhandlingsprosesser eller prosjekter satt av eksterne oppdragsgivere. Men utvalget vurderer at dersom de ytre rammebetingelsene i avgjørende grad begrenser arbeidstakerens mulighet til å bestemme sin arbeidstid, er ikke stillingen å anse som særlig uavhengig i lovens forstand.»

Kravet om en helhetlig vurdering tilsier at det må undersøkes hvordan bindingene faktisk virker, og hvilket handlingsrom arbeidstakeren har rundt dem. En erfaren ansatt advokat som har reell myndighet til å velge oppdrag, styre kapasiteten og disponere bistand, vil kunne defineres som særlig uavhengig, til sammenligning med en advokat som mottar en ferdig definert saksportefølje. Selv om begge kan være bundet av frister, vil forskjellen ligge i muligheten til å påvirke arbeidsmengden og styre arbeidstiden.

For advokatfullmektiger og andre i opplærings/juniorstillinger, vil tildeling av oppgaver, oppfølging og begrenset myndighet til å disponere ressurser tale mot nødvendig uavhengighet. For en mer erfaren arbeidstaker kan bildet være mer sammensatt.

Verken advokatbevilling, ansiennitet eller en seniortittel besvarer likevel spørsmålet om faktisk kontroll. Tilsvarende betraktninger må gjelder internjurister: En jurist kan være faglig autoritativ, men samtidig bundet av transaksjoner, styremøter og leveransekrav som andre styrer. Hvorvidt slike stillinger kan defineres som særlig uavhengig, må vurderes konkret.

Konsekvensene av Høyesteretts avgjørelse

Konsekvensene av Høyesteretts avgjørelse bør i første omgang føre til en gjennomgang av stillingene som er unntatt fra arbeidstidsreglene, med en konkret vurdering av om vilkårene faktisk er oppfylt.

Momenter som oppdragskrav, frister og øvrige rammevilkår må vurderes opp imot den enkelte ansattes mulighet til å kontrollere egen arbeidstid. Er man usikker på om stillingen oppfyller kravene finnes det god veiledning på Arbeidstilsynets nettsider.

Feilklassifisering vil kunne danne grunnlag for krav om etterbetaling av overtid. Det innebærer likevel ikke at dommen alene avgjør et bestemt pengekrav da både grunnlaget for, og omfanget, må vurderes særskilt. Juristforbundets arbeidslivsavdeling vil kunne bistå med å vurdere saken for våre medlemmer.

Krav om etterbetaling foreldes som hovedregel tre år etter tidspunktet da etterbetalingen tidligst kunne kreves utbetalt. Foreldelse kan blant annet avbrytes ved at arbeidsgiver erkjenner kravet eller ved at arbeidstakeren tar rettslige skritt, for eksempel ved å bringe saken inn for forliksrådet.