«Vi produserer jurister - ikke bare tjenester»

Av Bjørn Henrik Hellandsjø, jurist/forfatter

Juridisk arbeid produserer ikke bare juridiske tjenester. Det produserer også jurister. Det er verdt å huske når det nå pågår et kappløp om juristenes arbeidstid.

Harvey ble i september verdsatt til 15,5 milliarder dollar. Legora bygger et agentisk operativsystem for juridisk arbeid. OpenAI har lansert Astra for Law. Norske Reliable bruker KI til å finne rettskilder, ikke til å skrive svaret.

Hvis ti advokattimer kan bli to, oppstår en stor produktivitetsgevinst. Men hvem betaler for det som tidligere ble produsert underveis?

Juristene har vært her før

Romerrettens historie gir en parallell. Kunnskap om rett og prosess var lenge knyttet til en liten krets rundt pontifikalkollegiet. Gnaeus Flavius forbindes med offentliggjøring av prosesskunnskap, og senere åpnet Tiberius Coruncanius juridiske konsultasjoner for offentligheten.

Juristen mistet noe av verdien ved å vite det andre ikke visste. Men profesjonen forsvant ikke. Verdien flyttet seg oppover: fra tilgang til regelen til fortolkning, rådgivning og vurdering.

Her blir iuris prudentia interessant. Den romerske juristen skulle ikke bare kjenne retten, men anvende den med prudentia – praktisk klokskap og dømmekraft. Celsus beskrev retten som ars boni et aequi, kunsten eller ferdigheten i det gode og rimelige.

KI inviterer oss til samme bevegelse: La maskinen finne og produsere. La juristen vurdere. Men denne gangen automatiseres også deler av veien frem til vurderingen.

Hvor langt inn i arbeidet?

Dagens systemer skiller seg blant annet i hvor langt inn i arbeidskjeden de går.

Reliable stanser tidlig: Systemet finner relevante avsnitt i faktiske rettskilder; juristen bygger analysen. Astra for Law kan gå videre fra klientens faktum til juridisk analyse, argumenter og innvendinger. Harvey og Legora går bredere inn i research, dokumentanalyse, utkast, kontraktsgjennomgang og agentiske arbeidsprosesser.

Dette er ikke en skala fra trygg til farlig KI. Det er ulike svar på hvor mye av veien fra spørsmål til juridisk arbeidsprodukt som bør ligge hos maskinen. Jo lenger systemet går, desto flere mellomliggende arbeidsoperasjoner slipper den unge juristen å utføre selv.

I KIKK har jeg tidligere skrevet om forskjellen mellom å finne en ekte rettskilde og å gi et godt juridisk svar, og om «den heldigste KI-generasjonen». I Juristen skrev jeg nylig at reell menneskelig kontroll krever kompetanse, myndighet og støtte.

Da kommer neste spørsmål: Hvor skal kompetansen komme fra?

Tredjegenerasjonen

Den erfarne partneren har lest avtalene, skrevet klausulene, sett holdbare argumenter slå feil og erfart at det som kan gjøres, ikke alltid er det klienten bør gjøre.

Gi henne en god KI, og gevinsten kan være enorm. Hun tar med seg tjue års erfaring inn i møtet med maskinen.

Tredjegenerasjonen kan møte et arbeidsliv der systemet allerede har lest dokumentene, strukturert faktum, funnet kildene, foreslått argumentene og skrevet utkastet. Det vil være økonomisk meningsløst å gjøre alt én gang til bare for øvelsens skyld.

Men noe av arbeidet som forsvinner, var også erfaring.

Prudentia er mer enn kontroll

En jurist må kunne oppdage feil kilder og mangelfulle resonnementer. Det er juridisk metode. Prudentia viser seg et annet sted.

Et system kan fastslå at klienten har hevingsrett. Det vanskeligere spørsmålet er om klienten bør heve. Det kan finne det juridisk sterkeste argumentet. Juristen må vurdere om det er klokt å bruke det. Det kan analysere prosessrisiko. Juristen må forstå hvilken risiko akkurat denne klienten bør ta.

Det er i overgangen fra hva som kan gjøres til hva som bør gjøres at jussen blir mer enn kunnskap. Slik dømmekraft utvikles gjennom saker der retten var klar, men rådet vanskelig; der argumentet var holdbart, men uklokt; og der utfallet lærte juristen noe læreboken ikke kunne gi.

Hvordan produserer vi den erfaringen når stadig mer av veien frem mot rådet er bearbeidet av maskinen?

Når læringen ikke lenger følger produksjonen

Advokatforskriften krever forsvarlig faglig og praktisk veiledning av fullmektigen og at prinsipalen setter av tilstrekkelig tid til den. Store firmaer har allerede egne læringsarenaer. Wiersholm beskriver praktisk arbeid, systematisk trening og tilbakemeldinger som en del av veien fra fullmektig til advokat.

Tidligere falt produksjon og opplæring i stor grad sammen. Fullmektigen søkte, leste, skrev, bommet og ble korrigert fordi klientarbeidet måtte gjøres. Når KI kan gjøre arbeidet på en brøkdel av tiden, har klienten ingen grunn til å betale for at fullmektigen gjentar det manuelt. Den frigjorte tiden har heller ingen pedagogisk retning. Firmaet kan bruke den til mer produksjon.

Da må profesjonsdannelsen organiseres mer bevisst. Det betyr ikke at gamle oppgaver skal bevares av nostalgi. Utfordringen er å forstå hva de lærte bort, og sørge for at det fortsatt læres.

Ellers kan profesjonen bygge opp en kompetansegjeld: Vi høster produktivitetsgevinsten fra en beholdning av prudentia som ble utviklet under den gamle arbeidsmåten, samtidig som vi investerer mindre i den neste.

Romerjuristene overlevde at jussen ble avmystifisert ved å flytte verdien oppover. Dagens jurister kan gjøre det samme. Men denne gangen må vi passe på at vi ikke samtidig fjerner veien opp.

KI kan spare juristen for mye arbeid. Mye av dette arbeidet fortjener å forsvinne. Men før vi feirer hver time som blir borte, bør vi vite hva timen gjorde. Noen timer produserte bare et dokument. Andre produserte langsomt den juristen vi nå setter til å kontrollere maskinen.